"To be in office, but not in power"? - om utsiktene til regjeringsskifte i 2005

Asbjørn Wahl

Etter to tiår med markedsliberal politikk her i landet, uansett regjeringsalternativ, reises det nå fra mange hold så vel krav som perspektiver om et alternativ – en flertallsregjering basert på en sentrum-venstreallianse. Det kan i beste fall bety starten på en ny politisk æra for folkelige krefter, en revitalisering av politikken, et grunnlag for å gjenskape entusiasme og framtidstro, en basis for å forsvare grunnleggende sosiale, økonomiske, faglige og miljømessige rettigheter og prinsipper. I verste fall kan det bety en enda alvorligere runde med tapte illusjoner, avmakt, politisk apati og en derav følgende enda sterkere flukt til høyrepopulismen. Om det blir det ene eller det andre er ikke minst avhengig av hva som skjer i de utenomparlamentariske bevegelser og organisasjoner – ikke minst i fagbevegelsen.

TINA
Det var Margaret Thatcher som i sin tid lanserte det som skulle bli maktesløshetens ideologiske grunntese i den nyliberale offensiven fra omkring 1980, There is no alternative (forkortet til TINA, som har blitt et begrep i den internasjonale debatten). Gjennom denne tesen skulle vi fratas all tro og håp om at det finnes alternativer til markedsliberalismens globale offensiv. Ideologiene var døde, historia var slutt og all vår energi måtte nå rettes inn mot å vinne i kampen på de internasjonale markedene.

Selv om det sjelden har blitt åpent uttrykt, har denne maktesløshetens tese dominert mye av så vel tenking som praksis også innen fag- og arbeiderbevegelsen de siste tiårene. De ”gamle” visjonene om et samfunn frigjort fra utbytting og undertrykking, der menneskene kunne vokse, realisere seg og utvikle sine skapende evner under trygge og forutsigbare betingelser, ble erstattet av den visjonære kampen for konkurranseevnen. Forståelig nok har ikke dette lagt noe grunnlag for entusiasme og folkelig mobilisering. For fag- og arbeiderbevegelsen og andre progressive krefter representerte det snarere et alvorlig historisk tilbakeslag som i store deler av  bevegelsen fortsatt ikke er tilstrekkelig erkjent.

Endring av maktforholdene
Det kan være nyttig å minne om hva som lå bak arbeiderbevegelsens frammarsj gjennom store deler av det forrige århundret. Gjennom omfattende faglige og politiske kamper, til dels brutale konfrontasjoner med motkreftene og sterk folkelig mobilisering, ble markedskreftene temmet. Konkurransen ble dempet gjennom politiske inngrep i markedet. Kapitalkontroll ble innført og finanskapitalen ble underlagt strenge restriksjoner. Gjennom en sterk utbygging av offentlig sektor og velferdsstaten ble en stor del av økonomien tatt ut av markedet og underlagt direkte politisk styring. Kapitalens maktutøvelse i samfunnet ble med andre ord innskrenket til fordel for demokratisk styring.

Gjennom de siste tjue årenes nyliberale offensiv har vi vært vitne til en omfattende reversering av denne utviklingen, med avskaffing av kapitalkontroll og faste valutakurser, avregulering og liberalisering av markedene, privatisering av offentlige tjenester, økt bruk av konkurranseutsetting og ”outsourcing”, økt arbeidsintensitet gjennom nedbemanning og fleksibilisering av arbeidslivet. Kort sagt, en omfattende endring av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital har funnet sted – og denne gangen til fordel for kapitalkreftene.

Fra parlament til marked
Gjennom denne nyliberale omdanningen av vårt samfunn er ikke så rent lite makt flyttet fra de demokratisk, folkevalgte organer over til markedet og kapitalkreftenes arena. I tillegg er den verdensomspennende, markedsliberale offensiven fortsatt vital og aggressiv. Det er derfor ikke så rent lite motmakt – både parlamentarisk og utenomparlamentarisk – som må til for at den markedsliberale offensiven skal la seg reversere. Her ligger den store utfordringen for en sentrum-venstreallianse som har ambisjoner om å utøve samfunnsmakt etter valget i 2005. Dertil kommer at den politiske maktutøvelsen til en sentrum-venstreregjering skal skje påført en markedsliberal tvangstrøye i form av WTO- og EØS-avtalene. Det blir i sannhet ingen liten utfordring.

På engelsk har de et godt uttrykk som vi ikke har noen tilsvarende betegnelse på her i landet, nemlig ”to be in office, but not in power” – altså det å erobre taburettene, men ikke makta. Under dagens samfunnsmessige maktforhold utgjør det en overhengende fare, også om viljen til endring skulle være til stede. Den slags ”ministersosialisme” trenger vi imidlertid ikke. Vårt første krav foran skjebnevalget i 2005 må derfor være at vi ikke bare skal ha en ny regjering, men også en ny politikk. Skal vi kunne oppnå dette, trenger vi for det første en politisk plattform mot markedsliberalismen som skiller seg atskillig fra det vi har sett i praksis fra de av alliansepartnerne som har sittet i regjering det siste tiåret. Fordi så mye makt er flyttet ut av de folkevalgte organene og over til markedet, er det videre kun i kombinasjon med en sterk, utenomparlamentarisk, folkelig bevegelse at vi vil kunne få en regjering med evne og mulighet til å gjennomføre en ny og annerledes politikk.

Tilbakeslagets mulighet
Et av problemene vi står overfor, er at ingen av de tre aktuelle partiene har uttrykt noe i nærheten av å ha et slikt dobbelmakt-perspektiv på den kampen vi står foran. Derfor er jeg ikke entydig optimist. Utviklingen har nemlig også muligheten i seg for en formidabel nedtur – et tilbakeslag som blir mer omfattende enn det vi har opplevd til nå under nyliberalismens offensiv. Den situasjonen vil inntreffe dersom de forventningene som vi med nødvendighet må bygge opp omkring en mobilisering for et regjeringsskifte, forvitrer gjennom at vi får en regjering som, uten et tilstrekkelig press fra en folkelig bevegelse nedenfra, blir sittende som et forretningsministerium og administrere samfunnet innenfor rammen av den nyliberale offensiven – slik så vel tidligere sosialdemokratiske som den såkalte sentrumsregjeringen har gjort og gjorde på 1980 og –90 tallet.

Når det gjelder helt avgjørende viktige økonomiske trender i vårt samfunn, er de nærmest upåvirket av de ulike regjeringsalternativene det siste tiåret. De som derfor mener at det ikke er noen forskjell på partiene, har derfor mer rett enn mange av oss liker å høre, selv om den sittende regjeringen har skremt mange av oss med sin langt mer aggressive markedsliberale offensiv.

Et minimumsprogram
Hva må så til for at vi skal unngå tilbakeslaget og kunne skape det engasjement og den entusiasme som er nødvendig for at brede lag av folket vil kunne la seg mobilisere? For det første må vi si klart fra hvilken allianse vi vil føre kampen for. En regjeringskoalisjon bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og eventuelt RV utgjør det eneste aktuelle alternativ som kan presses inn på en annen politisk linje. KrF har ingenting i en slik allianse å gjøre. De siste års erfaringer har vist mer enn mange av oss liker at KrF er lite annet enn et tradisjonelt høyreparti. Jeg mistenker dem som ivrer mest for at KrF skal være en del av det kommende alternativet til den nåværende, høyreliberale alliansen, at de mest av alt ønsker seg en situasjon der de kan fortsette slalåmkjøringen mellom høyre- og venstrepolitikk. Det bør vi verken oppmuntre til – eller akseptere.

Videre trenger vi en plattform for den lange marsjen fram til 2005. Vi trenger et tipunktsprogram – ja, gjerne åtte eller tolv krav – men altså et minimumsprogram, som kan skape entusiasme, engasjement og optimisme, som kan brukes til å bryte den massive følelsen av maktesløshet, politisk apati og oppgitthet som har invadert store deler av befolkningen i løpet av de siste 20 års nyliberal tilpasningspolitikk.

Allianse for en annen politikk
Ingen av de tre partiene vil frivillig gå inn i en slik allianse allerede nå, eller før valget overhodet. Dertil er partisjåvinismen for sterk og sannsynligvis ønsket om politisk manøvreringsrom for stort. Den eneste realistiske måten å etablere denne alliansen på er derfor gjennom at sterke, utenomparlamentariske organisasjoner og bevegelser presser dem til det. Det er med andre ord tid for noen til å ta ansvar og vise lederskap. Kunne en landskonferanse for en alliance of the willing være en ide?

De krav som er reist av en rekke lokale LO-avdelinger, av For velferdsstaten, av Fagforbundet og andre ledd i fagbevegelsen i forhold til de siste par valgkamper kretser alle rundt kjernen av hva et slikt tipunkts-program må bestå av. Det må basere seg på en kamp for full sysselsetting, varsle en entydig kursendring i forhold til privatisering og markedsorientering og må inkludere klare løfter om å reversere vedtak som er gjort for å undergrave Arbeidsmiljølov og viktige velferdstjenester.

Kravene må også slå fast at vi ikke kan fortsette å føre en politikk i forhold til WTO, Det internasjonale pengefond og Verdensbanken som undergraver og svekker utviklingslandenes økonomi og politikk – og truer vår egen velferd (slik GATS-avtalen gjør). Vi blir nødt til å bryte ut av den dominerende politiske kursen som går under betegnelsen av Washington konsensus – ikke bare retorisk, men i konkret, politisk handling.

Look to Trondheim
Ut over minimumsprogrammet må partiene så gjerne konkurrere så mye de vil om politikk og velgere, men de må gi oss nok allerede nå til at vi får noe forpliktende å kjempe for, noe som kan skape nødvendig tro, håp og entusiasme til at vi kan legge alle våre krefter inn i en mobilisering for et regjeringsskifte i 2005. Det står mye på spill.

Kommunevalget viste at det er endringer på veg i opinionen. Jo mer konkrete erfaringer folk får med de markedsliberale reformene, jo mer de ser og opplever virkningene av konkurranseutsetting, privatisering og undergraving av den offentlige velferden, desto mer skeptiske blir de. I kommuner hvor forskjellene mellom de politiske alternativene var klarest, og hvor folkelige bevegelser hadde mobilisert i valgperioden, ble det også maktskifte.

I Trondheim, som var et av Høyres utstillingsvinduer, opplevde de et durabelig nederlag, mens en sentrum-venstreallianse som ikke bare gikk til valg mot privatisering og konkurranseutsetting, men også for rekommunalisering av allerede privatiserte virksomheter, vant en overveldende seier. Et omfattende press fra lokal fagbevegelse spilte en avgjørende rolle, og – det virket mobiliserende.

Situasjonen roper med andre ord etter et initiativ. Vi har ikke råd til å tape valget i 2005, og vi har enda mindre råd til å la en sentrum-venstreallianse skuffe oss etter valget. Det skremmende resultatet av en slik utvikling vil være lite annet enn politisk apati og en enda sterkere og truende høyrepopulisme. Fri og bevare oss fra det!

(Artikkel i Klassekampen, 15.11.2003.)