Ikke ta dem på ordet!Når
det ikke er samsvar mellom kart og terreng, så
får vi tro at det fortsatt forholder seg slik,
at det er terrenget som er riktig. Dersom det
ikke er samsvar mellom budsjett og regnskap, så
har nok svært mange erfart at det dessverre er
regnskapet som gir det riktige bildet. Når det
ikke er samsvar mellom partiprogrammer og
realpolitikk, ja, så er det sistnevnte vi må
forholde oss til. På
denne bakgrunnen vil jeg advare sterkt mot å
velge parti ved høstens stortingsvalg ut fra
partienes programmer og valgløfter. Det
sikreste kriteriet er å velge etter hva
partiene har gjort eller gjør når de er i
maktposisjon. Med en slik tilnærming faller nok
entusiasmen omkring de ulike
regjeringsalternativene atskillig. På den andre
siden får vi et langt mer realistisk forhold
til valget. Hjemmesitternes
sterke vekst ved de siste valg kan i stor grad føres
tilbake til den økende avstanden mellom en
stadig mer uforpliktende politisk retorikk, der
vi loves lindring for de fleste av våre plager,
på den ene siden, og den langt mer brutale
samfunnsutviklingen vi opplever i den virkelige
verden, på den andre siden. Ingenting bygger
sterkere opp omkring politisk apati og maktesløshet
enn dette. Hvem
er det som har gått til valg her i landet de
siste årene, med løfter om større sosiale og
økonomiske forskjeller i samfunnet? Hvem er det
som har lovet oss nyfattigdom og bolignød? Hvem
er det som har stått opp og forsvart en
brutalisering av arbeidslivet som til nå har støtt
ut 10-15 prosent av den arbeidsføre befolkning?
Hvem er det som har ført kampanjer for nødvendigheten
av en uhemmet, global spekulasjonsøkonomi? Nei,
det har ingen gjort. Likevel er nettopp dette
viktige trekk i dagens samfunnsutvikling – og
resultat av politiske beslutninger. Politikerne
har tildelt markedskreftene stadig større
armslag. Det politiske tyngdepunkt har beveget
seg flere skritt i retning kapitalkreftenes og
markedsliberalistenes banehalvdel.
Samfunnsutviklingen har gått i revers på flere
områder, men ingen politikere påtar seg
ansvaret. Snarere forsøker mange av dem under
valgkampen å blåse støv av gamle fronter og
motsetninger – fordi disse fortsatt har appell
hos mange velgere, men altså har lite og
ingenting å gjøre med den realpolitiske
utvikling. Slik gjødsles apatien ytterligere. Den politikk som vil bli ført etter valget, vil på mange måter avspeile det aktuelle styrkeforhold mellom de dominerende samfunnskreftene utenfor Stortingets vegger. Kapital- og markedskreftene er på offensiven – nasjonalt som internasjonalt – og fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner er på defensiven. Det eneste som på sikt kan bidra til å forskyve det politiske tyngdepunkt i vår retning, er derfor en folkelig mobilisering nedenfra i samfunnet. Denne er kun i sin spede begynnelse og vil realistisk sett ikke påvirke høstens valg i særlig grad. Aksjonen
For velferdsstaten er en av disse folkelige
bevegelsene som har oppstått nettopp fordi de
politiske partiene ikke lenger avspeiler de
reelle motsetningene i samfunnet. Den
internasjonale organisasjonen ATTAC og tendenser
til distrikts- og kommuneopprør er andre
uttrykk for det samme. Vi har mer til felles med
de over 200.000 fredelige demonstrantene som
nylig marsjerte gjennom Genovas gater i protest
mot markedskreftenes globale offensiv, enn vi
har med den politiske eliten som sitter innenfor
maktens vegger og forhandler fram ytterligere
liberalisering av verdensøkonomien. For
velferdsstaten har stilt seks krav ved årets
stortingsvalg: 1. Nei til velferd på børs! 2.
Omfordeling – fra profitt til velferd! 3.
Avskaff fattigdommen! 4. Gratis og likeverdig
utdanning! 5. Slå ring om Folketrygden –
forsvar våre pensjoner! 6. Ikke rør sykelønnsordningen!
(For utdyping, se: http://www.nkf.no/nkf/omstilling/aksjoner/velferds.htm) Valgresultatet vil ha stor betydning for utviklingen på de fleste av disse områdene. Likevel stiller ingen av regjeringsalternativene seg bak alle, eller en gang et flertall av, våre krav. Vår oppgave blir derfor, sammen med våre alliansepartnere, å arbeide for en mer langsiktig mobilisering med sikte på å forskyve tyngdepunktet i norsk politikk. Den 10. september driver vi med andre ord politisk skadebegrensning, ved å prøve å holde de verste utenfor regjeringskontorene, og det er viktig nok. Deretter fortsetter kampen. (Gjestekommentar i Nationen, x.9.01) |
