Asbjørn Wahl

Den nye økonomiske verdensorden, markedsliberalismens globale offensiv, er for tida gjenstand såvel for omfattende debatt som mer og mer gigantiske motdemonstrasjoner. En rekke verdenskjente intellektuelle produserer gnistrende gode, kritiske analyser av det rådende økonomiske system. Særlig har elendighetsbeskrivelsene gode vekstvilkår. Det er for øvrig liten grunn til å klage over det. En forutsetning for å komme videre, for å utvikle alternativer og strategier, er nettopp en grundig og korrekt beskrivelse og analyse av den aktuelle situasjonen. Er den elendig, sett fra vårt synspunkt, ja, så blir det nødvendigvis elendighetsbeskrivelser.

Problemene oppstår først og fremst dersom vi stanser ved elendighetsbeskrivelsene, ved kritikken av det bestående. Denne må kun utgjøre fundamentet for de neste steg; alternativene, mulighetene og strategiene. I denne artikkelen skal jeg forsøke å ta noen famlende skritt i denne retningen. Før jeg begir meg inn i det relativt ukjente farvann som alternativene utgjør, vil jeg imidlertid understreke at det nettopp er gjennom kritikken av det bestående at konturene av alternativene trer fram. Det er den rådende orden som begrunner behovet for alternativer, det er den som skaper forutsetningene for alternativene, og det er på grunnmurene av den eksisterende orden at alternativene skal bygges.

Vi står overfor et økonomisk system og en økonomisk utvikling som utgjør en voldsom makt og styrke. De økonomiske krefter, og deres verdensomspennende institusjoner, representerer en skremmende konsentrasjon av makt og ressurser som verden aldri tidligere har sett. Disse kreftene dikterer i økende grad den økonomiske, politiske, sosiale og ressursmessige utviklingen på planeten jorda. De dikterer regjeringer, manipulerer folket og utnytter mer og mer hensynsløst verdens begrensa ressurser med et eneste mål for øye – å befeste de eksisterende makt- og eiendomsforhold, å sikre fortsatt utbytting av verdens folk og ressurser og å øke avkastningen på investert kapital.

Denne voldsomme konsentrasjonen av makt og ressurser kan selvfølgelig virke skremmende, den kan lett underbygge maktesløshet og apati i våre egne rekker. Enkelte innen den gryende motstandsfronten, som er i ferd med å vokse fram verden over, undervurderer nok styrken til dette systemet. Hovedproblemet er imidlertid det motsatte. Store deler av folket tror at kapitalens globale offensiv er uomgjengelig, og har lite annet enn maktesløshet og oppgivelse å møte den med. Da gjelder det å føre vår innsikt og våre analyser et skritt videre. Gjennom det massive frislepp av markedskrefter, kapitalens voldsomme ekspansjon og de verdensomspennende finanskrisene vi har opplevd de siste par tiår, trer det fram, ikke bare et gigantisk internasjonalt maktapparat for den bestående orden, men også et økonomisk og politisk system mer sårbart enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Dette mektige og ustyrlige system er i en rasende fart i ferd med å produsere forutsetningene for sin egen krise og undergang. Et system som verken er økonomisk, sosialt eller miljømessig bærekraftig, vil i økende grad måtte møte problemer, kriser og motstand.

Et massivt propagandaapparat er satt inn for å overbevise oss om at det er en nødvendig og uavvendelig utvikling vi står overfor. Det finnes ingen alternativer! Sammenbruddet av kommandoøkonomiene i Øst-Europa ble brukt til ikke bare å avskrive ethvert alternativ til markedsliberalismen, men også til å erklære alle ideologier døde og historien slutt. Noen gikk på denne bløffen og så ikke at påstanden om ideologienes død nettopp var en viktig del av seierherrenes ideologiske offensiv, der kapitalkreftenes internasjonale frammarsj nærmest framstilles som en naturlov.

Vi må imidlertid ikke la oss overvelde av denne utviklingen, ikke la oss skremme av de dystre perspektivene, ikke la oss lure av dem som nå forsøker å legge et ideologisk røykteppe over markedskreftenes internasjonale offensiv. Det er ingen grunn til å tro på profetiene og spådommene om at det er en uavvendelig, naturnødvendig utvikling som foregår. Vi vet bedre. Vi vet at det står sterke interesser bak, at det er visse krefter i samfunnet som presser fram denne utviklingen fordi de økonomisk og politisk er tjent med det. Derfor vet vi også at det er mulig å reise motstand mot turbokapitalismens herjinger. Det finnes alternativer! Det er mulig å organisere dem som rammes av dette markedsmessige frisleppet. Det er mulig å styrke fagbevegelsens, miljøbevegelsens og andre sosiale bevegelsers motstand, å bygge brede allianser, å utvikle alternativer til dette som noen så treffende har kalt "de rikes revolusjon"/ elitenes opprør.

I dette perspektivet ligger det faktisk – midt oppe i elendighetsbeskrivelsene og maktesløsheten – positive og utfordrende perspektiver som gir grunner til optimisme og framtidstro. Den såkalte globaliseringen av økonomien og markedsliberalismens offensiv skaper forhold som på flere områder utvikler stadig mer gunstige betingelser for en global motstandsfront.

Gjennom 3-4 år på 1990-tallet hadde jeg den glede å arbeide i internasjonal fagbevegelse – i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen – med verden som arbeidsområde. Det førte meg til faglige møter og konferanser i mange land og på de fleste kontinenter. Det var en slående erfaring at temaer og problemstillinger ble mer og mer lik – på tvers av skillene nord-sør og øst-vest. På tross av store forskjeller i livs- og arbeidsvilkår opplever arbeidsfolk og fagorganisasjoner over hele verden stadig større likhet i problemer og angrep. De står i økende grad overfor de samme selskaper, de samme forsøk på å undergrave faglige og sosiale rettigheter, de samme angrep på offentlig velferd og nasjonale ressurser – og det skjer med større samtidighet enn noen gang tidligere i verdens historie.

Samtidig rammes stadig større grupper av frikapitalismens herjinger over verden. Det gir grunnlag for bredere mobilisering av motstand. Vi står faktisk i dag i en situasjon der vi kan se konturene av et potensielt stort folkeflertall som kan mobiliseres for en annen politikk. Sist, men ikke minst, betingelsene for politisering av denne kampen bedres. På område etter område opplever vi at problemene ikke kan løses innenfor arbeidsplassens, bedriftens, lokalsamfunnets, nasjonens grenser. Stadig sterkere tvinger spørsmålene seg opp på det politiske plan. Dermed tvinges vi i økende grad rett inn i den politiske kamp – og det er bra, for det er der kampen hører hjemme.

Større likhet i angrep og problemer, større samtidighet i utviklingen, stadig større grupper som rammes – og bedre betingelser for politisering av de ulike kampene. Alt dette betyr mer gunstige kampbetingelser for oss som skal bygge motstandsfronten.

Så til alternativene, og jeg skal innrømme med en gang, at jeg har ingen joker i ermet – og jeg føler meg for så vidt ikke ensom i verden av den grunn. Ingen steder har jeg sett de ferdige alternativene presentert, og hadde noen prøvd, ville jeg sannsynligvis ha sett på det med dyp skepsis. Det er ikke tid for de ferdige alternative samfunnsmodeller, men det er tid for alternativ tenking, og for å fremme de mer eller mindre velutviklede ideer vi har for vegen videre. Det er det jeg i all beskjedenhet skal prøve å bidra til gjennom denne artikkelen.

For det første dreier det seg om retten og muligheten til overhodet å utvikle alternative samfunnsmodeller. Vi må huske at gjennom vår tilknytning til WTO, EU og EØS, så er de fleste alternative samfunnsmodeller faktisk i strid med gjeldende avtaler og regelverk i disse overnasjonale institusjonene. Om det for eksempel fortsatt skulle være noen av leseren som går omkring med "gammelmodig sosialistisk tankegods", så skal de vite at sosialisme vil være i strid med regelverket i WTO, i EU og EØS. Sosialisme vil i dag være en handelshindring, og vil dermed bli dømt i WTOs tvisteløsningsmekanisme og bli møtt med massive sanksjoner. Slik vil det også være med andre alternative samfunnsmodeller der folk av ulike grunner måtte finne på å kreve demokratisk, nasjonal og lokal kontroll over sine ressurser og sin egen framtid. Sånn sett er det ingen veg utenom – disse globale og regionale institusjonene må i det minste endres dramatisk – ja, faktisk talt til det ugjenkjennelige.

For det andre skal vi ikke alltid la oss presse av våre motstandere, når de roper etter vårt alternativ straks vi kommer med en kritisk merknad. Jeg fristes ofte til å si som Susan George så treffende uttrykte det på et møte i Seattle høsten 1999: Noen ganger er det faktisk sånn, sa Susan, at alternativet til kreft er ikke å ha kreft. Alternativet til markedskreftenes annektering av stadig større deler av våre samfunn og våre liv, er faktisk å stoppe dem. Alternativet til privatisering er ikke å privatisere, osv.

På andre områder er det faktisk enkelt å skissere alternativer. De ligger så å si i dagen i form av den konkrete utviklingens negasjon. Alternativet til frie kapitalbevegelser er eksempelvis Tobin-skatt og kapitalkontroll. Alternativet til fri handel er rettferdig handel. Alternativet til markedets tyranni er folkevalgt, demokratisk styring. Alternativet til sult, elendighet, gjeldskrise og fattigdom er omfordeling av samfunnets ressurser. Så enkelt og så vanskelig er det.

Mer enn å skissere alternativer til den bestående økonomiske og politiske orden, dreier det seg faktisk om hvordan vi kan få realisert alternativene. Det dreier seg om hvordan vi skal reise og styrke den motstanden som er nødvendig for å presse fram alternativene. I denne sammenhengen blir det helt avgjørende at vi skaffer oss økt innsikt i og kunnskap om den såkalte globaliseringens drivkrefter og virkninger. Vi må analysere utviklingstrekkene og ta diskusjonen om hvordan vi skal konfrontere markedskreftenes offensiv, hvordan vi skal tøyle dem, hvilke allianser vi må bygge, hvilken mobilisering av folkelige krefter som må til, osv.

Til dette trenger vi sterke og aksjonsvillige organisasjoner på nasjonalt nivå, samtidig som den internasjonale koordineringen og samordningen styrkes. Mer enn noen gang er brede allianser nødvendig for å møte de massive kreftene som i dag angriper og undergraver våre posisjoner verden over. Lobbying og politisk påvirkningsarbeid er meningsløst ressurssløseri, og ikke så lite frustrerende, dersom den ikke hviler på sterke sosiale krefter og bevegelser som i gitte situasjoner kan sette makt bak kravene.

Det samme gjelder alle velmente forslag om i dagens situasjon å erstatte WTO, IMF og Verdensbanken med andre internasjonale institusjoner. Disse institusjonene gjenspeiler de grunnleggende maktforholdene i dagens verden. De avspeiler i all hovedsak styrkeforholdene mellom arbeid og kapital, mellom markedskreftene og det sivile samfunn. Enhver ny internasjonal institusjon av denne art vil bli preget av de samme maktforhold. Å kreve nye institusjoner før vi har lagt grunnlaget for en endring av styrkeforholdene gjennom en massiv mobilisering av folkelige krefter nedenfra, vil derfor ha svært lite for seg. Det er ikke der hovedinnsatsen i dag bør ligge.

Analysen av globaliseringsprosessen er avgjørende for hvilke motstrategier som kan utvikles. Enhver strategi på dette feltet må baseres på at det er kapitalkreftene som skal tøyles. Det er i siste instans et spørsmål om makt – økonomisk og politisk makt. Kampen må forankres i de sosiale grupper som rammes av den globale kapitalens offensiv. Alle utredninger og forslag om alternative samfunnsmodeller må ha dette i seg. Er ikke forslagene og strategiene forankret i de samfunnsmessige motsetninger som det rådende økonomiske systemet produserer, blir det fort illusjonspolitikk og ren idealisme. Og jeg må få lov å føye til at jeg synes vi får mer enn nok av denne typen alternativer presentert for tida. Skrivebordsmodeller som liten eller ingen tilknytning har til de dominerende konfliktlinjer og interessemotsetninger i samfunnet, har ingen verdi i denne sammenhengen.

For oss her i landet blir hovedoppgaven å ta kampen hjem. Internasjonal solidaritet er viktig, støtte til våre kamerater i sør er viktig, men dette er ikke nok. Vi må ta kampen hjem. Vi må gjøre det som vi i aksjonen For velferdsstaten kanskje på en litt storkjefta måte sa da vi på en pressekonferanse for vel to år sia presenterte den nye allianse. Vi skal splitte Norge i to, sa vi, mellom de som er for oss og de som er mot oss – og vi er flest, la vi til. Dette sier vi ikke fordi vi er splittelsesmakere, eller ønsker oss splid og konfrontasjon, men fordi vi erkjenner at det er grunnleggende interessemotsetninger i det norske samfunn, og at en konfrontasjon med de krefter som for tida truer vårt livsgrunnlag, undergraver våre rettigheter, vår velferd og vårt demokrati, er uunngåelig. Også i det internasjonale solidaritetsarbeidet her hjemme, bør våre egne interessekonflikter fokuseres. Vi må konfrontere regjeringen og politikere som i alle de internasjonale institusjonene jeg nettopp har nevnt, støtter helhjertet opp om den politikken som undergraver folkenes muligheter for demokratisk styring og nasjonal kontroll over sine egne ressurser, som angriper deres faglige og sosiale rettigheter.

Det som har legitimert den kapitalistiske økonomien i våre samfunn i de stabile etterkrigstiårene, er at den vekst og produksjonsøkning dette systemet førte med seg, i stor grad ble fordelt til beste for samfunnet og alle samfunnsborgerne. Dette skjedde fordi fag- og arbeiderbevegelsen gjennom sin kamp klarte å humanisere kapitalismen. Det vi nå opplever i store deler av verden, er at økonomisk vekst, høyere produktivitet og større effektivitet ikke fører til forbedring av livssituasjonen for folk flest. Sammenhengen mellom velstand og velferd er brutt. Konklusjonen blir at det ikke er noen grunn til å støtte en slik utvikling – systemet mister sin legitimitet. Da kan veien være kort til det sosiale opprør, slik vi eksempelvis så på vårt eget kontinent gjennom den tre uker lange og massive streikebevegelsen i Frankrike høsten 1995, da Juppé-regjeringens dramatiske innstrammingspakke ble slått tilbake av de franske arbeiderne.

Og kamp nytter, det har vi sett flere inspirerende eksempler på de siste årene. Mens fagbevegelsen var nede for telling på 1980-tallet, har vi opplevd flere omfattende, prinsipielt viktige og seierrike kamper det siste tiåret. Den tidligere nevnte streiken blant de offentlig ansatte i Frankrike høsten 1995 og lastebilsjåførenes streiker de to påfølgende årene, representerte en vitamininnsprøytning av dimensjoner for fagorganisasjoner verden over. De seierrike streikene blant de 180.000 sjåførene i United Parcel Service i USA høsten 1996 og havnearbeiderstreiken året etter i Australia bidro også til å sette nytt mot i mange fagorganisasjoner.

For å holde motet oppe, bør vi dessuten jevnlig stille oss selv de følgende spørsmål: Hvorfor har vi i dag ingen multilateral investeringsavtale, som skulle gi ytterligere makt, armslag og rettigheter til de multinasjonale selskapene? Hvorfor er ikke Verdens handelsorganisasjon i gang med sitt storstilte prosjekt om ytterligere å liberalisere verdensøkonomien gjennom en ny, omfattende forhandlingsrunde, som de ønsket å sette i gang i Seattle? Jo, for det første fordi det er interne motsetninger innen makteliten – interimperialistisk rivalisering mellom USA og EU er en viktig del av dette bildet. For det andre fordi Sør, på tross av sin økonomiske elendighet, var i stand til å reise seg å si nei. For det tredje, fordi en folkelig motstand er i ferd med å vokse fram.

Her i vår klarte denne folkelige motstanden, gjennom en massiv internasjonal mobilisering, å stanse den farmaceutiske industriens angrep på fattige lands rett til å produsere billige medisiner til sitt folk, da de ble presset til å trekke tilbake sitt søksmål mot Sør-Afrika. Kapitalinteressenes perverse standpunkt, at patentrettigheter skal være overordnet menneskerettigheter, ble tilført et nederlag. Det er med andre ord både oppløftende og oppmuntrende tegn i tida. Gjennom flere konfrontasjoner har vi faktisk klart å presse den internasjonale makteliten ut i åpent landskap – et landskap de er forferdelig dårlige til å mestre.

I årevis har de sittet og forhandlet og spikret sammen internasjonale avtaler med vidtrekkende konsekvenser for våre samfunn – bak lukkede dører og i stor hemmelighet. Sånn sett var ikke de strengt hemmelige MAI-forhandlingene, som havarerte i 1998, noe dramatisk nytt. Snarere tvert imot, det representerte en videreføring av en bekvem tradisjon som samfunnets maktelite hadde utviklet gjennom år. Det nye med MAI-avtalen var at spillet ble avslørt, politikerne ble presset ut i åpent landskap, og det de hadde med seg tålte ikke dagens lys.

Med utgangspunkt i de massive demonstrasjonene i Seattle, Washington, Bankok, Praha, Gøteborg og Genova kan vi slå fast at en ny fase er inntrådt i alle fall på ett område. Aldri mer vil samfunnets elite få fred til i hemmelighet å forhandle bort våre grunnleggende interesser. I økende grad må vi sørge for at de står fram og begrunner og forsvarer sine handlinger. Vi må følge dem til døra, til politisperringene og piggtrådgjerdene, om så nødvendig, men de må ikke få fred. Og hvis den norske regjering, den norske makteliten, tror den kan unndra seg denne utviklingen, dette møtet med opinion og kritikere, ved å nekte å stille opp, slik de gjorde ved den store globaliseringskonferansen som ble arrangert av en rekke samarbeidende organisasjoner høsten 2000 – enten det nå skyldtes maktarroganse eller manglende mot og evne til å møte sine etter hvert stadig mer velskolerte opponenter – så tror jeg de gjør en fatal feilbedømming. Vi må trekke dem til ansvar. Vi må utfordre dem morgen, middag og kveld. Vi må være beredt til å møte dem til enhver tid – til lands, til sjøs og i lufta. Vi må presse dem ut i åpent landskap, enten de vil eller ikke.

World Social Forum i Porto Alegre i Brasil i slutten av januar i år ble en ny milepæl i denne utviklingen. "En annen verden er mulig" her det like enkle som geniale mottoet for konferansen, som samlet omkring 10.000 aktivister fra hele verden for nettopp å diskutere alternativer til den rådende økonomiske verdensorden. Der ble alliansene styrket. Der fikk vi bryne våre argumenter. Der ble erfaringer utvekslet, motsetninger diskutert og politikk utviklet. Der møttes nord og sør for å videreutvikle den globale motstandsfronten og legge grunnlaget for en stadig mer konsolidert motstand. Planene er som kjent at dette skal bli en årlig konferanse, symbolsk kalt sammen på samme tid som de internasjonale pengepugerne og deres trofaste politiske støttespillere møtes til sitt årlige World Economic Forum i Sveits (neste gjennomføres 31. januar – 5. februar 2002). Sånn sett går altså vegen fra Seattle til en stadig mer koordinert, global motstand.

Arbeiderklassen
Seattle var viktig, det er sant, men vi må ha klart for oss at denne kampen vinnes ikke bare ved å gå i gatene i Seattle eller Praha. Vi vil aldri vinne denne kampen før vi er i stand til å angripe kommandohøydene i dette systemet – altså dets økonomiske basis – i produksjonen, distribusjonen og omsetningen av de varer og tjenester som skaper de verdier som kampen i siste instans dreier seg om. Dermed kommer vi ikke unna at arbeidsfolk, fagbevegelsen, nødvendigvis må framstå som den viktigste potensielle motkraft, nettopp fordi den organiserer dem som gjennom sitt arbeid skaper verdiene i samfunnet. Dette gir en strategisk maktposisjon som ingen annen bevegelse eller gruppe i samfunnet kan måle seg med.

Mobilisering nedenfra, demokratisering av fagorganisasjonene på alle nivåer, politisering av den faglige kampen, utvikling av enhet innad i fagbevegelsen og allianser med miljøbevegelse og andre folkelige organisasjoner og styrking av den internasjonale solidariteten må være sentrale pilarer i en motstrategi. Kampen må konsentreres omkring forsvar for normalarbeidsdagen og faglige rettigheter, velferdsstaten og miljøet, avvisning av privatisering og "out-sourcing" og stans i finanskapitalens globale herjinger. Ideologisk opprustning, skjerpet systemkritikk og en ny visjon om et samfunn basert på frihet, likhet og solidaritet er avgjørende for å kunne bekjempe apati og oppgitthet.

Vi lever i et land som er et av de mest velstående i denne verden. Velstanden er større en noen gang før i historien. De økonomiske, teknologiske og organisatoriske forutsetningene for å skape det beste av alle samfunn er til stede fullt ut. Likevel går utviklingen på mange områder i motsatt retning.

Vi står med andre ord overfor en omfattende samfunnsmessig kamp. Denne kampen er allerede i gang. Den utkjempes blant annet av fattigbønder i Afrika, av de arbeidende masser i tigerøkonomiene i Sørøst-Asia, av de sterkt utbyttede og undertrykte arbeiderne i de økonomiske frisonene i Latin-Amerika, av miljøorganisasjoner i kamp mot rovdrift på ressursene og av norske fag- og andre interesseorganisasjoner som organiserer seg til kamp for velferdsstaten. Oppgaven består nå i å bygge breie allianser og mobilisere tilstrekkelige motkrefter til at vi igjen kan begynne å tøyle kapitalkreftene. Vi må åpne stadig nye fronter i denne kampen, og dermed også trekke stadig nye grupper inn i kampen.

Det er en sosial og ikke en nasjonal – eller for den saks skyld, regional – kamp vi står overfor. Nasjonal isolasjon er selvfølgelig ikke svaret på kapitalens globale offensiv, selv om nasjonalstaten fortsatt må stå sentralt som styringsinstrument i økonomien. Det er kapitalkreftene som skal tøyles – ikke grensene som skal stenges. På sikt ser ikke jeg annen løsning på disse problemene enn at systemtvangen i den kapitalistiske økonomien må oppheves. Det betyr at også det økonomiske liv må underlegges demokratisk styring og kontroll – og det kan kun realiseres gjennom sosial kamp.

Løsningene ligger i framtiden – ikke i fortiden. Vårt utgangspunkt må være at det fortsatt er mulig å utvikle strategier for en samfunnsutvikling der demokratisk styring, rettferd, solidaritet, økonomisk utjevning og fellesskapsløsninger utgjør fundamentet. Dette vil måtte skje i konfrontasjon med markedskreftene, og med utgangspunkt i de sosiale krefter som rammes av markedskreftenes offensiv. Vårt mål må være å skape et arbeids- og samfunnsliv etter menneskenes behov – og ikke omvendt, slik det i stadig sterkere grad utvikler seg under dagens markedsliberalistiske regime. Skal vi gjøre det, må vi konfrontere markedskreftene, vi må mobilisere og bygge allianser sterke nok til å presse kapitalens offensiv tilbake igjen. Det er makt det gjelder, de multinasjonale selskapene, aksjefondene, bank- og forsikringsinstitusjonene lar seg ikke overtale.

Da må vi ta et oppgjør med maktesløshet og apati. Vi må slå fast igjen og igjen at samfunnet ikke styres av naturlover, at økonomi og samfunn er menneskeskapt og kan endres av mennesker. Som historien har vist, kan organiserte krefter påvirke og styre utviklinga. Det gjelder å gjenerobre framtidstrua. Det hele er et spørsmål om makt og styring – og organisering. Der står kampen om demokrati, velferd og menneskelig verdighet i dag.

For om lag tre år siden var jeg til stede på en stor globaliseringskonferanse i Stockholm – i anledning svensk LOs 100 års jubileum. De hadde invitert topper fra store deler av verdens fagbevegelse. Mye interessant ble sagt, men særlig var det budskapet fra lederen av LO på New Zealand som festet seg hos meg. I fag- og arbeiderbevegelsen i dag står vi overfor en kritisk situasjon, sa han. Det er vi som har vært den mest samfunnsforandrende kraft i det siste århundret. Det var vi som skulle forandre verden, enten det nå skulle skje gjennom revolusjon eller reform. Vi skulle skape en verden i vårt bilde. I dag er det imidlertid vi som forsvarer det bestående – mot forandringer, og det må vi selvfølgelig, så lenge vi er på defensiven, og forandringene går i feil retning. Likevel, sa han, dersom ikke vi er i stand til å utvikle visjonen om noe bedre, om et mål for vårt samfunn som igjen kan utløse entusiasme og engasjement, så står vi i fare for å tape selv den defensive kampen vi fører i dag. Jeg tror han har rett.

Det er tid for motstand – det er tid for allianser – det er tid for visjoner!

(Dette er en litt tilpasset og oppdatert versjon av avslutningsforedraget som ble holdt på en globaliseringskonferanse i Oslo 16.-18. november 2000, arrangert av Forum for systemdebatt, For velferdsstaten og Nettverk mot markedsmakt – for demokratisk styring. Den muntlige formen som går igjen i deler av artikkelen, må tilskrives denne opprinnelsen.

Artikkelen har stått i tidsskriftet Kontur nr. 1/01.)