Symbolpolitikkens elendighet
Asbjørn Wahl     

* I mer enn 15 år har politikerne hatt som mål å redusere utstøtingen fra arbeidslivet. I samme periode har utstøtingen ubønnhørlig økt – hvert eneste år.

* Kampen mot fattigdom og økende forskjeller i samfunnet har fått økt oppmerksomhet gjennom de siste valgkampene, og partiene har konkurrert om å «være best». Resultatene har uteblitt og forskjellene har fortsatt å øke.

* Hvorfor mislykkes politikken så fundamentalt på disse områdene? Og hvorfor fortsetter politikerne likevel med den samme politikken, som om den virker?

Skal man bekjempe sosiale problemer, er det avgjørende viktig at man analyserer årsakene og de samfunnsmessige drivkreftene bak problemene. Hvis ikke er det stor fare for at det politiske svaret blir symptom- og symbolpolitikk. Dette er en utvikling som har skutt fart de siste tiårene. Etter hvert som stadig flere beslutninger har blitt overført fra politikk til marked, og det politiske handlingsrommet har blitt snevret inn (jfr. siste maktutredning), så har rommet for symbol- og symptompolitikken økt. Kan man ikke angripe årsakene, kan man i det minste utrede og iverksette omfattende programmer rettet inn mot symptomene.

Problemet med en slik dreining fra årsaker til symptomer er at resultatene uteblir. Sosiale problemer blir «uløselige». Det produserer politikerforakt. Når det er den politiske venstresida som henfaller til denne typen symbolpolitikk, bidrar det selvfølgelig også til å svekke den historiske erfaringen at det er venstresida som har hatt størst troverdighet når det gjelder å bekjempe sosiale problemer. Da er ikke veien lang til høyrepopulistiske misnøyepartier, som gjerne kanaliserer kampen mot andre grupper i stedet for mot problemenes årsaker og drivkrefter.

Arbeidslinja er et av de klareste eksemplene på symbolpolitikkens elendighet. Hvert eneste år siden arbeidslinja ble proklamert som den nasjonale arbeidsmarkedspolitikken i Norge på begynnelsen av 1990-tallet, har den reelle utviklingen på arbeidsmarkedet gått i motsatt retning av det som har vært målsettingen med denne politikken. Arbeidslinja har med andre ord vært en politisk fiasko.

Arbeidslinja har hatt som mål å få folk over fra trygd og stønadsordninger til arbeid. Uføretrygdingen skulle reduseres, sykefraværet skulle ned – det skulle «lønne seg å arbeide». Folk skulle få anledning til å forsørge seg selv – for øvrig et utmerket mål. Det har bare ikke lyktes særlig bra for de gruppene som har vært i fokus. Uføretrygdingen har økt jevnt og trutt. Sykefraværet har bølget litt opp og ned, men har holdt seg på et relativt konstant nivå – det lange fraværet har faktisk økt noe. Alle i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon som gjennom årene har presset på for å komme ut i arbeidslivet, står fortsatt i hovedsak utenfor. Men lønne seg å arbeide, det gjør det jo fortsatt – slik det alltid har gjort.

Jeg vet ikke om så mange andre områder i samfunnet der dette kunne ha pågått i så lang tid uten å avføde noen seriøs diskusjon om den manglende suksessen. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at politikerne i de dominerende partiene, som er samstemte i sin støtte til arbeidslinja, fortsetter å snakke og handle som om den virker etter sin hensikt.

Heller ikke innen fagbevegelsen, som tross alt har virkningene av denne politikken nærmere inn på livet, er det blitt reist noen grunnleggende kritikk av arbeidslinjas politikk. De siste par årene har det riktignok reist seg noen kritiske røster i retning av at man ikke kan forvente at alle skal kunne arbeide. Da må man ha stønadsordninger som gjør det mulig å føre et rimelig anstendig liv også utenfor arbeidslivet. Kritikken har imidlertid stanset der. Ingen har med noen tyngde reist spørsmål om hva som må gjøres med maktforholdene i arbeidslivet for å hindre den massive utstøtingen.

Hva er det så som er galt med arbeidslinja? Hvorfor virker den ikke? Den virker ikke fordi den ikke angriper årsakene til den økende utstøtingen av arbeidskraft. Den angriper symptomene. På den måten fremmer politikerne, bevisst eller ubevisst, det jeg vil kalle den store illusjonen i norsk arbeidsliv. Hvis man ikke identifiserer de maktstrukturene og drivkreftene som ligger bak brutaliseringen av arbeidslivet, vil man selvfølgelig heller ikke greie å bekjempe denne utviklingen. Det finnes årsaker og det finnes virkninger, og hvis man ønsker å påvirke virkningene, må man forståelig nok angripe årsakene.

Veien fra arbeidslinja til fattigdom er kort. For det første fordi fattigdom i vårt land i hovedsak er knyttet til folk som står utenfor arbeidslivet. Det er folk som er avhengige av sosialstønad og ulike trygdeordninger som i størst grad blir fattige, selv om også mange lavtlønte sliter med å få endene til å møtes. Særlig gjelder det dem som er rammet av boligdyrtida – først og fremst i storbyene. For det andre fordi arbeidslinjepolitikken faktisk bidrar til å vanskeliggjøre kampen mot fattigdom.

Arbeidslinje-ideologien, som tilsier at man skal straffes økonomisk dersom man ikke deltar i arbeidslivet, blir med andre ord en sperre mot at sosialstønadene kan økes til et anstendig nivå. Hvis man først baserer seg på mytene om at det er arbeidsmoralen og arbeidsviljen som er hovedproblemet, slik arbeidslinja gjør, blir det viktig å gjøre tilværelsen utenfor arbeidslivet så ubehagelig som mulig.

Resultatet blir at også fattigdomsbekjempelsen forfaller til ren symbolpolitikk, der den uttrykte sympatien er stor, men viljen og evnen tilsvarende begrenset. Gjennom de siste valgkampene har i det minste fattigdom kommet på dagsordenen igjen. Det har blant annet ført til at vi også på dette området har måtte stå ut med den retoriske kampen mellom regjeringsalternativene om som hvem har gjort og bevilget mest.

Slik var det også under stortingsvalgkampen i 2005, da Kjell Magne Bondevik offensivt understreket at ingen tidligere regjering hadde gjort en så stor innsats som hans mot fattigdommen. Og Bondevik hadde et poeng – med en egen fattigdomsmelding og 50 millioner ekstra til fattigdomsbekjempelse var innsatsen faktisk økt. Bondeviks og vårt alles problem var at fattigdommen likevel fortsatte å øke. Det hele forble symbolpolitikk. Ingen steder i Bondeviks fattigdomsmelding ble det gjennomført noen grunnleggende analyser av de underliggende samfunnsmessige kreftene og årsakene som skaper fattigdom.

Bondeviks fattigdomsmelding representerte snarere tvert imot et angrep på en grunnpilar i den nordiske velferdsmodellen, nemlig universalitetsprinsippet. Universelle ordninger ble for dyre og var ikke treffsikre nok. Det som trengtes for å bekjempe fattigdommen, var tiltak direkte målrettet mot de fattige, skreddersydd etter deres behov. Med andre ord: Det er tid for behovsprøving igjen, men i medierådgivernes tidsalder selvfølgelig omdøpt til nettopp de nevnte begrepene – treffsikkerhet, målretting og skreddersøm. Når årsakene til fattigdom verken skal avdekkes eller angripes, gjenstår ikke så mange andre muligheter enn å vende tilbake til en – riktignok oppstaset og statliggjort – versjon av den velkjente borgerlige veldedigheten.

På bakgrunn av dette var det både overraskende og ambisiøst da den rødgrønne regjeringa i sin Soria Moria-erklæring proklamerte målet om å avskaffe fattigdom i Norge. Det gikk imidlertid ikke lang tid før både finansminister Kristin Halvorsen (SV) og daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) var ute og dempet forventningene. De erkjente begge at det nok ville bli vanskelig å nå et slikt mål.

På ett område kunne man faktisk, nettopp gjennom symptompolitikk, ha bidratt til å gjøre livet enklere for ganske mange av de fattige her i landet, nemlig ved å øke sosialstønadene. Det bidrar ikke til å bekjempe årsakene og drivkreftene, men kan dempe effektene for dem som blir rammet, og gi dem et noe mer verdig liv. Statens institutt for forbruksforskning har regnet ut hvor mye man trenger for å finansiere et meget nøkternt livsopphold i vårt samfunn. Sosialstønadene ligger godt under dette, men regjeringas arbeidslinje-ideologi hindrer en løsning.

At det ikke bare er økonomiske årsaker til at sosialstønaden ikke økes, men faktisk et bevisst og kynisk ønske om å holde sosialklientene nede under fattigdomsgrensa, ble tydeliggjort da Bjarne Håkon Hanssen kom med sin bramfrie uttalelse om at «han ikke ville ha hevet sosialhjelpen, selv om han hadde hatt flere midler til rådighet. Han sa også nei til økning i budsjettet neste år» (Aftenposten 10.10.2007). Det skal være økonomisk ubehagelig å stå utenfor arbeidslivet.

Det har alltid stått strid om kampen mot fattigdom i samfunnet. Det har vært to hovedposisjoner i striden: På den ene sida de som har knyttet fattigdom til mer omfattende samfunnsmessige utviklingstrekk, på den andre sida de som har fremmet et mer individualistisk og moralsk perspektiv. Denne polariserte debatten har i stor grad tilsvart polariseringen mellom venstre- og høyresida i politikken. I en tidlig fase i det moderne samfunnet kom motsetningen også til uttrykk i kampen mellom offentlig, universell velferd på den ene sida og privat veldedighet på den andre.

Sett på denne bakgrunnen må vi vel erkjenne at debatten omkring fattigdom sjelden har vært mindre polarisert enn i dag, først og fremst fordi det mer omfattende, samfunnsmessige perspektivet knapt nok lenger er representert i debatten. Høyresida har vunnet denne ideologiske kampen. Systemkritikken har forsvunnet. Illustrerende er det også at da regjeringa i 2008 opprettet et kontaktutvalg for fattigdomsbekjempelse, ble sekretariatet lagt til Kirkens Bymisjons veldedighetsinstitusjon, Batteriet.

Dersom vi på en mer grunnleggende måte skal bekjempe fattigdommen og den økende forskjellsutviklingen i samfunnet, må symbolpolitikken, som ikke virker, legges til side. Det som trengs, er en bred folkelig mobilisering, der endringer av maktforhold, regulering av markeder og sosial omfordeling må være perspektivet. I mellomtida kan fattigdommens symptomer dempes atskillig gjennom økte sosialstønader og ved en avvikling av arbeidslinjas repressive disiplineringspolitikk.

(Publisert i Klassekampen 2. mars 2009.)