De leker med ilden
Asbjørn Wahl
SVs og LO-lederens lefling med
Fremskrittspartiet er ikke bare et uttrykk for
meningsløs politisk opportunisme, den
representerer også en blindvei som bidrar til å
ufarliggjøre arbeiderbevegelsens største
politiske trussel i vår tid.
Høyrepopulismen og fascistoide partier er på
frammarsj i store deler av Europa. I Østerrike
og Italia sitter de allerede i
regjeringskontorene. I Frankrike sjokkerte den
brunstripete Le Pen ved å gå videre til andre
valgomgang i presidentvalget. Både her i landet
og i Danmark har vi fått de mest høyreorienterte
regjeringer siden andre verdenskrig – og begge
steder utgjør høyrepopulistiske partier en del
av deres parlamentariske grunnlag. De historiske
sporene er skremmende, og resultatet er
omfattende angrep på faglige rettigheter og
undergraving av tilkjempede goder.
I
denne alvorlige politiske situasjonen fant SVs
ledelse i vinter det opportunt å gå i hemmelige
forhandlinger med Fremskrittspartiet for å få
gjennomslag for et av sine kortsiktige politiske
mål om lavere barnehagepriser. Smilende og
skulder ved skulder fikk vi oppleve Kristin
Halvorsen og Siv Jensen fremført i frihet i
rikskanalens beste sendetid. Mer effektiv
legitimering kan høyrepopulistene neppe ønske
seg.
Sist helg avla så LOs leder et vennligsinnet
besøk hos FrPs landsmøte – og inviterte blant
annet til allianse for å sikre retten til
heltidsjobber. LO og FrP i allianse!!! Den
taktisk slu og beregnende høyrepopulisten Carl
I. Hagen hadde vanskelig for å skjule sin
grenseløse tilfredshet med dette håndslaget fra
LO-lederens side. Med god hjelp fra sine
politiske motstandere gjøres han mer og mer
stueren i det politiske Norge. SVs og LOs
nåværende ledere er ikke de eneste som gjennom
årene har bidratt til å trekke FrP inn i den
politiske varmen, men det gjør ikke saken særlig
bedre.
Det er stor politisk uro under himmelen.
Misnøyebølger slår fram og tilbake mellom
partiene. Sosialdemokratiske partier rammes av
politiske jordskjelv. Mindre og mindre opplever
folk flest at de store partiene representerer
deres interesser. De opplever at
samfunnsutviklinga på stadig flere områder har
gått i revers. Økende utrygghet, mer avmakt og
en stadig sterkere styring utenfra skaper
politikerforakt og politisk apati.
Bakgrunnen for denne utviklinga er det ikke
vanskelig å identifisere. De siste to tiårs
frislepp av markedskreftene har ført til ei
omfordeling av makt og verdier i våre samfunn
som er uten sidestykke i verdenshistorien.
Forskjellene øker på alle nivåer i
verdenssamfunnet. I hele den industrialiserte,
vestlige verden har økende lønnsforskjeller og
voksende fattigdom vært et sentralt fellestrekk
de siste par tiårene.
Samtidig opplever vi ei dramatisk brutalisering
av arbeidslivet. Et økende antall arbeidstakere
støtes ut og uføretrygding og sykefravær vokser
sterkt. Stadig flere opplever økende stress og
press på jobben. Store deler av arbeidstakerne
føler seg mer styrt og har mindre påvirkning på
utformingen av sin egen arbeidsdag enn
tidligere.
Denne utviklinga er et resultat av den økende
konkurranse, den voldsomme omstillingstakt og de
angrep på faglige rettigheter som har fulgt i
kjølvannet av det markedsliberale frisleppet
nasjonalt som internasjonalt de siste par
tiårene. Det er dette som har skapt et
arbeidsliv der menneskelige behov i økende grad
settes til side og underordnes hensynet til
konkurranseevnen og målet om høyest mulig
avkastning på investert kapital.
Resultatet av dette blir misnøye og maktesløshet
– og en tillitssvikt til dem som sitter med det
politiske ansvar. Folk reagerer når de opplever
at den økende velstanden, den økonomiske veksten
og den fantastiske teknologiske utviklinga i
samfunnet ikke blir brukt til å gjøre hverdagen
og arbeidslivet bedre for dem, men snarere
resulterer i forverrede livs- og arbeidsvilkår
for store deler av arbeidsstyrken.
Som et ledd i denne utviklinga presser den
økonomiske og politiske elite sine europeiske og
globale prosjekter gjennom uten hensyn til at de
mangler en folkelig forankring. Slik går
kapitalkreftenes økende maktutøvelse hånd i hånd
med en avdemokratisering av det politiske liv.
Resultatet blir politisk krise og en
samfunnsmessig situasjon der det økonomiske og
politiske system gradvis mister sin legitimitet
hos store grupper av folket.
I
denne situasjonen ser stadig flere seg om etter
alternativer. Det er denne politiske krisen og
søkingen etter alternativer høyrepopulistene
utnytter hemningsløst – og Carl I. Hagen har
blitt en av de farligste og mest eminente
spillerne i denne divisjonen. Med stor politisk
”fingerspitsgefühl” gjør han seg til talsmann
for folks uro og misnøye – og kanaliserer det i
retning av politisk pervertert høyrepopulisme.
Det er et velkjent fenomen at folk som blir
tråkket på enten kan mobiliseres til å slå
tilbake, eller til å tråkke på andre, svakere
grupper – for på den måten å ”gjenvinne
verdighet”.
Foreløpig er den omfattende støtten til FrP mer
et uttrykk for misnøye og opprør, enn en støtte
til FrPs programmer og grunnleggende politiske
tenkning. Det haster med andre ord å gjenreise
et troverdig og tungt systemkritisk alternativ
til venstre, som kan representere folks vel
begrunnede misnøye, politisere den og omgjøre
den til en kamp for velferd og demokrati – for
en modernisering av samfunn og arbeidsliv som er
basert på folks egne interesser, deres ønsker,
drømmer og behov. Kapitalkreftenes samfunnsmakt
må presses tilbake. Da blir det historieløst,
ideologisk blindt og politisk farlig å bidra til
å legitimere høyrepopulismen. Det er å leke med
ilden.
For noen uker siden gjennomførte den italienske
fagbevegelsen sin største mobilisering noen gang
– da tre millioner marsjerte gjennom Romas gater
mot Berlusconi-regjeringas angrep på faglige
rettigheter. Etter en lengre periode med intern
krise og fullstendig på defensiven er med andre
ord den italienske fagbevegelsen i ferd med å
våkne. Det bør vi også. Vi må slutte å
undervurdere trusselen fra høyrepopulismen. SVs/FrPs
billige barnehageplasser og LO-lederens allianse
med FrP i kampen for heltidsjobber kan bli
dyrekjøpte ”seire”.
(1.mai-kronikk i Klassekampen, 30. april 2002.) |