Strategier mot markedsliberalismen
og for en annen verden

Asbjørn Wahl

Vi lever i ei omfordelingstid! De sosiale og økonomiske forskjellene mellom folk øker dramatisk. Vi lever i markedsliberalismens tid, der de multinasjonale selskapene i ferd med å underlegge seg en raskt økende andel av verdensøkonomien. Vi lever i ei tid der over 80 prosent av alle internasjonale økonomiske transaksjoner dreier seg om å kjøpe og selge andre lands penger – med andre ord valutaspekulasjon. Vi lever i en galskapens økonomi – skapt og utviklet gjennom bevisste politiske beslutninger. Men vi lever også i ei tid der motkreftene er i ferd med å vokse fram, organisere seg og slå tilbake. Makt avler motmakt, og kampen er i gang.

La meg gjennom et konkret eksempel vise noe av de dramatiske konsekvensene av maktforskyvingen i den nyliberale økonomien:

For et par måneder siden truet det tyske Volkswagen-konsernet med å bygge en ny fabrikk, med behov for fem tusen arbeidstakere, i et østeuropeisk land heller enn i Tyskland, dersom de ikke fikk bedre betingelser. Det tyske metallarbeiderforbundet, IG Metall, som regnes som et av verdens sterkeste fagforbund, forhandlet fram en avtale der de tilbød at Volkswagen kunne ansette de 5.000 under tarifflønn, med mer fleksible arbeidstidsordninger enn de som gjelder i tysk arbeidsliv, med seks dagers uke og med en rekke andre unntak fra gjeldende arbeidsbetingelser. Dermed hadde Volkswagen oppnådd sitt, og vedtok å bygge fabrikken i Tyskland. Dere kan sikkert selv tenke dere hvilken effekt dette etter hvert vil ha på arbeidstakere i andre bilfabrikker i Tyskland, og i neste omgang, når dette fører til enda mer skjerpet konkurranse på Europas bilmarkeder, på arbeiderne ved Renaultfabrikkene i Frankrike eller Fiatfabrikkene i Italia.

Slik driver for tida de store selskapene sin utpressings-strategi – mot politikerne og mot arbeidstakerne. Våre politikere – i nasjonale og internasjonale fora – har gjennom avskaffing av kapitalkontroll, opphevelse av faste valutakurser og privatisering og markedsorientering av en stadig økende andel av økonomien tildelt kapitalkreftene et voldsomt maktmessig overtak i samfunnet. For det er ikke bare slik at det er kapitalkreftene som har kastet av seg sine lenker, det er i all hovedsak politikerne som, gjennom systematiske og bevisste beslutninger, har løst kapitalen fra dens lenker og bindinger.

Politikerne har tildelt markedskreftene stadig større armslag, men de nekter å ta ansvar for de nødvendige konsekvensene av denne politikken. Hvilke politikere er det som har gått til valg her i landet de siste årene, med løfter om større sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet? Hvem er det som har lovet oss nyfattigdom og bolignød? Hvem er det som har stått opp og forsvart en brutalisering av arbeidslivet som til nå har støtt ut 10-15 prosent av den arbeidsføre befolkning? Hvem er det som har ført kampanjer for nødvendigheten av en uhemmet, global spekulasjonsøkonomi? Nei, det har ingen gjort. Likevel er nettopp dette viktige trekk i dagens samfunnsutvikling – og resultat av politiske beslutninger.

Det som muliggjorde en sosialdemokratisk reformpolitikk i de første 30 årene etter andre verdenskrig, var nettopp eksistensen av kapitalkontroll, faste valutakurser og en rekke andre regulerende inngrep i markedene. Det var dette som gjorde det mulig for et land å innføre strengere arbeidsmiljøbestemmelser, som gjorde det mulig for fagbevegelsen å kjempe fram velferdsreformer – uten å måtte frykte kapitalflukt over natta. Gjennom politikernes systematiske avregulering av økonomien, har kapitalkreftene fått tildelt et maktmessig overtak, nærmest servert på sølvtallerken. Det er dette som har ført, og fører, oss stadig sterkere i retning av en konsernstyrt verden, som har ført til en massiv overføring av makt fra demokratiske organer til multinasjonale konserner, finansinstitusjoner og spekulanter.

Dette har ført arbeiderbevegelsen inn i en dyp politisk og ideologisk krise. Innad i sosialdemokratiet foregår det verden over en kamp mellom såkalte «tradisjonalister» og «fornyere». De såkalte «fornyerne» erklærer ideologiene for døde, klassekampen for historisk og har utviklet en type avpolitisert økonomisme, der økonomisk vekst og konkurranseevne er målet og markedet i økende grad midlet. Alle interessekonflikter blir til særinteresser, som kun ses på som barrierer for det allmennyttige markedet. De gir opp ambisjonen om å påvirke de store linjene i samfunnsutviklingen og blir mer individorientert, innrettet på kompetanse og fleksibilitet innen systemets rammer. De lot seg dra med av den nyliberale systemkritikken og skulle «modernisere», men moderniseringen har i all hovedsak blitt en tilpasning til de nye maktforhold.

Uten at jeg skal gå nærmere inn på årsakene til det her, vil jeg påstå at det i stor grad er arbeiderbevegelsens avpolitisering og avideologisering i etterkrigstidas klassekompromiss og konsensuspolitikk som har muliggjort det samfunnsmessige tilbakeslaget vi nå opplever. Det er ikke mindre enn tragisk at store deler av fag- og arbeiderbevegelsen nå ser på globaliseringen, ikke først og fremst som et maktpolitisk, men som et teknologisk og geografisk fenomen. Jeg har etter hvert blitt så lei av å høre dette meningsløse mantra om at ”globaliseringen har kommet for å bli”, at jeg har satt opp en liste over kontrollspørsmål som jeg stiller til dem som lirer av seg disse meningsløshetene:

Hva er det som har kommet for å bli, spør jeg.
Er det den omfattende spekulasjonsøkonomien?
Er det den voldsomme forskjellsutviklingen mellom fattige og rike i verden?
Er det de multinasjonale selskapenes maktkonsentrasjon?
Er det den sterke omfordelingen av samfunnets ressurser fra offentlig til privat?
Er det de massive angrep på faglige rettigheter?
Er det undergravingen av demokratiet?

Dersom noen fortsatt mener at dette har kommet for å bli, ja, da er vi ikke på samme lag, da arbeider vi ikke med samme prosjekt. Da står vi på hver vår side i den samfunnsmessige kampen som er i ferd med å utfolde seg.

Det er makt det gjelder, og det er i produksjonen maktforholdene i samfunnet konstitueres, ikke i fordelingen av verdiene. Ujevn fordeling av forbruk, eller økende forskjeller i samfunnet, springer ut av makt- og eiendomsforholdene i produksjonen. Høyresidens grunnfalske tese om at individets frihet øker når staten reduserer sin styring og regulering, ser helt bort fra kapitalens samfunnsmakt og maktforholdene i produksjonen. Markedet blir framstilt som konsumentenes frie valg. Det representerer en idyllisering av markedet, en fornektelse av den økonomiske makten og en individualisering av sosiale problemer.

Kamp om alternative samfunnsformer er med andre en kamp om makt, og her finnes det for tida ingen ferdige alternativer. Om noen hadde påstått at de hadde det, ville jeg sannsynligvis ha sett på det med dyp skepsis. Det er ikke tid for de ferdige alternative samfunnsmodeller, men det er tid for alternativ tenking, og for å fremme de mer eller mindre velutviklede ideer vi har for vegen videre.

For det første dreier det seg om retten og muligheten til overhodet å utvikle alternative samfunnsmodeller. Vi må huske at gjennom vår tilknytning til WTO, EU og EØS, så er de fleste alternative samfunnsmodeller faktisk i strid med gjeldende avtaler og regelverk i disse overnasjonale institusjonene. Alternative samfunnsmodeller vil i dag være en handelshindring, og vil dermed bli dømt i WTOs tvisteløsningsmekanisme og bli møtt med massive sanksjoner. Dersom en annen verden skal være mulig, må den altså kjempes fram i konfrontasjon med Verdens handelsorganisasjon og gjennom internasjonal koordinering og kamp.

For det andre skal vi ikke alltid la oss presse av våre motstandere, når de roper etter vårt alternativ straks vi kommer med en kritisk merknad. Jeg fristes ofte til å si som Susan George så treffende uttrykte det på et møte i Seattle høsten 1999: Noen ganger er det faktisk sånn, sa Susan, at alternativet til kreft er ikke å ha kreft. Alternativet til markedskreftenes annektering av stadig større deler av våre samfunn og våre liv, er faktisk å stoppe dem. Alternativet til privatisering er ikke å privatisere, osv.

Kampen om markedsliberalismen må føres på mange nivåer og på mange arenaer. Jeg vil her ta for meg tre områder med stor strategisk betydning. Det første gjelder kampen om virkelighetsforståelsen, om analysen av den bestående orden. Denne delen av kampen må ikke undervurderes – særlig i den fasen av kampen vi nå er inne i. Uten en klar og korrekt analyse av maktforholdene i den nye økonomiske verdensorden, er det umulig å komme fram til noe fornuftig når det gjelder strategier og taktikk. Det har vi sett mer enn godt nok her i landet de siste par årene. De politiske misnøyebølgene har skvulpet fram og tilbake – til snart det ene snart det andre partiet. Disse i rasjonelt forstand meningsløse velgerbevegelsene springer nettopp ut av hvordan man forstår verden omkring seg. Kampen om virkelighetsforståelsen blir derfor avgjørende. Det er den som i siste instans avgjør hvorvidt den vel begrunnede misnøyen med den bestående orden skal ende opp i reaksjonær høyrepopulisme eller i et radikalt alternativ basert på demokratisk styring, rettferd, solidaritet, økonomisk utjevning og fellesskapsløsninger. Da må vi ha en analyse som forklarer folk hvorfor de sosiale og økonomiske forskjellene i samfunnet øker, hvorfor arbeidslivet brutaliseres, hvorfor velferdsstaten settes under press, hvorfor økonomisk vekst ikke lenger fører til økt velferd.

Helhet og sammenheng, årsaker og drivkrefter, er med andre ord viktigere enn noen gang. Ensaks-bevegelsenes tid er over. Derfor ser vi da også at interesseorganisasjon etter interesseorganisasjon, nærmest uansett hvor snevert deres utgangspunkt var, slutter seg til den stadig sterkere koalisjonen av global motstand som har vokset fram i kjølvannet av kampen mot Den multilaterale investeringsavtalen (MAI) og kampene omkring WTOs toppmøte i Seattle for omlag to år siden. Derfor var det også så meningsløst da noen ved dannelsen av ATTAC her i landet i vår, prøvde å gjøre det til en 4-saksbevegelse – en såkalt brei kampanje for fire enkeltkrav. Slike bevegelser har ingen framtid lenger. Uten analyser av sammenhenger, årsaker og drivkrefter går vi vill i dagens kamp på det globale plan. Mer enn noen gang må vi søke etter sammenhengene mellom rikdom og fattigdom, mellom makt og avmakt, mellom undertrykking og terror, mellom interessekamp og krig. Vinner vi kampen om virkelighetsforståelsen, er vi halvveis til målet.

Det andre området gjelder nettopp kampens innhold og mål. Når våre analyser og studier, vår virkelighetsforståelse, har vist oss at det ikke er vonde enkeltindivider som skaper de nye maktforholdene i samfunnet, men den innebygde logikk i vårt økonomiske system, med andre ord systemtvangen i den kapitalistiske økonomien, så sier det seg selv at vårt prosjekt må bli en uforsonlig kamp mot denne systemtvangen. Nasjonal isolasjon blir selvfølgelig ikke noe meningsfylt svar på kapitalens globale offensiv, selv om nasjonalstaten fortsatt må stå sentralt som styringsinstrument i økonomien. Det er det økonomiske systemet som må endres. Det er kapitalkreftene som skal tøyles – ikke grensene som skal stenges. På sikt ser ikke jeg annen løsning på disse problemene enn at systemtvangen i den kapitalistiske økonomien må oppheves. Det betyr at også det økonomiske liv må underlegges demokratisk styring og kontroll – og det kan kun realiseres gjennom sosial kamp. Hvilke konkrete kravene som reises i denne kampen, må baseres på en analyse av styrkeforholdene i den aktuelle situasjonen.

Tobin-skatt er et tiltak for å begynne å tøyle disse økonomiske kreftene, men selvfølgelig ikke nok. Det viktige med Tobin-skatten er at den har gitt oss en samlende symbolsak, og at dersom vi vinner fram, betyr det at vi har snudd en utviklingstrend, vi har begynt på den harde og lange veien mot en økonomisk orden der menneskelige behov og ikke profittjag skal ligge til grunn for organiseringene av det økonomiske liv. Neste steg, og jeg tror tida er inne til å lansere det, blir å kreve gjeninnført kapitalkontroll. Vi må frata kapitalinteressene den overmakt de har fått tildelt gjennom at de kan drive sin utpressingspolitikk mot regjeringer og arbeidsfolk – gjennom trusselen om kapitalflukt og utflagging. Vi hadde kapitalkontroll i hele den industrialiserte verden i etterkrigstida og fram til ut på 1980-tallet. Den ble innført som en reaksjon på den økonomiske krisa på begynnelsen av 1930-tallet. Hvor mange finanskriser vi skal ha før kravet igjen reises med full styrke, vet ikke jeg, men at det kommer, er jeg ikke i tvil om. La oss starte nå! Det er ikke i tråd med de herskende tanker, men det er jo de vi skal angripe, og vi har faktisk FNs organisasjon for handel og utvikling, UNCTAD, med oss. Allerede i sin ”Trade and Development Report 1998” tok de et oppgjør med den frie kapitalflyten og hevdet at kapitalkontroll ”spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene”.

Det tredje området dreier seg om hvordan vi kan få realisert alternativene. Det dreier seg om hvordan vi skal reise og styrke den motstanden som er nødvendig for å presse fram alternativene. I denne sammenhengen blir det helt avgjørende at vi har innsikt i og kunnskap om den såkalte globaliseringens drivkrefter og virkninger. Vi må analysere utviklingstrekkene og ta diskusjonen om hvordan vi skal konfrontere markedskreftenes offensiv, hvordan vi skal tøyle dem, hvilke allianser vi må bygge, hvilken mobilisering av folkelige krefter som må til, osv.

Til dette trenger vi sterke og aksjonsvillige organisasjoner på nasjonalt nivå, samtidig som den internasjonale koordineringen og samordningen styrkes. Mer enn noen gang er brede allianser nødvendig for å møte de massive kreftene som i dag angriper og undergraver våre posisjoner verden over. Lobbying og politisk påvirkningsarbeid er meningsløst ressurssløseri, og ikke så lite frustrerende, dersom den ikke hviler på sterke sosiale krefter og bevegelser som i gitte situasjoner kan sette makt bak kravene.

Det samme gjelder alle velmente forslag om i dagens situasjon å erstatte WTO, IMF og Verdensbanken med andre internasjonale institusjoner, eventuelt å avskaffe dem. Det er ikke disse institusjonene i seg selv som er årsakene til alt det vonde i verden. Institusjonene gjenspeiler i all hovedsak de grunnleggende maktforholdene i dagens verden, framfor alt styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, mellom markedskreftene og det sivile samfunn. Enhver ny internasjonal institusjon av denne art vil i dagens situasjone bli preget av de samme maktforhold. Å kreve nye institusjoner før vi har lagt grunnlaget for en endring av styrkeforholdene gjennom en massiv mobilisering av folkelige krefter nedenfra, vil derfor ha svært lite for seg. Det er ikke der hovedinnsatsen i dag bør ligge.

Vår strategi må baseres på at det er kapitalkreftene som skal konfronteres. Det er i siste instans et spørsmål om makt – økonomisk og politisk makt. Kampen må forankres i de sosiale grupper som rammes av den globale kapitalens offensiv. Sentralt blant disse må nødvendigvis fagbevegelsen befinne seg, fordi den organiserer dem som gjennom sitt arbeid skaper veriene i samfunnet. Dermed innehar det strategisk viktigste maktpotensial i dette samfunnet. Alle forslag om alternative samfunnsmodeller må ha dette i seg. Er ikke forslagene og strategiene forankret i de samfunnsmessige motsetninger som det rådende økonomiske systemet produserer, blir det fort illusjonspolitikk og idealisme. Denne typen alternativer får vi presentert mer enn nok av for tida. Skrivebordsmodeller som liten eller ingen tilknytning har til de dominerende konfliktlinjer og interessemotsetninger i samfunnet, har ingen verdi i denne sammenhengen.

Internasjonalt ser vi at markedsliberalismens herjinger provoserer fram motkrefter i land etter land. Den politiske elite har bundet seg til masten – åpenbart uten evne til å korrigere kursen. Organisering av en folkelig motmakt nedenfra gjenstår dermed som den eneste kraft som kan bidra til å gjenerobre demokratisk styring av våre samfunn. Og vi må organisere motkreftene!

Denne omfattende samfunnsmessig kampen er allerede i gang. Internasjonalt ser vi at ulike grupper, bevegelser og organisasjoner utvikler voksende enhet i kampen mot frikapitalisme og spekulasjonsøkonomi – mot galskapens økonomi. Det er altså ikke bare en voksende motstand mot globaliseringen, men også en økende globalisering av motstanden. Dessuten går det opp for stadig flere at globaliseringen ikke bare illustrerer kapitalens offensiv, men også dens svakheter, dens sårbarhet og indre motsetninger. Kampen mot markedsliberalismens internasjonale politbyrå i skikkelsene til Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefond og Verdensbanken har utløst krefter av en styrke som knapt noen torde håpe på for bare et par år siden. For noen måneder siden opplevde vi den hittil største og mest omfattende mobilisering, da over 200.000 fredelige demonstranter marsjerte gjennom Genovas gater i protest mot G8-møtet og den samfunnsutvikling denne verdens politiske elite representerer.

Også her i landet vokser motkreftene fram – i aksjonen For velferdsstaten, i Nettverk mot markedsmakt, i ATTAC Norge, i distriktsopprør a la Folkeopprøret i Finnmark og Nordlandsopprøret, i tendenser til kommuneopprør mot offentlig sulteforing. Stadig flere reagerer mot spekulasjonsøkonomi og markedsorientering, nyfattigdom og sosial nød. Det er motkreftene som nå representerer anstendigheten i verden – mot pengepugere og grådighetskultur.

For å holde motet oppe, bør vi dessuten jevnlig stille oss selv de følgende spørsmål: Hvorfor har vi i dag ingen multilateral investeringsavtale, som skulle gi ytterligere makt, armslag og rettigheter til de multinasjonale selskapene? Hvorfor er ikke Verdens handelsorganisasjon i gang med sitt storstilte prosjekt om ytterligere å liberalisere verdensøkonomien gjennom en ny, omfattende forhandlingsrunde, som de ønsket å sette i gang i Seattle? Jo, for det første fordi det er interne motsetninger innen makteliten – mellom USA og EU. For det andre fordi Sør, på tross av sin økonomiske elendighet, var i stand til å reise seg å si nei. For det tredje, fordi en folkelig motstand er i ferd med å vokse fram.

Her i vår klarte denne folkelige motstanden, gjennom en massiv internasjonal mobilisering, å stanse den farmaceutiske industriens angrep på fattige lands rett til å produsere billige medisiner til sitt folk, da de ble presset til å trekke tilbake sitt søksmål mot Sør-Afrika. Kapitalinteressenes perverse standpunkt, at patentrettigheter skal være overordnet menneskerettigheter, ble tilført et nederlag. Det er med andre ord både oppløftende og oppmuntrende tegn i tida. Gjennom flere konfrontasjoner har vi faktisk klart å presse den internasjonale makteliten ut i åpent landskap – et landskap de er forferdelig dårlige til å mestre. Det er ikke sent i verden, mine venner, det er tidlig.

(Innledning på Globaliseringskonferansen 2001, Oslo 13. oktober 2001.)