Asbjørn Wahl

For knapt tre uker siden gikk jeg, sammen med godt og vel en halv million andre, gjennom de tradisjonspregede renessansegatene i den norditalienske byen Firenze i en massiv demonstrasjon mot krig, nyliberalisme og rasisme – for et annet Europa. Det var en formidabel manifestasjon av motstand mot den rådende økonomiske og politiske orden. Selv om italienerne, lokalbefolkningen, sørget for masseoppslutningen, besto demonstrasjonstoget av folk fra hele Europa. Demonstrasjonen markerte avslutningen av historias første Europas sosiale forum.

Denne nye, internasjonale sosiale forum-bevegelsen så dagens lys for nesten to år siden i den lille byen Porto Alegre sørøst i Brasil, der det første Verdens sosiale forum ble holdt. Dette representerte i sin tur en kvalitativt ny fase i utviklingen av den nye bevegelsen mot markedsliberalismen, som har vokst fram med en imponerende kraft og styrke de siste fem årene og er i ferd med å bli den største og raskest voksende politiske bevegelsen som har sett dagens lys i denne verden.

Det kvalitativt nye besto i at denne nye bevegelsen av bevegelser ikke lenger begrenset seg til å protestere mot den rådende økonomiske og politiske orden og demonstrere mot maktas toppmøter, men tok skrittet videre og samlet seg til konferanse for å diskutere alternativer til markedsliberalismen. 3000 deltakere håpet og trodde man på til det første Verdens sosiale forum i Brasil i slutten av januar i 2001. Det kom 10.000. 10.000 representanter for frivillige organisasjoner og sosiale bevegelser fra alle hjørner av verden. 10.000 mennesker som gjennom nesten ei uke utvekslet erfaringer, diskuterte alternativer og planla nye aksjoner og kampanjer mot den umenneskelige, ja, barbariske, nyliberale revolusjonen som har feid over verden de siste to tiårene, og som truer både mennesker og miljø.

Det sydet og kokte denne uka i det første Verdens sosiale forum. Der var representanter for jordløse og fattigbønder, for kirker og menigheter, for miljø- og forbrukerbevegelser, for fagorganisasjoner i nord og sør, for menneskeretts- og utviklingsorganisasjoner, for urbefolkninger og akademikere, for arbeidsløse og samfunnsmessig ekskluderte grupper, for politiske og sosiale organisasjoner. Det var en mangefasettert og sammensatt gruppe, med mange og ulike meninger og oppfatninger, men likevel samlet i dette ene: Den rådende økonomiske og politiske orden må bekjempes, demokratisk styring av våre samfunn må både erobres og gjenerobres, menneskenes behov og likeverd må legges til grunn for den økonomiske og samfunnsmessige utvikling – en annen verden er ikke bare mulig, men nødvendig.

Det andre Verdens sosiale forum ble på nytt arrangert i Porto Alegre i Brasil i januar i år. Mellom det første og den andre konferansen hadde vi imidlertid opplevd det meningsløse og fatale terrorangrepet på World Trade Centre i New York den 11. september i fjor. Foruten det åpenbart sykelige ønsket om å drepe og lemleste tusener av uskyldige mennesker, bidro de som sto bak denne groteske terrorhandlingen også til å spille kortene rett i hendene på de mest reaksjonære og inhumane krefter i det amerikanske samfunn. Røykskyene hadde derfor knapt fått lagt seg over Manhattan før den amerikanske presidenten og hans hoff prøvde å utnytte den tragiske hendelsen til å stemple all motstand mot markedsliberalisme og krig. ”Either you are with me or you are against me” ble den nye doktrine, det nye forsøk på å dele verden i to, mellom markedsliberalisme og terrorisme – og verdens økonomiske og politiske elite, vår egen inkludert, innordnet seg raskt denne nye dikotomien; på maktas side, selvfølgelig.

Medier som Financial Times og The Economist fulgt lojalt opp og erklærte det de kaller antiglobaliseringsbevegelsen for død. Det ville bli umulig for den å reise seg etter dette. Det ble vist til den ødeleggelse av fysisk eiendom som små utgrupper hadde stått for i tidligere demonstrasjoner mot ulike toppmøter. Dette ble selvfølgelig nå nitid rubrisert under den nye kategorien terrorisme. Det stanset imidlertid ikke der. Alle vi som er erklærte motstandere av den nyliberale revolusjonen, ble i amerikanske medier stemplet som intellektuelle terrorister. Terroranslagene mot USA skulle med andre ord utnyttes til siste trevl for å knuse den raskt framvoksende globale motstandbevegelsen mot markedsliberalismen.

Det var imidlertid ikke bare den globale, folkelige motstanden som skulle knuses som et ledd i ”kampen mot terrorismen”, nei all motstand mot en globalisering på storselskapenes og finanskapitalens premisser skulle feies til side. Det fikk vi rikelig bekreftet da Verdens handelsorganisasjon (WTO) gjennomførte sitt fjerde ministermøte i hovedstaden Doha i det isolerte ørkenlandet Qatar i fjor høst. Der fikk gjenstridige utviklingsland, som i utgangspunktet ikke ønsket noen ny omdreining av verdenshandelen og verdensøkonomien i markedsliberal retning, vite at enten var de for en ytterligere liberalisering av verdenshandelen eller så var de for terrorisme.

Den fantastiske, for ikke å si fundamentalistiske, logikken utviklingslandene ble stilt overfor, var følgende: Terroranslagene mot USA truet med å svekke den amerikanske økonomien, og dermed verdensøkonomien. For å sikre fortsatt vekst i verdensøkonomien måtte USA ha gjennomslag for økt såkalt frihandel og økt liberalisering av verdensøkonomien. De som stilte seg i vegen for en slik liberalisering, bidro derfor til å støtte opp om terroristenes hensikter, het det. Under trykket av dette massive presset bøyde det ene utviklingslandet etter det andre av. De politiske elitene i mange av disse landene er tross alt nært knyttet opp til økonomiske interesser til selskaper og regjeringer i nord, og har lite å stille opp med når USAs regjering dikterer sine premisser. Når de i tillegg møtte trussel om redusert utviklingshjelp hvis de var motstridig, eller tilbud om mer hjelp og eventuelt gjeldslette dersom de var samarbeidsvillig, så smuldret bokstavelig talt utvikingslandenes motstand bort.

Slik truet og kjøpte USA og de andre rike industrialiserte land seg til seier på WTOs toppmøte i Doha. Kun India og noen få andre land klarte i siste runde å avverge det aller verste resultatet, ved å hindre umiddelbare forhandlinger om en dramatisk utvidelse av WTOs mandat. Det nest verste var imidlertid ille nok, og USA, EU, Japan og de andre hjemlandene for de store multinasjonale selskapene kunne oppsummere en seier. Den markedsliberale offensiven var brakt tilbake på sporet igjen etter nederlaget i Seattle i 1999. Det er kanskje overflødig å nevne, men den norske regjering sto fullt og helt på USAs og EUs side i hele dette skitne spillet. Den globale motstandsbevegelsen fikk lite spillerom, etter som kun noen håndfull representanter ble tillatt å komme innenfor landets grenser.

Det var i dette fiendtlige politiske klima at det andre Verdens sosiale forum ble arrangert i Porto Alegre i januar i år. Det ble et kraftfullt svar på den amerikanske presidentens forsøk på å stemple, marginalisere og isolere oss. Til Porto Alegre II kom det ikke 10.000 mennesker, som året før, nei, over 60.000 møtte opp for å videreføre diskusjonen om og kampen mot det globale nyliberale regimet. Ja, bevegelsen gikk lengre enn det, i stedet for å bøye seg for den amerikanske presidentens trusler, tok den globale motstandsbevegelsen et steg videre i offensiv retning og inkluderte kampen mot militarisme og krig i sitt politiske grunnlag.

I stedet for å svekke motstanden mot markedsliberalismen, bidro med andre ord den amerikanske presidentens motbydelige forsøk på å utnytte tragedien i New York til å klargjøre frontene, til å samle, styrke og samordne motstanden og til å få flere grupper og flere sosiale bevegelser fra flere land til å slutte seg til. De samme næringslivets medier som kort tid tidligere hadde erklært oss død, måtte nå krype til korset, slik Financial Times gjorde, og medgi at de hadde undervurdert vår styrke. Ja, de oppfordret til og med representanter for den økonomiske og politiske makta til å gå i dialog med – og merk dere dette – de mest fornuftige delene av denne globale motstandsbevegelsen. Klarer de ikke å knuse oss, prøver de med andre ord å splitte oss – mellom de fornuftige og de ufornuftige, mellom ”the good guys and the bad guys”. Det har de så langt heller ikke lyktes med.

Det truende kravet fra den amerikanske presidenten om at ”either you are with me or you are against me” skremte med andre ord ingen andre enn våre regjeringer, ingen andre enn vår økonomiske og politiske elite, ingen andre enn dem som ser muligheten av ved enkelte anledninger å få lov til å sitte ved samme bord som ham. Selv om store deler av budskapet til presidenten i verdens eneste gjenværende stormakt er skremmende, så skremmer det oss ikke. Snarere tvert imot. Vi akepterer ikke å bli presset inn i den amerikanske presidentens økonomiske, politiske og militære tvangstrøye. Vi aksepterer ikke diktat fra en president og et regime som gjennom statlig terror i det ene fattige landet etter det andre har tatt livet av langt flere uskyldige enn dem de selv mistet gjennom terroraksjonen mot World Trade Centre. Vi forbeholder oss retten til å ta avstand fra all terror – privat som statlig. Vi nekter bastant for at vår ektefølte avsky mot terroraksjonene den 11. september skal kunne tas til inntekt for militære korstog i det ene fattige land etter det andre – korstog der uskyldige sivile blir drept og der lutfattige folk er og blir de fremste ofrene. Derfor er det viktig for oss nå at vi står fram og sier klart og tydelig fra: ”President of the United States of America, we are against you”!

Et av vedtakene fra det siste møtet i Porto Alegre var en oppfordring om å arrangere regionale sosiale forum før neste globale forum møtes igjen. Det er fulgt opp og følges opp med møter i Europa, Latin-Amerika og Europa. Det var dette Europas sosiale forum en del av oss deltok på i Firenze for tre uker siden. Nok en gang ble alle forhåndsprognoser sprengt. Ikke 20.000, som man håpet på, men 60.000 mennesker lot seg registrere – fra hele Europa. Det gir en enorm inspirasjon å være med på dette. Det gir ikke bare kunnskaper, erfaringer og mulighet for å utveksle og utvikle standpunkter, det gir også optimisme, tro og håp – om at en annen verden ikke bare en nødvendig, men også mulig.

Om to måneders tid arrangeres så den tredje Verdens sosiale forum, nok en gang i Porto Alegre, men nå i et Brasil der arbeiderlederen Jose Inacio de Silva ”Lula” i mellomtiden har blitt valgt til president – som en av flere folkelige protester som vi nå opplever på det latin-amerikanske kontinent, mot den markedsliberale offensiven. 100.000 deltakere er ventet til Porto Alegre denne gangen.

Da er vi sannsynligvis i ferd med å nærme oss en situasjon der vi må spørre hva som skal skje videre. Man kan ikke bare fortsette å øke antallet på disse internasjonale forum-konferansene, for på et eller annet tidspunkt blir det for mange, det blir uhåndterlig. Da må noe skje på det organisatoriske plan. Hva som vil skje, er det ingen som i dag vet, for denne nye, globale bevegelsen har en tendens til å finne sine egne veier og sine egne løsninger. Den avviser globale sentralkomiteer, den avviser internasjonale politiske fyrtårn, den avviser byråkratiske kommandolinjer, den krever å bli styrt nedenfra, den baserer seg på konsensus – ikke med alt og alle, men innad i den bevegelsen som har sluttet seg til kampen mot den globale markedsliberale offensiven. Det er med andre ord ei løfterik og spennende tid vi går i møte.

For oss her hjemme holder det imidlertid ikke å delta i den globale motbevegelsen, dersom vi ikke er i stand til å ta kampen hjem. Det finnes ingen abstrakt global motstand. Den globale motstanden blir til gjennom at lokale og nasjonale kamper kjedes sammen og koordineres. Markedsliberalistene, spekulantene, de multinasjonale selskapene og krigshisserne, og deres trofaste tjenere, må konfronteres på alle arenaer – vårt eget land inkludert.

Også her hjemme opplever vi for tida en voksende avgrunn mellom vanlig folk og samfunnets økonomiske og politiske elite. Under dekke av realisme og realpolitikk, modernisering og utvikling bygger de systematisk ned demokrati og folkelig deltakelse, overfører de en økende andel av vår felleseiendom, offentlige eiendom, til private kapitaleiere, undergraver de velferdsordninger for folk og faglige rettigheter for arbeidstakerne. Den økonomiske og politiske elite i Norge er også en del av problemet – ikke en del av løsningen.

På dette området har vi en formidabel oppgave her hjemme. Svært mange ser ut til å mene at den økonomiske utviklingen vi ser omkring oss har kommet for å bli, den lar seg verken stanse eller styre eller endre. Dermed har vi kun et valg igjen, og det er å tilpasse oss til den såkalte «utviklingen» - koste hva det koste vil, og det gjør det. Denne fatalistiske utviklingspessimismen står sterkt i dag, i alle fall i det politiske miljø - og blant næringslivets ledere oppmuntres den, selvfølgelig. Mange av dem forfølger jo med stor suksess sin egeninteresse i dette frislupne, markedsliberale regimet og er derfor tjent med at denne fatalismen får råde.

Globalisering har i mange sammenhenger blitt et meningsløst mantra. ”Globaliseringen har kommet for å bli”, vedtok Fellesforbundet på sitt siste landsmøte. ”Globaliseringen drives fram av teknologiske og politiske prosesser og kan ikke stoppes”, skrev vår nyslåtte LO-leder, riktignok før hun tiltrådte sin nye posisjon. ”Utviklingen i arbeidslivet preges i større grad enn tidligere av krav til effektivitet, mer krevende kunder, rask teknologisk utvikling og hyppige organisatoriske omveltninger. Omstillinger på arbeidsplassen finner sted både i privat og i offentlig sektor. Denne utviklingen er naturlig og verken kan eller bør stanses”, skrev vår svært så velutdannede og dypt resonnerende professor, for tiden arbeids- og administrasjonsminister, Victor Normann, nylig i en avisartikkel.

Vi kan sammenfatte alt dette i en mye kortere og enklere politisk-ideologisk tese, lansert for over 20 år siden av nåværende baronesse, den gang statsminister i Storbritannia, Margaret Thatcher: ”There is no alternative.” Budskapet er altså klart: Det finnes ikke noe alternativ – la alt håp fare! Klar dere som best dere kan, hver for dere! Gå ut i den økonomiske jungel, men forvent dere ikke noe av andre eller av samfunnet. Det det hele dreier seg om nå, er å være best, å bli best, sterkest, størst.

Skal vi ta kampen hjem, må vi derfor gå i nærkamp med folks skjebnetro og fatalisme. Igjen og igjen må vi vise og dokumentere at det som skjer i verdensøkonomien, og i norsk økonomi i dag, det som undergraver velferd og brutaliserer arbeidslivet, det som tar beslutninger vekk fra demokratisk valgte organer og overfører dem til markedet, verken er resultat av naturlover eller av ustoppelige samfunnsmessige trender. Det er et resultat av at markedsliberalismen som politisk ideologi og økonomisk praksis vant gjennom på begynnelsen av 1980-tallet, og siden har den i stor grad klart å holde skansen.

Skal vi ta kampen hjem, må vi derfor også ta et oppgjør med den norske godheten, for ikke å si selvgodheten. Norske myndigheter og politikere ynder å framstille seg som utviklingslandenes, de fattiges og de undertryktes, beste venner. Det er derfor de ikke stiller opp på gjeldstribunalet som gjennomføres her på konferansen på lørdag, der norske myndigheter skal stilles til doms. De skjønner sannsynligvis ikke en gang problemstillingen. I egne øyne er den norske (selv)godheten en gave til verden.

Det hjelper imidlertid lite med symbolpolitikk når den norske regjeringen og norske næringsinteresser med få unntak slutter opp om alt som foregår i WTO, i Verdensbanken og Det internasjonale pengefond – for ikke å si i nye NATO. Det hjelper lite med almisser til de fattige, når den norske regjering systematisk støtter opp om de globale maktstrukturer som bidrar til å fremme avmakt, underordning og fattigdom. Det hjelper lite med politisk retorikk til fordel for utviklingslandene og de fattige når de norske forhandlerne i Verdens handelsorganisasjon har som eneste overordnete oppgave å fremme snevre norske næringsinteresser.

Direkte falskt blir det når norske toppolitikere framstår som lydige og lojale nikkedukker til den aggressive, amerikanske krigspolitikken. Kjell Magne Bondevik, Jan Pettersen og alle dere andre som driver denne gescheften, at dere overhodet tør påstå at krigen i Afghanistan var en kamp for demokrati og frihet, når det pakistanske militærdiktaturet var en av de nærmeste allierte. At dere tør påstå at Irak må straffes for sine brudd på FN-resolusjoner, når dere i årevis har sett gjennom fingrene med den israelske statens konsekvente og systematiske brudd på alle krav FN har stilt. At dere tør påstå at dere bekjemper terrorisme gjennom denne krigspolitikken, når dere i praksis støtter opp om omfattende drap og lemlestelse av tusener av uskyldige – i Afghanistan, i Palestina, i Irak, og lukker øynene for folkemordene som foregår i Tsjetsjenia og Colombia. Skal dere skape mer individuell terrorisme i verden, ja, så er denne statsterrorismen oppskriften på det. Spar oss derfor for deres hemningsløse hykleri!

Hvis vi ikke ser at denne krigspolitikken er et ledd i den globale kampen om omfordeling av makt og ressurser, så må vi skaffe oss bedre utsiktspunkter. I den globale motstandsbevegelsen mot markedsliberalismen er dette nå den rådende oppfatningen. Derfor fikk vi med oss hjem fra Europas sosiale forum en samstemmig og sterk oppfordring om å engasjere oss i kampen mot krigen som USA nå systematisk bygger opp til i Irak. Kampen mot markedsliberalismen og kampen mot krigen blir på denne måten to sider av samme sak, og det er ingenting annet enn en bred folkelig massemobilisering som kan stanse galskapen.

Da over en halv million av oss gikk gjennom Firenzes gater for tre uker siden, ble vi klappet fram av unge og gamle som sto i vinduer og på balkonger, som hadde hengt ut hvite laken og bannere utenfor leilighetene sine. De hvite lakenene var ikke et tegn på at de hadde overgitt seg, nei, de symboliserte fred. ”No alla guerra” og ”Pace” sto det på mange av dem – Nei til krigen og Fred. ”Grazie” sto det på noen av bannerne, altså ganske enkelt takk. Det gjorde et mektig inntrykk.

En global, folkelig bevegelse er med andre ord i ferd med å bli født. Den er å sammenligne med fag- og arbeiderbevegelsens framvekst på slutten av 1800-tallet. Nå som den gang skapes bevegelsen av den samfunnsmessige utvikling vi opplever. Nå som den gang vokser den fram som reaksjon på markedsliberalismens herjinger. Det betyr ikke at den nye bevegelsen er et alterntiv til fag- og arbeiderbevegelsen. Den nyfødte globale motstandsbevegelsen blir ikke voksen før fagbevegelsen, før arbeiderklassen, har funnet sin plass i den. Demonstrasjoner ved toppmøter og manifestasjoner i gatene er viktig for å bygge opp den folkelige styrken vi trenger for å føre denne kampen. På et eller annet tidspunkt må imidlertid denne kampen slå over i en reell kamp om makt – om økonomisk makt og samfunnsmakt. Da er det ingen vei utenom den bevegelsen som organiserer dem som gjennom sitt arbeid skaper verdiene i samfunnet – utenom fagbevegelsen.

Det viktigste perspektivet for dene nye globale bevegelsen nå er derfor å fusjonere den med de mest progressive deler av fagbevegelsen og andre reelle sosiale bevegelser. Denne prosessen er allerede i gang. En liten, men voksende andel av fagbevegelsen er i ferd med å slutte seg til den nye bevegelsen. I Firenze utgjorde den den største delen av den massive manifestasjonen. Den nye, radikale globale motstanden bidrar faktisk til å radikalisere viktige deler av fagbevegelsen. De to trenger hverandre, vil styrke og utfylle hverandre.

Reaksjonene fra lokalbefolkningen i Firenze, da de klappet oss fram gjennom gatene, viste oss at denne bevegelsen nå er i ferd med å nå en kritisk masse, at den er i ferd med å få en størrelse og oppslutning som bidrar til å gi folk flest tro og håp om at en annen verden faktisk er mulig. De som vil være med og forsvare velferd og demokrati, de som vil være med og bekjempe nyfattigdom og sosial nød, de som vil være med og motarbeide militarisme og krigspolitikk, de må finne sin plass i denne bevegelsen. I økende grad vil vi, enten vi ønsker det eller ikke, få en polarisering i samfunnet – mellom dem som forsvarer spekulasjonsøkonomi, privilegier og grådighet og de som vil kjempe for utjevning, likeverd og demokrati – ja, for et anstendig samfunn.

Vårt svar er og må være demokrati – mer demokrati, reelt demokrati, et demokrati som utvikles så vel i bredden som i dybden. I dag opplever vi en formidabel avdemokratisering av samfunnet. Vi krever demokratisk styring over våre livsbetingelser. Vi krever at vi selv skal avgjøre hvordan våre samfunn skal organiseres.

Det finnes ingen annen måte å bryte den rådende utviklingen på enn ved på nytt å mobilisere fram omfattende bevegelser nedenfra i samfunnet. Det er derfor det er tid for å bygge allianser. Stadig flere grupper rammes av den politiske og økonomiske utviklingen vi opplever i dag, og det er disse gruppene som må føyes sammen i nye, utradisjonelle allianser. La det vokse sammen som hører sammen. Med utgangspunkt i de massive motkreftene vi står overfor, må alliansen ha bredde og styrke nok til å kunne bære fram en alternativ politikk - bygd på de store folkegruppers interesser. Alternativet er høyrepopulismens frammarsj – med sine skremmende historiske spor.

Gode venner, det er vi som forsvarer anstendigheten i verden nå, mot spekulasjonsøkonomi, pengepugeri og grådighetskultur – og vi har så vidt kommet i gang. Ha en utbytterik og strålende konferanse!

(Innledning på åpningsmøtet på Globaliseringskonferansen 2002 i Oslo 28. november 2002.)