|
Regjeringa mangler ”sprut”, innrømmer
SV-lederen. Dagbladets politiske kommentator
John Olav Egeland konstaterer at det ikke er
”mulig å få øye på noen overordnet politisk
strategi i det rød-grønne prosjektet”
(19.12.09). I Dagsavisen holder redaktør Arne
Strand jevnlig dommedag over regjeringa – nå
sist med utgangspunkt i den pågående
sykehusstriden. Landet over er det ikke lenger
entusiasmen over de rødgrønnes kursendring som
kommer til uttrykk, men mishagsytringer over
politikken og trusler om utmelding av Ap. Er det
2001 i reprise vi er i ferd med å se begynnelsen
på?
Stortingsvalget i 2001 var Aps katastrofevalg.
Tilbakegangen fra 36 til 24 prosent ble partiets
dårligste resultat siden 1924. Med dette
kulminerte Aps mest markedsliberale fase. Under
Stoltenberg I-regjeringa fra 2000 til 2001 ble
Statoil og Telenor delprivatisert og den
markedsorienterte sykehusreformen gjennomført. I
kommunesektoren het det at det ikke spilte noen
rolle om det var private eller offentlige som
utførte oppgavene, så lenge det offentlige hadde
ansvaret.
Aps høyredreining på 1980- og 90-tallet var
medvirkende til at det politiske tyngdepunktet i
Norge ble flyttet i markedsliberal retning.
Sammen med privatiseringspolitikken under
Stoltenberg I var dette med på å åpne for den
mest offensive høyrepolitikken i nyere tid her i
landet – gjennom høyresidas valgseier og
Bondevik II-regjeringa fra 2001 til 2005.
Katastrofevalget i 2001 var velgernes dom over
Aps høyredreining. Det formidable valgnederlaget
ga imidlertid store deler av partiets grunnplan,
men særlig fagbevegelsen, en gyllen anledning
til å presse partiet til venstre. SVs vekst på
meningsmålingene, der partiet var helt oppe og
luktet på 20-tallet, sammen med et massivt press
fra fagbevegelsen, resulterte i en kursendring
fram mot stortingsvalget i 2005. Aps ledelse ble
presset både til venstre i velferdspolitikken og
inn i en forpliktende allianse med SV og Sp.
Dermed fikk vi oppleve at partiet som på
1990-tallet, og under Stoltenberg I, hadde stått
for en lang rekke markedsliberale reformer, i
2005 førte valgkamp på en
anti-privatiseringsplattform – med offensive
løfter om en ny politisk kurs.
Valgkampen i 2005 var en spesiell opplevelse.
Folkemøtenes tid var tilbake. Entusiasmen var
stor over at privatiseringspolitikken endelig
ble avvist, og at en ny kurs med styrking
av velferden og sterkere politisk styring av
økonomi og næringsliv ble proklamert.
Fagbevegelsen mobiliserte massivt, i den grad at
vi trygt kan si at det var den som vant valget.
Soria Moria I og den nye regjeringas tidlige
tiltak innfridde mange av de forventninger som
var skapt. Gjennom regjeringas morgengave til
det norske folk ble Arbeidsmiljøloven
gjenopprettet, Clemets privatskolelov trukket
tilbake og privatiseringen av jernbanens
persontrafikk stanset. Kommunene fikk noen
kjærkomne milliarder mer og en massiv
barnehageutbygging ble satt i gang. En ny kurs
var i ferd med å bli skapt.
Etter kort tid begynte imidlertid energien å gå
ut av regjeringa. Den falt mer og mer tilbake
til å administrere systemet innenfor rammene av
det rådende styrkeforhold, heller enn å benytte
valgkampens mobilisering til å gjenerobre
politisk styring. Etter hvert kom det også saker
som brøt med løftene om en ny politisk kurs
(skattelette til de rike, nyliberal styreleder i
Statoil, bilinnkjøp til statsråder og – ikke
minst – sykelønnssaken). Dette skapte
konfrontasjoner med et offensivt LO under
Gerd-Liv Vallas ledelse. Mens Valla ville
forsvare Ny kurs, startet regjeringa sin
glideflukt tilbake til tradisjonen fra Gro
Harlem Brundtlands Stø kurs!
Vi så det også under valgkampen i fjor. Den
entusiastiske og offensive mobiliseringen i 2005
var da omgjort til en defensiv kamp for å holde
Høyre og FrP utenfor regjeringskontorene.
Fagbevegelsen mobiliserte nok en gang, men
entusiasmen var borte. Stoltenberg-fløyens
gjenerobring av initiativet førte til at Soria
Moria II ble et politisk svakere dokument enn
forløperen, mens den skattepolitiske tvangstrøya
ble beholdt på.
Fortsatt kommer det utspill i tråd med ånden fra
Soria Moria I. Tiltakene mot sosial dumping
utgjør de viktigste. Slike eksempler blir
imidlertid stadig færre og sjeldnere. I stedet
legger regjeringa seg i økende grad ut med store
deler av den velgermasse som mobiliserte så
massivt for en ny politisk kurs i 2005
(skremselspropagandaen om sykefraværet, angrep
på pensjoner, maktesløsheten i kampen mot
fattigdom, fortsatt privat inspirert New Public
Management-reformer i offentlig sektor,
sykehusstriden osv.). Mange utviklingstrekk
likner nå faretruende på utviklingen fram mot
katastrofevalget i 2001. Den pågående
sykehusnedbyggingen vekker minner om de
markedsliberale reformene til Stoltenberg I.
Det er to viktige forskjeller fra 2001 til i
dag. For det første at regjeringa har flertall i
Stortinget bak seg. Dermed kan den ikke skylde
på andre. For det andre at Sp og SV også er i
regjering. Etableringen av denne koalisjonen var
nettopp en viktig del av den nye politiske
kursen i 2005. Utviklingen etterpå bekrefter
imidlertid at det var det økte presset utenfra –
fra fagbevegelse og andre folkelige
organisasjoner, som førte til radikaliseringen
som kom til uttrykk i Soria Moria I. Når dette
presset avtok, så begynte også glideflukten
tilbake til stø kurs-politikken. Til
tider kan det nå snarere virke som om
Stoltenberg vinner på å ha SV i regjering,
ettersom en potensiell venstreopposisjon på
denne måten lar seg nøytralisere.
Et annet velkjent fenomen er også på vei tilbake
igjen, nemlig kravet om lojalitet. På 1980- og
90-tallet lot store deler av fagbevegelsen og
grunnplanet i Ap seg disiplinere og nøytralisere
– for ikke å skade sin egen regjering.
Det endte med katastrofevalget i 2001. Nå er
argumentene i sirkulasjon igjen. Sitt stille
i båten. Ikke ødelegg for regjeringa.
Alternativet er verre. Mye tyder på at det
også denne gangen har en viss virkning.
Lærdommene fra 2001 og 2005 tilsier imidlertid
at det kun er gjennom at den rødgrønne
regjeringa presses til venstre igjen, at vi kan
ha noen mulighet til å gjenerobre politisk
initiativ, entusiasme og en virkelig ny kurs.
Det er derfor grunn til å kreditere Sps ledelse
for at de så offensivt støtter det folkelige
opprøret som nå utvikler seg mot regjeringas
sykehuspolitikk. Det er den pågående
høyredreiningen som kan spre så mye maktesløshet
og politisk apati, at landet legges åpent for
Høyre/FrP-flertall i 2013. Sånn sett bærer
regjeringa et tungt politisk ansvar.
Fagbevegelsen sitter med nøkkelen til å hindre
dette.
(Kronikk i Dagbladet
23. april 2010.)
|
