Krise og velferd - 1. mai 2009
Asbjørn Wahl     

Godtfolk!

Gratulerer med dagen. Hittil har det vært en strålende fin dag her i Haugesund, men internasjonalt står 1. mai i utrygghetens tegn. Nok en gang står vi nemlig overfor ei økonomisk krise. Nok en gang øker arbeidsløsheten. Nok en gang skal vanlige folk bære byrdene av at spekulanter og profittjegere har satt, ikke bare enkelte arbeidsplasser her og der, men hele verdensøkonomien i fare. Det som starta som ei finanskrise for to år sia, er nå i ferd med å slå inn i realøkonomien for fullt. Det betyr trussel mot arbeid og inntekt for millioner av mennesker verden over, og atter millioner som synker ned i ekstrem fattigdom.

Stadig flere snakker nå om at den krisa vi er inne i, blir den djupeste og mest dramatiske sia krisa på 1930-tallet – det som Einar Gerhardsen pleide å kalle ”de harde og tunge 30-åra”. Den gang skjøt den registrerte arbeidsløsheten her i landet opp i over 30 prosent. Folk måtte gå fra gård og grunn, fra arbeid og bolig – til nød og elendighet. Sjøl om arbeidsløsheten fortsatt er lav her i landet i forhold til mange andre land, viser den ei faretruende utvikling – med nesten ei dobling sia samme tid i fjor – og det fryktes nok ei dobling til neste år.

Det er kanskje ikke så lett å ta innover seg krisa hvis man er i full jobb og det eneste man hittil har fått merke er billigere boliglån. Andre har likevel allerede mista jobb og inntekt, også her i området. Dessuten er det nå ganske mange som sier, at det vi har sett til nå, er bare begynnelsen. Vi kan frykte at det blir my verre. Denne krisa er imidlertid ingen naturkatastrofe. Det var den heller ikke på 1930-tallet. Det er kapitalismens krise vi står overfor. Det er innebygde mekanismer i dette økonomiske systemet som skaper krisene. Det er derfor heilt riktig som en av hovedparolene deres sier, at kapitalisme = krise. Og jo mer markedet får rå, desto sikrere kan vi være på at krisene kommer. På 1930-tallet, som nå, var spekulanter og finanssjonglører med på å utløse krisa.

Etter 1930-tallets krise var det derfor et massivt krav fra fag- og arbeiderbevegelse, fra folkelige krefter verden over om at denne galskapens økonomi måtte ta slutt. De krevde politisk styring og regulering. De krevde at samfunnets ressurser skulle brukes til å skape velstand og velferd for folk – ikke enda større rikdommer til dem som hadde mer enn nok fra før. De krevde arbeid til alle. Og det massive presset fra folkelige krefter førte faktisk fram.

Dermed ble det gjennomført omfattende regulering av økonomien. Kapitalkontroll ble innført og finanskapitalen ble underlagt omfattende regulering. Gjennom kredittkontrollen la man bånd på bankenes og forsikringsselskapenes mulighet til å spille kasino med andres penger. Etableringskontroll og store offentlige investeringer bidro til å utvikle næringsliv og arbeidsplasser. Man bygde landet.

Denne omfattende reguleringen av økonomien i etterkrigstida var en forutsetning for velferdsstaten. Man gikk imidlertid ikke langt nok i å skaffe seg demokratisk styring over økonomien, for da vi kom til 1970-tallet, og vi atter ble hjemsøkt av økonomisk krise – oljekrise, råvarekrise, valutakrise – så opplevde vi at kapitaleierne igjen gikk på offensiven. Dermed fikk vi markedsliberalismen og høyrebølgen over oss. I løpet av et par tiår avvikla man så det meste av de reguleringene og den politiske styringa som ble innført i etterkrigstida nettopp for å hindre ei ny krise.

Den pågående krisa kommer altså ikke som noen overraskende naturkatastrofe. Den er et nødvendig resultat av den systematiske avreguleringa av markedene som ble gjennomført på 1980- og 90-tallet – da våre politikere fjerna kapitalkontrollen, fjerna valutasamarbeidet, fjerna kredittkontrollen, fjerna etableringskontrollen – og alt det andre som var innført nettopp for å styre økonomien. Krisa skyldes med andre ord den avreguleringspolitikken som har vært ført, de omfattende privatiseringene som er gjennomført, den omfordelinga som har skjedd nedenfra og opp i samfunnet, de skattelettelsene som er gitt til de rike – kort sagt, den fri-flyt kapitalismen som også våre politikere var med og innførte på 1980- og 90-tallet. Krisa er et nødvendig resultat av en feilslått politikk.

Det er aldeles utrolig at politikerne har latt spekulasjonsøkonomien utfolde seg på den måten vi har opplevd det siste tiåret. Verdensøkonomien har utvikla seg til et gigantisk spillekasino, der innsatsen ikke er egne penger, men folks arbeidsplasser, vår velferd og trygghet. Det er ikke folk flest som har drevet fram denne galskapen, det er samfunnets politiske og økonomiske elite, som har vist usedvanlig stor kreativitet i å utvikle stadig nye såkalte finansielle instrumenter for å berike seg sjøl på bekostning av fellesskapet.

Inntil for et par år sia visste det norske folk svært lite om short salg, om hedgefond, om derivater og finansielle instrumenter. Nå kan de bare ringe til rådmennene, ordførerne og andre sentrale kommunepolitikere i det som blir kalt Terra-kommuner, inkludert Haugesund, så vil de nok få en detaljert innføring i temaet. Disse har hatt ei bratt læringskurve i finanskapitalismens vesen og uvesen de siste årene. Det var nemlig ikke bare finanskapitalistene som gikk bananas i denne perioden. Trauste kommunepolitikere kasta seg på karusellen i håp om å skaffe seg billig rikdom. Det gikk dårlig, for å si det pent.

Nå når både Terra-spekulasjonen og markedsliberalismens illusjoner har sprukket, når galskapens økonomi har brutt sammen, så er det vel på tide å komme tilbake til den virkelige verden igjen. En verden der det er kun en måte å skape verdier på, og det er gjennom arbeid – nå som før. Dette var barnelærdom på arbeiderbevegelsens studiesirkler i gamle dager. Og så gikk det visst tapt for mange – i blårussens og markedsliberalismens æra.

Det er med andre ord på tide å ta politikerne i skole. Vi har fått nok av kasinoøkonomien.
Vi har fått nok av at spekulantenes velfylte pengebinger skal styre økonomi og politikk. Vi har fått nok av at gamle og nye milliardærer skal avgjøre samfunnets utvikling. Det er på tide å sette ærlig arbeid i sentrum igjen. Vi trenger arbeidsplasser – ikke spekulasjonsbobler. Vi trenger produktiv virksomhet – ikke flere finansielle instrumenter. Vi trenger industri, velferd og infrastruktur – ikke flere kupongklippere, meglere og skatteplanleggere. Og, mer enn alt annet, vi trenger politisk styring og regulering, slik at folk gjennom demokratiske prosesser sjøl kan avgjøre hvordan samfunnet skal utvikle seg.

Industripolitikk

Ikke minst trenger vi industripolitikk. Jeg husker forrige valgkamp, og det gjør nok også dere. Jeg husker kampen omkring treforedlingsbedriften Union i Skien som sto foran nedlegging. Jeg husker det såkalte folkemøtet som NRK arrangerte i Skien – og jeg husker hvordan de rødgrønne fillerista de borgerlige partiene for deres manglende industripolitikk. Når de kom til makta, skulle det bli andre boller.

De rødgrønne har levert på noen viktige områder. De gjenoppretta Arbeidsmiljøloven, som Bondevik II-regjeringa raserte. De stansa privatiseringa av skolen. De stansa privatiseringa av jernbanens persontrafikk. De fikk hindra at landets vannkraft ble fri salgsvare på et internasjonalt marked. De har iverksatt viktige tiltak og er i ferd med å utvikle enda flere for å motvirke sosial dumping i arbeidslivet. Det er alt sammen bra. På andre områder har de imidlertid svikta.

Dette gjelder i særlig grad på områdene industripolitikk og industrikraft. Det vet dere mye om. Her i området får folk føle det på kroppen hva det betyr at vi har ei regjering som produserer lite annet enn retorikk på industripolitikkens område, som holder armlengdes avstand fra markedet – åpenbart i frykt for å utfordre sterke økonomiske og politiske interesser. Derfor drives industripolitikken mest effektivt av Statoil, Hydro og Røkke her i landet, mens energipolitikken drives av markedsliberalistene i Brussel.

Dette er uakseptabelt! Vi trenger ikke flere Karmøy Maritime Service-konkurser. Vi trenger ikke flere Hydro Karmøy-vedtak om nedbemanning og manglende investeringer. Vi krever at staten bruker sin eiermakt, at staten begynner å drive industripolitikk – at K6 bygges og at det etableres et industrikraftregime som gjør det mulig å drive høyteknologisk og bærekraftig industriproduksjon her i landet.

Offentlig velferd

Også innen den offentlige velferden gjenstår det mye. Vi er svært fornøyd med at den rødgrønne regjeringa stansa privatiseringa av offentlig virksomhet. Vi er imidlertid ikke like fornøyd med at de fortsetter å organisere de offentlige virksomhetene som om de er private – altså etter de såkalte New Public Management-metodene. Offentlig sektor skal ikke styres etter lønnsomhetsprinsipper. Vi må få slutt på denne snikende markedsorienteringa av det offentlige. Det bidrar bare til å legge til rette for, at dersom andre politiske krefter skulle komme til makta, ja, så kan de ganske enkelt privatisere det hele over natta. Det vi trenger, er reformer som styrker innbyggernes, brukernes og de ansattes innflytelse over de offentlige tjenestene, som styrker den demokratiske styringa.

Ikke minst gjelder dette innafor sykehusene. Sykehusreformen tar mer og mer form av ei varsla krise. Den ligner mer og mer på en offentlig skandale, mens milliardene ruller i desperate forsøk på å redde ansikt og prestisje. New Zealand har prøvd denne modellen og gitt opp. Skottland har prøvd den og måtte gi opp. Det er bare spørsmål om tid før den norske sykehusreformen bryter sammen, og jo raskere retretten kommer, desto bedre. La oss hjelpe regjeringa med det, blant annet på den kommende LO-kongressen. Vi trenger ikke markedsmodeller i sykehusene, vi trenger kvalitetsmål. Vi trenger sterkere demokratisk styring. Det gjennomførte de i Skottland da de ga opp den norske modellen, og det har vært en stor og entydig suksess.

I går ble det brudd i tariffoppgjøret i offentlig sektor. Det er der de offentlige tjenestepensjonenes framtid skal avgjøres. Det er også en viktig del av velferdsstaten. Pensjonsreformen har svekka folkepensjonen, redusert den utjamninga som i dag er innebygd i den og gjort den mindre attraktiv for mange av dem som trenger den mest. AFP fulgte delvis etter i samme retning. Nå gjelder det å forsvare de offentlige tjenestepensjonene. En samla fagbevegelse må sende et entydig signal om at vi ikke godtar noen svekking. Går vi av ved 65 år, etter 30 års tjeneste, så skal vi ha 66% av lønna, som nå. Der er det ingen slingringsmonn! Vær derfor beredt til å ta i bruk de kampmidler som er nødvendige for å sikre dette.

Sosial dumping

En av de alvorligste truslene mot vår velferdsmodell er den omfattende sosiale dumpinga som er i ferd med å spre seg til område etter område i samfunnet. Mediene melder om stadig flere, graverende eksempler på arbeidsfolk som blir grovt utnytta. Særlig har det vist seg attraktivt å skaffe arbeidsfolk fra land der lønns- og arbeidsvilkårene er langt dårligere enn her i landet, for så å utnytte dem til å undergrave de lønns- og arbeidsvilkår som er nedfelt i de landsomfattende tariffavtalene. Kampvoteringa i regjeringa, og stortingsflertallets tilslutning til tjenestedirektivet, setter vi i denne forbindelse svært liten pris på. Jeg håper de av dere som skal delta på LO-kongressen som åpner om vel ei ukes tid, bidrar til å sende en kraftig beskjed om at dette var et skritt i feil retning.

Sosial dumping gjelder ikke bare utenlandsk arbeidskraft. Også innafor det ordinære norske arbeidsmarkedet har vi sett økende tendenser i denne retning – særlig på områder der fagorganisasjonene står svakt. Innenfor hotell- og restaurantbransjen, i renhold, i bygningsbransjen og innen handel har vi lenge opplevd at det har florert med tvilsomme tilstander. Det er altså ikke et spørsmål om utenlandsk eller norsk, men om maktforhold i arbeidslivet. Mer marked, mindre styring, økt konkurranse og mer makt til arbeidsgiverne fører til angrep på lønns- og arbeidsvilkår. Sosial dumping er altså ikke noe som tilfeldigvis skjer nå, men er et resultat av den maktmaktforskyvninga som har skjedd i samfunnet de siste 20-30 årene. Mye av den sosiale dumpinga er kriminell virksomhet. På tross av dette blir ni av ti anmeldelser henlagt av politiet. Ikke all kriminalitet er med andre ord like viktig!

Allmenngjøring av tariffavtaler er et sentralt redskap i kampen mot sosial dumping. Vi venter nå på at solidaransvar skal innføres, slik at ikke hovedentreprenørene kan fortsette å skyve underentreprenørene foran seg, men må ta det fulle ansvar for lønns- og arbeidsforholdene til sine underkontraktører. Allmenngjøring ble gjennomført i hele byggebransjen i 2007. I fjor fulgte verftsindustrien etter, mens tariffnemnda avviste å gjøre det samme for elektrofagene. NHO stritter imidlertid i mot og har nå gått til rettssak for å få kjent allmenngjøringa innen verftsindustrien ugyldig. NHO er altså for tida mer opptatt av å kunne utnytte den billige arbeidskrafta enn å holde seg til det stadig mer uthula norske trepartssamarbeidet.

I kampen mot sosial dumping setter vi stor pris på det arbeidet dere har gjort fra LOs side her i Haugesund. Det var eksemplarisk det dere gjorde for de polske verkstedarbeiderne og de ukrainske sykepleierne, som begge ble utnytta grovt av kyniske arbeidsgivere i sin jakt på stadig høyere profitter. Mange er stolte og imponerte over den innsatsen dere har gjort på dette området, og den holdninga dere har vist. Det er et eksempel til etterfølgelse. Det er slik man viser internasjonal solidaritet i praksis. Det er slik man bekjemper sosial dumping. Det er slik man motarbeider fremmedfiendtlighet. Fortsett med det!

Palestina

Jeg synes ikke at jeg kan stå her i dag uten å si noe om det vi har vært vitne til på palestinsk jord – først og fremt på Gazastripen – det siste året. Palestinerne har lidd enormt etter at de for vel 60 år sia mista storparten av sitt land. Maken til det vi opplevde på begynnelsen av dette året, da verdens 5. største krigsmakt, Israel, satte i gang en meningsløs terrorbombing av et forsvarsløst folk på den utpinte og isolerte Gazastripen, overgår likevel det meste. Et folk som har levd hele sitt liv under okkupasjon og undertrykking ble utsatt for en bølge av gjentatte terrorangrep. Angrep som ødela viktig infrastruktur, som la sivile institusjoner og sykehus i grus, som drepte og lemlesta kvinner og barn i hundretall.

For nesten 70 år sia ble vårt eget land okkupert. Da jeg gikk på skolen, lærte vi om den norske motstanden. Vi lærte om heltene som hadde gjennomført sabotasjeaksjoner, som hadde kjempa mot okkupantmakta, som hadde vært i væpna trefninger med fienden. Våre motstandsfolk kjempa mot ei okkupantmakt, og da var det legitimt å ta i bruk de midlene som ble ansett nødvendige for å vinne fram. Ja, selv likvidering av nordmenn som kollaborerte med fienden, ble akseptert.

Skal det være annerledes for det palestinske folk? Som okkupert og undertrykt folk må det være fullt ut legitimt for dem å forsvare seg. Da må vi også ta med i beregninga at okkupasjonen av deres land har vart mye lengre, har vært langt mer brutal og undertrykkende og har medført en langt større desperasjon for dem som har vært ramma. Dette har ingenting med antisemittisme å gjøre. Det står jøder på begge sider i denne konflikten. Vi er bittert klar over at det jødiske folk bærer på en historisk byrde som ingen andre. Det har gitt oss alle et ansvar. 

Dette må imidlertid aldri få legitimere at den israelske stat begår brutale overgrep mot andre folk og land. Vi må derfor ta resolutt avstand fra den israelske krigsmaktas okkupasjon av palestinsk jord – fra deres terrorbombing og krig. I kampen mellom okkupantmakt og de okkuperte tar vi standpunkt for de okkuperte. I kampen mellom overgriper og offer, ligger vår sympati og vår solidaritet uavkortet hos ofrene. I kampen mellom undertrykker og de undertrykte må vi ikke levne noen tvil om hvor vi står. Hva hadde man sagt her i landet – de fem åra vi var okkupert – om noen utenfra hadde kommet og anmodet begge parter, altså både Wehrmacht og «gutta på skauen», om å avstå fra vold – som om vi var likeverdige parter? Våre politikere må slutte å bidra til denne babelske forvirring gjennom å snakke som om det er to likeverdige parter.

Vi beklager selvsagt all lidelse, at folk blir lemlesta og drept i en konflikt, men vi må ikke nøle når det gjelder å plassere det endelige ansvaret for all denne død og lidelse som rammer så vel jøder som palestinere i denne konflikten. Det ansvaret bærer den israelske stat – med støtte fra den amerikanske regjering og dens militær-industrielle kompleks. I tråd med en rekke FN-resolusjoner må vi derfor kreve full og umiddelbar israelsk tilbaketrekning fra alle de okkuperte områdene, riving av den skammens mur som er i ferd med å omgjøre Vestbredden til en luftegård i det palestinske fengsel. Vi krever avvikling av de israelske bosettingene på palestinsk jord og etableringen av et fritt og uavhengig Palestina!

Høstens valg

Den utviklinga vi står oppe i, styres ikke av naturlover. Vi må ikke la oss lure av dem som nå forsøker å legge et ideologisk røykteppe over markedskreftenes offensiv og den internasjonale krisa. Vi vet at det står sterke interesser bak, og som har ført oss inn i denne utviklinga. Derfor vet vi også at det er mulig å reise motstand mot turbokapitalismens og krisas herjinger. Det finnes alternativer! Det er motkreftene som nå representerer anstendigheten i verden – mot pengepugere, spekulanter og grådighetskultur.

Finanskrisa representerer imidlertid ikke bare trusselen om et alvorlig økonomisk tilbakeslag. Den åpner også en mulighet som vi ikke har hatt på lenge – en mulighet til å flytte merkesteinene fram for en rødgrønn politikk. Vil man endring og demokratisering, så har finanskrisa åpna døra på vidt gap. Gjennom den har behovet for en ny og radikal politisk kurs faktisk talt meldt sin ankomst ubedt. Nå kan det tas grep som ikke bare gir kortsiktig lindring, men langsiktig endring av maktforhold. På den ene sida ved å ta et endelig oppgjør med den for tida diskrediterte markedsliberalismen. På den andre sida ved å fremme reformer som stanser all finansspekulasjonen, som gjenerobrer politisk styring over økonomien og som utnytter landets ressurser til et krafttak for investeringer i infrastruktur, velferd og arbeid.

Det er valg i høst. I denne situasjonen, i denne forvirringas tid, ser stadig flere seg om etter alternativer. Det er dette høyrepopulistene i Fremskrittspartiet utnytter så hemningsløst. Høyrepopulismen er på frammarsj i store deler av Europa. Med sine enkle slagord frir den til de sletteste instinkter, utnytter folks rettmessige uro og kanaliserer folks misnøye mot de grupper i samfunnet som har minst ressurser å slå tilbake med. I Italia sitter de i regjeringskontorene. De historiske sporene er skremmende.

Fremskrittspartiet har spesialisert seg på å gjøre seg til talsmann for folks uro og misnøye. De støtter absolutt all misnøye for så å kanalisere den i retning av politisk pervertert høyrepopulisme – ved å rette den mot andre grupper i samfunnet. De økende forskjellene og de motsetningene som kan spilles på, brukes som gjødsel for rasisme og fremmedfiendtlighet

Vi bekjemper imidlertid ikke høyrepopulismen ved å løpe omkring på gater og streder og rope at Fremskrittspartiet er rasistisk. Det kan like gjerne slå andre veien. Det vi må gjøre, er å ta opp i oss folks uro og misnøye, politisere den og omgjøre den til en kamp for velferd og demokrati – for en modernisering av samfunn og arbeidsliv som er basert på folks egne interesser, deres ønsker, drømmer og behov. Det krever et mer konsekvent og radikalt svar. Kapitalkreftenes samfunnsmakt må presses tilbake. Det er bare fagbevegelsen som har muligheten i seg til å presse fram en slik politikk.

Dette presset må vi bruke – også overfor den sittende regjeringskoalisjonen. Mye tyder nemlig på at de trenger oppstramming på flere områder. Det som er klart, er at de rødgrønne ikke vinner valget ved å hvile på laurbærene fra 2005. De vinner heller ikke valget ved å påpeke at alternativet er verre, uansett hvor rett de har i det. Hvis de ikke i tillegg er i stand til å komme opp med en radikal politikk for arbeid og velferd, så skal det holde hardt. Den beste måten vi kan bidra til å sikre et fortsatt flertall for ei rødgrønn regjering er derfor ved å presse dem tilbake til den kursen de hadde i 2005. Det mangler ikke på muligheter. I tillegg til de områdene jeg allerede har nevnt, er følgende gode valgsaker:

·         Regjeringa må komme seg ut av den skattepolitiske tvangstrøya som den frivillig har tatt på seg, og som begrenser mulighetene til å drive fordelingspolitikk.

·         Vi krever omfattende sosial omfordeling – angrip fattigdommens årsaker heller enn symptomene, og la de rike betale.

·         Gjenreis en sosial boligpolitikk, som dere lovte oss i Soria Moria-erklæringa, men som vi har sett fint lite av.

·         La oss få den opptrappingsplanen for kommuneøkonomien som de også lovte oss.

·         Demokratiser arbeidslivet og demp konkurransepresset.

·         Fjern lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Vi må kreve et løft for likelønn.

·         Bruk offentlig sektor til å skape sysselsetting, forbedre velferden og infrastrukturen.

Fagbevegelsen er den viktigste krafta samfunnet som kan presse fram en politikk i denne retninga. Gjennomslag for en slik politikk på den kommende LO-kongressen vil være avgjørende for om det lar seg gjøre å vinne stortingsvalget for de rødgrønne i høst.

Godtfolk!

Vi lever i dag i et land som er et av de mest velstående i denne verden. Vi lever i et land der velstanden er større enn noen gang før i historia. Vi lever i et land der de økonomiske, teknologiske og organisatoriske forutsetningene for å skape det beste av alle samfunn er til stede fullt ut. Likevel går utviklinga på mange områder i motsatt retning – og krisa truer nå arbeid og velferd for hundretusener også i vårt land.

Vår oppgave er den samme nå som i arbeiderbevegelsens barndom. Det gjelder å konfrontere markedskreftene, mobilisere og bygge allianser sterke nok til å presse kapitalens offensiv tilbake igjen og bruke krisa til å demokratisere økonomien og nedkjempe finanskapitalens makt. Det er makt det gjelder, de multinasjonale selskapene, aksjefondene, bank- og forsikringsinstitusjonene og markedsivrige politikere lar seg ikke overtale. Vår oppgave er å organisere motkreftene!

Det sies ellers at vi har blitt alt for kravstore her i landet. Jo mer vi får, jo mer misfornøyde blir vi, sier eliten, de som har mye mer enn alle oss andre. Jeg tror det snarere forholder seg tvert i mot: Vi godtar for mye og vi krever for lite her i landet nå! Da tenker jeg ikke på flere biler og større flatskjermer, men på makt og innflytelse i samfunn og arbeidsliv.

Takk for oppmerksomheten og fortsatt lykke til med 1. mai-dagen!

(1. mai-tale i arrangementet til LO i Haugesund og Omegn, Arbeiderpartiet og SV.)