De leker med ilden

Asbjørn Wahl

SVs og LO-lederens lefling med Fremskrittspartiet er ikke bare et uttrykk for meningsløs politisk opportunisme, den representerer også en blindvei som bidrar til å ufarliggjøre arbeiderbevegelsens største politiske trussel i vår tid.

Høyrepopulismen og fascistoide partier er på frammarsj i store deler av Europa. I Østerrike og Italia sitter de allerede i regjeringskontorene. I Frankrike sjokkerte den brunstripete Le Pen ved å gå videre til andre valgomgang i presidentvalget. Både her i landet og i Danmark har vi fått de mest høyreorienterte regjeringer siden andre verdenskrig – og begge steder utgjør høyrepopulistiske partier en del av deres parlamentariske grunnlag. De historiske sporene er skremmende, og resultatet er omfattende angrep på faglige rettigheter og undergraving av tilkjempede goder.

I denne alvorlige politiske situasjonen fant SVs ledelse i vinter det opportunt å gå i hemmelige forhandlinger med Fremskrittspartiet for å få gjennomslag for et av sine kortsiktige politiske mål om lavere barnehagepriser. Smilende og skulder ved skulder fikk vi oppleve Kristin Halvorsen og Siv Jensen fremført i frihet i rikskanalens beste sendetid. Mer effektiv legitimering kan høyrepopulistene neppe ønske seg.

Sist helg avla så LOs leder et vennligsinnet besøk hos FrPs landsmøte – og inviterte blant annet til allianse for å sikre retten til heltidsjobber. LO og FrP i allianse!!! Den taktisk slu og beregnende høyrepopulisten Carl I. Hagen hadde vanskelig for å skjule sin grenseløse tilfredshet med dette håndslaget fra LO-lederens side. Med god hjelp fra sine politiske motstandere gjøres han mer og mer stueren i det politiske Norge. SVs og LOs nåværende ledere er ikke de eneste som gjennom årene har bidratt til å trekke FrP inn i den politiske varmen, men det gjør ikke saken særlig bedre.

Det er stor politisk uro under himmelen. Misnøyebølger slår fram og tilbake mellom partiene. Sosialdemokratiske partier rammes av politiske jordskjelv. Mindre og mindre opplever folk flest at de store partiene representerer deres interesser. De opplever at samfunnsutviklinga på stadig flere områder har gått i revers. Økende utrygghet, mer avmakt og en stadig sterkere styring utenfra skaper politikerforakt og politisk apati.

Bakgrunnen for denne utviklinga er det ikke vanskelig å identifisere. De siste to tiårs frislepp av markedskreftene har ført til ei omfordeling av makt og verdier i våre samfunn som er uten sidestykke i verdenshistorien. Forskjellene øker på alle nivåer i verdenssamfunnet. I hele den industrialiserte, vestlige verden har økende lønnsforskjeller og voksende fattigdom vært et sentralt fellestrekk de siste par tiårene.

Samtidig opplever vi ei dramatisk brutalisering av arbeidslivet. Et økende antall arbeidstakere støtes ut og uføretrygding og sykefravær vokser sterkt. Stadig flere opplever økende stress og press på jobben. Store deler av arbeidstakerne føler seg mer styrt og har mindre påvirkning på utformingen av sin egen arbeidsdag enn tidligere.

Denne utviklinga er et resultat av den økende konkurranse, den voldsomme omstillingstakt og de angrep på faglige rettigheter som har fulgt i kjølvannet av det markedsliberale frisleppet nasjonalt som internasjonalt de siste par tiårene. Det er dette som har skapt et arbeidsliv der menneskelige behov i økende grad settes til side og underordnes hensynet til konkurranseevnen og målet om høyest mulig avkastning på investert kapital.

Resultatet av dette blir misnøye og maktesløshet – og en tillitssvikt til dem som sitter med det politiske ansvar. Folk reagerer når de opplever at den økende velstanden, den økonomiske veksten og den fantastiske teknologiske utviklinga i samfunnet ikke blir brukt til å gjøre hverdagen og arbeidslivet bedre for dem, men snarere resulterer i forverrede livs- og arbeidsvilkår for store deler av arbeidsstyrken.

Som et ledd i denne utviklinga presser den økonomiske og politiske elite sine europeiske og globale prosjekter gjennom uten hensyn til at de mangler en folkelig forankring. Slik går kapitalkreftenes økende maktutøvelse hånd i hånd med en avdemokratisering av det politiske liv. Resultatet blir politisk krise og en samfunnsmessig situasjon der det økonomiske og politiske system gradvis mister sin legitimitet hos store grupper av folket.

I denne situasjonen ser stadig flere seg om etter alternativer. Det er denne politiske krisen og søkingen etter alternativer høyrepopulistene utnytter hemningsløst – og Carl I. Hagen har blitt en av de farligste og mest eminente spillerne i denne divisjonen. Med stor politisk ”fingerspitsgefühl” gjør han seg til talsmann for folks uro og misnøye – og kanaliserer det i retning av politisk pervertert høyrepopulisme. Det er et velkjent fenomen at folk som blir tråkket på enten kan mobiliseres til å slå tilbake, eller til å tråkke på andre, svakere grupper – for på den måten å ”gjenvinne verdighet”.

Foreløpig er den omfattende støtten til FrP mer et uttrykk for misnøye og opprør, enn en støtte til FrPs programmer og grunnleggende politiske tenkning. Det haster med andre ord å gjenreise et troverdig og tungt systemkritisk alternativ til venstre, som kan representere folks vel begrunnede misnøye, politisere den og omgjøre den til en kamp for velferd og demokrati – for en modernisering av samfunn og arbeidsliv som er basert på folks egne interesser, deres ønsker, drømmer og behov. Kapitalkreftenes samfunnsmakt må presses tilbake. Da blir det historieløst, ideologisk blindt og politisk farlig å bidra til å legitimere høyrepopulismen. Det er å leke med ilden.

For noen uker siden gjennomførte den italienske fagbevegelsen sin største mobilisering noen gang – da tre millioner marsjerte gjennom Romas gater mot Berlusconi-regjeringas angrep på faglige rettigheter. Etter en lengre periode med intern krise og fullstendig på defensiven er med andre ord den italienske fagbevegelsen i ferd med å våkne. Det bør vi også.  Vi må slutte å undervurdere trusselen fra høyrepopulismen. SVs/FrPs billige barnehageplasser og LO-lederens allianse med FrP i kampen for heltidsjobber kan bli dyrekjøpte ”seire”.

(1.mai-kronikk i Klassekampen, 30. april 2002.)
Illustrasjon