Fagbevegelsens klimakamp
Asbjørn Wahl     

De fleste problemer i samfunnet er overveiende politiske og sosiale, selv om de ved første øyekast utelukkende virker tekniske og vitenskapelige. Dette har fagbevegelsen gjennom historien måtte lære på den harde måten. For eksempel kan teknologi i arbeidslivet utvikles til å tjene ulike interesser: Aksjeeiernes, forbrukernes eller de ansattes. I siste instans er det det aktuelle styrkeforholdet som avgjør hva løsningen blir, og hvem den i størst grad tjener.

Trusselen om klimaendringer er ikke noe unntak. Løsningen på dette problemet krever mye ny teknologi. Problemet handler imidlertid ikke først og fremst om teknologi, det dreier seg om grunnleggende sosiale og politiske spørsmål. Derfor er det nødvendig at fagbevegelsen utvikler sin egen klimapolitikk. Vi er nødt til å bevege oss fra et reaktivt til et proaktivt stadium. I siste instans er det et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker å utvikle.

Se problemene i øynene
Hittil har en stor del av fagbevegelsen nølt, når den har blitt konfrontert med klimaendringene som politisk problem, selv om vi har sett en positiv utvikling de siste par årene. Det har vært en tendens til å fornekte problemets alvor, og det har vært motvilje mot å iverksette nødvendige tiltak på grunn av en (fullt forståelig) frykt for å miste jobben.

Vår første utfordring er derfor å se problemene i øynene. Vi er nødt til å erkjenne den overveldende vitenskapelige dokumentasjonen om at klimaendringene er her, at menneskelig aktivitet er en avgjørende faktor, og at det kan ende katastrofalt. Vi må erkjenne at hovedårsaken til problemet er bruken av fossilt brennstoff. Det betyr at suksesskriteriet – for ethvert tiltak – må være hvorvidt det bidrar til å redusere bruken av fossilt brennstoff eller ikke.

I løpet av de kommende år vil den måten vi lever og arbeider på, endre sig dramatisk – enten som et resultat av omfattende klimatiltak eller som resultat av manglende tiltak. Det ikke å handle, eller å utsette nødvendige tiltak, representerer ikke noen utvei. Det vil kun bidra til at konsekvensene blir enda alvorligere.

Sviktende markeder krever politisk styring
I den britiske regjeringens Stern-rapport ble det konkludert det med at «klimaendringene representerer den største markedssvikt i historien». Den nåværende finans- og økonomiske krise representerer en annen enorm historisk markedssvikt. Da kan vi ikke basere oss på at de samme sviktende markedsmekanismer også skal kunne løse disse krisene.

Det så vel klimakrisa som den økonomiske krisa roper etter er derfor økt demokratisk styring av økonomien. Det er nettopp hva vi i fagbevegelsen trenger også av mange andre årsaker. Det betyr at klimakrisa ikke bare representerer en trussel, men også nye muligheter for fagbevegelsen. Den pågående krisa, sammen med nyliberalismens nåværende legitimitetskrise, har faktisk åpnet et helt spekter av nye muligheter, som kun venter på å bli unyttet.

Fagbevegelsen må derfor prioritere klimapolitikken, men vi er nødt til å sette den inn i en bredere politisk kontekst. I denne sammenhengen blir det avgjørende at vi ikke lar oss splitte av ulike gruppers reelle sektorinteresser, men fremmer fellesinteressene vi har som samfunnsklasse. Med andre ord kan vi ikke bare være transportarbeidere, eller offentlig ansatte, eller verftsarbeidere eller oljearbeidere som alle hver på sitt område står overfor mer eller mindre omfattende endringer i arbeidssituasjonen. Vi må også reagere ut fra våre overordnete fellesinteresser, og at vi alle er mennesker, som står overfor en mulig klimakatastrofe.

Fordeling av verdier
En ting er ganske klart: Det vil bli omfattende endringer. Spørsmålet er derfor; hvordan skal vi møte disse utfordringene? Nå er fagbevegelsen på defensiven. Vi er under press. Det er en sterk tendens til å individualisere ansvaret for utslipp av drivhusgasser. Det sies at vi alle skal betale for det vi slipper ut, på tross av at utslippene i de fleste tilfeller skyldes den måten samfunnet er organisert på – og de frie markedskreftenes enorme rovdrift på naturressursene.

Selvfølgelig må vi redusere utslippene av klimagasser – ja, sågar ganske radikalt. Det kan imidlertid ikke overlates til den enkeltes individuelle ansvar. Det kan heller ikke gjøres ved å innføre økonomiske restriksjoner som i praksis fritar de rike og velstående for noen som helst slags endringer.

Hvorfor skulle alminnelige mennesker støtte nødvendige klimapolitiske tiltak under slike forhold? Folk vil aldri akseptere at de rike kan fortsette å betale seg ut av problemene, at storselskapene blir unntatt, mens arbeidsfolk, forbrukere og skatteytere må betale. Det vi trenger er derfor kollektive politiske løsninger, der klimapolitikken blir kombinert med en radikal sosial omfordeling av samfunnets verdier. Alt annet vil forhindre enhver løsning av klimakrisa.

Fra defensiv til offensiv
Mange miljøorganisasjoner legger stor vekt på at vi må ofre så mye for å redde klimaet og vår planet. Dette budskapet tror jeg både er galt og strategisk og taktisk feilaktig. Klimapolitikk er ikke først og fremst et spørsmål om å ofre, men om å skape et bedre samfunn for alle. Roger Toussaint, leder for Transport Workers’ Union Local 100 i New York, hadde derfor helt rett da han på en klimakonferanse uttalte at: «Å bli miljøvennlig er ikke bare et spørsmål om å skape grønne arbeidsplasser, det er et spørsmål om å skape et bedre liv for arbeidsfolk».

Seriøs klimapolitikk vil gi oss store muligheter for omfattende sosiale endringer. Slike endringer vil forutsette en mer demokratisk styrt økonomi. Dette vil kunne bidra til å skape millioner av nye, grønne arbeidsplasser – for eksempel innen kollektivtransporten og gjennom økt produksjon av fornybar energi. Det vil kunne redusere markedskonkurransen og dermed dempe presset på, og dermed også utstøtingen fra, arbeidsmarkedet. Det vil kunne bidra til omfattende forkorting av arbeidstida og minsket press på jordas ressurser, samt sikre en mere rettferdig arbeidsdeling globalt.

Det vil forhåpentlig også, dersom vi utvikler dette på en fornuftig måte, kunne bidra til å redusere forbrukerismen. I alle fall den forbrukerisme som skyldes uoppfylte behov skapt av fremmedgjøring og maktesløshet. Kort sagt, sosiale endringer representerer på samme tid både en forutsetning for og en løsning på klimaendringene.

En reduksjon av drivhusgasser vil også bidra til å redusere forurensningen på mange arbeidsplasser og i lokalmiljøer. Det vil dessuten bli nødvendig å gjennomføre omfattende – og gratis – overføring av teknologi til utviklingslandene – både for å minske deres CO2-utslipp, men også for å bidra til å løfte to milliarder mennesker ut av fattigdom. Viktigst av alt er det selvfølgelig at en slik klimapolitikk vil kunne sikre menneskehetens og vår planets overlevelse.

Allianser og mobilisering
Det er ikke gjennom globale toppmøter at vi har oppnådd sosial utjevning, arbeid til alle, anstendige arbeidsforhold, utrydding av fattigdom eller økt kjønnsmessig likestilling. Dette er oppnådd gjennom omfattende alliansebygging, mobilisering og kamp. Det er derfor ikke noen spesiell grunn til å tro at toppmøter vil løse klimatrusselen heller. Det vi trenger nå er sosial og politisk mobilisering til fordel for alternative løsninger som bygger på solidaritet, likeverdighet og ulike folks og folkegruppers behov.

For fagbevegelsen vil det være viktig å bygge strategiske allianser blant annet med miljøbevegelsen. For å kunne gjøre det, må vi være i stand til å overvinne i det minste to viktige svakheter: For det første må vi tilføre miljøbevegelsen større forståelse for den sosiale konfliktens rolle i samfunnet (interessekampen). For det andre må vi øke forståelsen for miljøproblemene og klimakrisa innad i fagbevegelsen. Dette kan best skje dersom de to bevegelsene begynner å arbeide sammen, utveksle holdninger og erfaringer, samt utvikle et inkluderende og konstruktivt diskusjonsmiljø.

Et fremragende eksempel på et slikt samarbeid er den blågrønne alliansen mellom United Steel Workers og miljøorganisasjonen Sierra Club i USA. Av alliansens plattform framgår det, at den «er innrettet mot å bringe inn et nytt element mellom den offentlige debatt og deltakelse i valg […] nemlig det å skape bevegelser […] uten sterke og godt organiserte sosiale bevegelser, som mobiliserer langs de viktigste konfliktlinjene i samfunnet, vil endringer vanskelig kunne oppnås».

Vårt langsiktige perspektiv må være å bygge sosiale allianser som er sterke nok til å endre samfunnet – ikke klimaet. Det er et ambisiøst prosjekt, men det er både nødvendig og mulig.

(Artikkel i Klassekampen 22. juli 2009, opprinnelig publisert på engelsk i Transport International nr. 35, april 2009. Dette er magasinet til Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen, ITF.)