Ny kamp om velferdsstaten

Asbjørn Wahl

LO-Aktuelt setter velferdsstaten under debatt, og det er bra. I nr. 19/2000 etterlyses det nye arkitekter for velferden. Et knippe forskere uttaler seg om behovet for grunnleggende endringer av vår velferdsstat og lirer i samme slengen av seg sine velkjente sleivspark om en konservativ fagbevegelse og "gammeldagse fagforeningspamper".

Det skal vi nok tåle. Det er mange gode grunner til å sette fagbevegelsens forhold til dagens samfunnsutvikling under debatt. Problemet er at forskerne bidrar så lite til den grunnleggende nytenkingen som de selv etterlyser. I overraskende grad blir de forferdelig lite konkrete, men svært så konforme, i sine vurderinger. Det mest slående er deres fullstendige mangel på maktpolitisk tilnærming til problemene.

I forskernes forestillingsverden eksisterer det åpenbart ikke grunnleggende samfunnsmessige motsetninger. Velferdsstatens problemer springer ene og alene ut av endrede behov og forventninger. Hovedmotsetningen blir dermed mellom dem som vil "forsvare det bestående" og dem som vil "modernisere" eller "tenke nytt". I et slikt Kardemommeby-samfunn blir det forståelig nok vanskelig å skjønne fagbevegelsens rolle.

Fagbevegelsen kjenner en annen virkelighet. I fag- og arbeiderbevegelsens historie er velferdsstaten et resultat av samfunnsmessig kamp. Hvert eneste steg i retning økt velferd og utvidet demokrati for den jevne kvinne og mann har skjedd i kamp mot sterke økonomiske og politiske krefter i samfunnet. At velferden utviklet seg i retning heloffentlige og universelle ordninger og til det nivå vi kjenner her i landet, er et resultat av denne kampen.

Arbeiderbevegelsens prosjekt gjennom storparten av det århundret vi nettopp har gått ut av, besto i å omfordele – fra kapital til arbeid, fra privat til offentlig og fra de rike til de fattige, og dette lyktes den med i stor grad. Denne omfordelings- eller velferdspolitikken ble oppnådd gjennom å tøyle kapitalkreftene og legge en stadig økende andel av økonomien under demokratisk, samfunnsmessig styring. Dette var og er to sider av samme sak.

I dag er fagbevegelsen på defensiven, arbeiderbevegelsen i politisk og ideologisk krise, markedskreftene på offensiven og fordelingspolitikken har gått i revers. Velferdsstatens "krise" er med andre ord ikke bare et spørsmål om å "modernisere" den i samsvar med samfunnets utvikling. Parallelt med dette foregår det nemlig en kamp om velferdsstatens eksistens som sådan. Massive kapitalkrefter, markedsliberalister og høyrepopulister er ute etter å svekke og bygge ned velferdsstaten, samt å føre store deler av den offentlige økonomien tilbake til private kapitalinteresser.

Det er ikke så rent få angrep på offentlige velferdsordninger som er lansert under etiketten "modernisering" de siste årene – i mange land og fra ulike typer regjeringer. Fagbevegelsen må derfor forbeholde seg retten til selv å vurdere innholdet i de "moderniserings"-prosjekter som legges fram. Dens rolle blir tosidig – på den ene siden å kjempe for å omstille, videreutvikle og forbedre velferdsstaten i samsvar med viktige samfunnsendringer, på den andre siden å kjempe mot angrep på velferdsordninger fra stadig mer aggressive kapitalkrefter, markedsliberalister og trendy karrierepolitikere.

Det er denne tosidigheten i fagbevegelsens kamp forskerne åpenbart ikke erkjenner. Det samme gjelder store deler av den politiske elite. Også innad i sosialdemokratiet foregår det verden over en kamp mellom såkalte "tradisjonalister" og "fornyere". "Fornyerne" erklærer ideologiene for døde, klassekampen for historisk og har utviklet en type avpolitisert økonomisme, der økonomisk vekst og konkurranseevne er målet og markedet i økende grad midlet.

I dette samfunnssynet blir alle interessekonflikter til særinteresser, som kun ses på som barrierer for det allmennyttige markedet. "Fornyerne" lot seg dra med av den nyliberale systemkritikken og skulle "modernisere", men moderniseringen har i all hovedsak blitt en tilpasning til de nye maktforhold. Forskerne som uttaler seg i LO-Aktuelt, holder seg veloppdragent innenfor de samme, snevre, maktpolitiske rammene.

I markedsliberalistenes ideologiske offensiv heter det at velferdsstatens problemer skyldes at utjevningspolitikken er blitt drevet alt for langt, velferdsordningene har blitt altfor omfattende, skattebyrden for høy og offentlig sektor ineffektiv. Disse påstandene holder imidlertid ikke i møte med virkeligheten. Angrep på velferdsstaten har vært et fellestrekk for det nyliberale høyre i alle land, og tilbakeslaget for velferdsstaten startet ikke først og har ikke vært sterkest i de landene der den var lengst utviklet. Snarere tvert imot er det de landene som allerede lå lavest i offentlig forbruk og skattenivå som har redusert mest, nettopp fordi fagbevegelsen der var svakest.

Det finnes en solid historisk erfaring og en omfattende velferdspolitisk forskning som viser at de land som har bygd sin velferdspolitikk på felles, universelle ordninger, også har den jevneste inntektsfordelingen og de beste støtteordninger til dem som står svakest i samfunnet. Omvendt er det i de av de industrialiserte land, som i størst grad har lagt seg på minimumsstandarder og innført behovsprøving – slik som Storbritannia, New Zealand og Australia – at fattigdommen har økt mest på 90-tallet. Behovsprøving og "målretting", som nå har blitt nyordet for det samme, fungerer altså ikke som en hjelp til de fattige, men som et angrep på dem.

De offentlige velferdsordningene har stor støtte hos befolkningen i dag, og sterkest støtte har de deler av velferdspolitikken som retter seg til alle – uten behovsprøving. Folk er villige til å være med å finansiere velferdsordningene, hvis de er trygge for at de får det de har rett til, når de trenger det. Trusselen når det gjelder oppslutningen om velferdsstaten ligger altså i nedskjæringene, ikke i skattenivået. Det som kan undergrave støtten er behovsprøving og byråkrati. Folk har en sunn antipati mot ovenfra-og-nedad holdninger, og behovsprøving er noe av den mest autoritære ovenfrastyring staten kan påta seg.

Kan hende var velferdsstatens største svakhet at den på en måte stanset ved maktens porter. Den forble på viktige områder det kapitalistiske samfunnets reparasjonsverksted. Det er tross alt en fundamental forskjell på å hjelpe de fattige og å avskaffe fattigdommen; å reparere arbeidskraft og å skape et arbeids- og samfunnsliv tilpasset menneskenes behov; å arbeide for sikkerhetsnett og å kjempe for endrede makt- og eiendomsforhold som reduserer behovet for sikkerhetsnett.

Kanskje er det her kritikken mot fagbevegelsen – og "tradisjonalistene" - burde settes inn. Har de for lett akseptert et samfunn der velferdsordninger etableres som sosiale verksted, der ofrene for et beinhardt samfunns- og arbeidsliv skal repareres? I et samfunn der stadig flere utstøtes og uføretrygdes, der de psykososiale problemene øker, der brutaliseringen av arbeidslivet presser stadig flere over i et liv basert på uføretrygd, sosialstønader, umyndiggjøring og stigmatisering, er det på tide å snu problemstillingen. Hva er galt med et samfunn og et arbeidsliv som produserer slike problemer - i økende omfang og i takt med voksende velstand? Dette kan være et utmerket sted å starte for velferdsstatens nye arkitekter.

Kan hende vil det bringe i alle fall noen av dem til samme konklusjon som en del av oss andre, som har søkt de underliggende drivkrefter i dagens samfunnsutvikling, nemlig at et forsvar for og en videreføring av velferdsstaten nødvendigvis må skje i konfrontasjon med markedskreftene. Vår viktigste oppgave i dag blir derfor å mobilisere og bygge allianser sterke nok til å presse kapitalens offensiv tilbake igjen. Aksjonen For velferdsstaten representerer et forsøk på å skape en slik folkelig motmakt nedenfra. Den ble etablert som en bred allianse for å styrke kampen mot de økende forskjellene i samfunnet, mot privatisering, deregulering og markedsliberalisme – for en sterk offentlig sektor. Etter vel ett års virke har nær 30 landsomfattende organisasjoner med til sammen en million medlemmer sluttet seg til. Den nye kampen om velferdsstaten er med andre ord i gang.