Tid for allianser!

Asbjørn Wahl

Inntektsnedgang i jordbruket, angrep på folketrygden, kapitalisering av fiskeressursene, forsøk på å gjøre vannkraften til handelsvare på internasjonale markeder, svekking av arbeidsmiljøloven – det er mange tegn i tida på at folkestyre, velferd og fordelingspolitikk er satt under et formidabelt press. Det markedsliberalistiske regimet som har dominert så vel nasjonalt som internasjonalt de siste 25 årene, har satt utviklingen i revers. Stadig mer makt er overført fra folkevalgte organer til markedets blinde lovmessighet.

Grupper med svak markedsmakt og behov for statlig regulering blir den tapende part i dette stadig hardere og råere spillet – og landbruket er et av ofrene. Befolkningen, folkevalgte organer og distrikts-Norge blir gradvis fratatt kontrollen over egne ressurser og egen verdiskaping. Makt og ressurser sentraliseres.

Ingen naturlov
Dette er ikke resultat av noen naturlov. Det er en omfordelingskamp som pågår. Gjennom de siste to tiår har vi opplevd en storstilt omfordeling av verdier. Markedskrefter og multinasjonale selskaper er i ferd med å underlegge seg en raskt økende andel av økonomien – inkludert våre felles naturressurser og vår offentlige velferd. Makt og ressurser konsentreres på en måte som vi aldri har sett maken til i moderne historie.

Det er ikke noe nytt at det foregår omfordeling i samfunnet. Hele vår historie er en kamp mellom ulike samfunnsgrupper om hvem som skal tilegne seg størst andel av ressursene og verdiskapingen i samfunnet. Forrige århundres store prosjekt, velferdsstaten, besto jo nettopp i å omfordele, og det lyktes den med i stor grad. Bak prosjektet sto en historisk allianse av en framstormende arbeiderbevegelse, småbrukere og fiskere.

Det dramatisk nye er altså ikke at det skjer en omfordeling, men at fordelingspolitikken har gått i revers. Stadig større deler av samfunnets verdier overføres nå systematisk fra arbeid til kapital, fra offentlig til privat, fra småprodusenter til storkapital og fra de fattige til de rike.

Et spørsmål om makt
Velferdsstaten er ikke først og fremst er spørsmål om kroner og øre. Vi var langt fattigere da vi startet oppbyggingen av velferdsstaten her i landet. Hadde felles velferd vært et resultat av velstanden i et samfunn, ville USA vært verdens fremste velferdsstat, men slik er det ikke. USA har den minst utviklede velferdsstat av alle land med en avansert økonomi. Velferdsøkonomien er med andre ord primært et uttrykk for de samfunnsmessige maktforholdene i et land.

Velferdsstaten er derfor heller ikke bare spørsmål om offentlige velferdstjenester – om trygd, helse, omsorg og utdanning. Dette utgjør riktignok velferdsstatens kjerne, men ettersom den var uttrykk for bestemte samfunnsmessige maktforhold, medførte velferdsstaten mye mer enn dette. Den muliggjorde regulering på en rekke områder av samfunnsøkonomien. Det gjorde eksempelvis at vi ikke bare hadde et boligmarked, men også en sosial boligpolitikk, ikke bare et energimarked, men også en sosial energipolitikk osv.

På samme måte ble det etablert omfattende regulering og samvirkeorganisering innen både landbruk og fiske – for å sikre stabilitet, forutsigbarhet, omfordeling og felles målsettinger.

På defensiven
Når velferd, fordeling og folkevalgt styring har gått i revers de siste par tiårene, så skyldes det altså grunnleggende endringer av maktforholdene i samfunnet. Gjennom markedsliberalismens gjennombrudd fra slutten av 1970-tallet klarte kapital- og høyrekreftene å tilkjempe seg et politisk hegemoni som de fortsatt holder, mens den samfunnsmessige alliansen bak velferdsøkonomien er presset over på defensiven.

Internasjonalt har kapitalkreftene bygd opp og erobret sterke institusjoner for å fremme sine økonomiske og politiske interesser, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EU/EØS. Med sine demokratiske underskudd blir disse institusjonene effektive instrumenter for de markedsliberalistiske kreftene. Mange av de viktigste angrepene så vel innen velferd som innen landbruket kommer derfor for tida gjennom disse institusjonene.

Dette er de ytre rammebetingelser når landbrukets organisasjoner i disse dager går inn i et nytt landbruksoppgjør. Så vel antall bruk som inntektene er nedadgående, og samfunnets elite og medie-Norge prøver å sette et negativt stempel på landbruket, på tross av dets omfattende samfunnsmessige oppgaver.

Nye allianser!
Under de rådende maktforhold vil landbruket, sammen med velferdsøkonomien, stå under et vedvarende press. Ingen av de gruppene som rammes, vil på sikt kunne stå imot dette presset alene. Det finnes derfor ingen annen måte å bryte denne utviklingen på, enn at vi på nytt mobiliserer fram omfattende bevegelser nedenfra i samfunnet. Det er med andre ord tid for allianser. De stadig flere grupper som rammes av den politiske og økonomiske utviklingen vi opplever i dag, må føyes sammen i nye, utradisjonelle allianser.

For velferdsstaten (som NBS er medlem av) representerer et forsøk på å bygge en slik allianse. De såkalte 2005-alliansene som nå vokser fram med sikte på å presse fram en ny politisk kurs i forbindelse med høstens valg, er et annet viktig eksempel (www.oslo2005.no). Med utgangspunkt i de massive motkreftene vi står overfor, må alliansene ha bredde og styrke nok til å kunne bære fram en alternativ politikk – bygd på de store folkegruppenes interesser.

Regjeringsskifte til høsten vil være viktig i denne sammenhengen, men det vil neppe være tilstrekkelig å stole på at en ny sentrum-venstre regjering uten videre vil snu denne utviklingen. For det første er det langt fra sikkert at de vil gjennomføre en så omfattende snuoperasjon som vi ønsker. For det andre er mye folkemakt overført til markedet de siste tiårene. Også om viljen er til stede til å føre en ny politisk kurs, vil derfor en ny regjering bli motarbeidet av sterke krefter i samfunnet. Det blir vår oppgave å nøytralisere disse kreftene gjennom mobilisering av breie folkelige allianser.

(Kronikk i Bonde- og Småbrukaren, mai 2005.)