Velferdsstat eller forskjells-Norge?

Asbjørn Wahl

Det politiske jordskjelv som har hjemsøkt vårt land de siste månedene viser at det er stor uro og bevegelse blant velgerne. En misnøyens bølge slår over landet. Dette skyldes ikke minst den usikkerhet folk føler omkring utviklingen av velferdsstaten. De opplever det som meningsløst at vi i ett av verdens rikeste land ikke skal være i stand til å unngå nyfattigdom, krisetilstander i kommuneøkonomien, innen helse- og sosialsektoren, skoleverket og på andre områder innen offentlig sektor.

De som tror at en urovekkende stor del av befolkningen her i landet over natta har blitt reaksjonære og har gjort kravet om billigere bensin til meningen med livet, gjør den fatale feilen at de forveksler opprørets uttrykk med dets årsaker. Like meningsløs er påstanden om at når Arbeiderpartiet i økende grad overtar Høyres og FrPs politikk, så vil vil velgerne heller ha originalen, og så hopper de like gjerne over til høyrepartiene. Hvorfor i all verden skulle folk som er negative til APs høyredreining, bevisst ta ytterligere et skritt til høyre?

Bølge av misnøye
Skal vi forstå dagens politiske rystelser, gir det mer mening å se dem nettopp i lys av den rettmessige harme som mange føler over den rådende samfunnsutvikling. Svært mange her i landet opplever det som om politikken har gått i revers, at den økte velstanden først og fremst kommer et lite mindretall til gode, mens det store flertall opplever hardere press i arbeidslivet, større utrygghet i samfunnet og voksende avmakt i takt med at markedskreftene får økt innflytelse og at staten fører en mer hardhendt sentraliserings- og omfordelingspolitikk til fordel for dem som har mest fra før.

Denne bølge av misnøye retter seg mot «makta», mot dem som framstår som deler av «the establishment». Dermed rammes Arbeiderpartiet nå med full styrke, slik LO ble hoggesatbben under vårens tariffopprør, da et voerveldende flertall stemte ned et anbefalt forslag. Det var her opprøret startet. Ingen sankket om et reaksjonært opprør den gangen, og det er ikke særlig annerledes nå. Mye mer enn en støtte til FrP er dette et uttrykk for misnøye med det bestående.

Når situasjonen oppleves så alvorlig at lojalitetsbånd ryker, ser folk seg om etter, ikke de nære korrektivene, men de systemkritiske alternativene. I en kombinasjon av avideologisering i arbeiderbevegelsen og mangelende systemkritiske alternativ til venstre, framstår dermed Carl I. Hagen som «opprørslederen». Slik kanaliseres misnøyen med samfunnsutviklingen på sin politisk perverterte måte i retning bensinpriser og annen utstudert værhane-politikk. SV oppfattes i denne sammenhengen som et haleheng itl makta, med en ledelse som er mer opptatt av å drive taburett-trening enn å representere folks voksende uro og misnøye.

Forskjells-Norge
Å angripe og moralisere over folks reaksjoner i denne sammenhengen bidrar bare til å gjøre vondt verre. Deres uro og misnøye må tas på alvor. På flere områder i samfunnet er utviklingen satt i revers, og de sosiale og økonomiske forskjellene er økende. Gjennom Utjamningsmeldinga dokumenterte den forrige regjeringen på en utmerket måte hvordan velstanden i samfunnet gjennom de siste årene har blitt stadig skjevere fordelt. Denne utviklingen står i strid med politikernes løfter. Ingen politikere har «lovt» økte forskjeller i samfunnet. Likevel går utviklingen systematisk i den retningen.

Det er tunge, underliggende økonomiske drivkrefter som presser fram en slik utvikling, med støtte fra politikere som i overraskende stor grad har adoptert markedsliberalismen som sin ideologi. Frisleppet av finansmarkedene er en av de viktigste årsakene til den økende forskjellsutviklingen i vårt land. Dette har sammenheng med en grunnleggende omlegging av verdensøkonomien særlig de to siste tiårene – som noen kaller globalisering.

Spekulasjonsøkonomien
To vesentlige endringer i den internasjonale, kapitalistiske økonomien har vært avgjørende for den situasjonen vi står overfor i dag - sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet i begynnelsen av 1970-årene og den derpå følgende gradvise opphevelsen av kapitalkontrollen i hele den vestlige verden. Dette la grunnlaget for en massiv styrking av finanskapitalen på bekostning av industri- og handelskapitalen. Det er disse fenomenene som har lagt grunnlaget for den omfattende spekulasjons- og kasinoøkonomien som spiller en så dominerende rolle i dagens verdensøkonomi.

De to viktigste pilarene i den nye økonomiske verdensorden er nettopp den hegemoni finanskapitalen har fått i internasjonal økonomi og den stadig mer dominerende rolle de multinasjonale selskapene spiller i verdensøkonomien. I kjølvannet av disse utviklingstrekkene foregår det så en massiv privatisering av vår felleseiendom – altså offentlig virksomhet, som i økende grad overføres til private kaptaleiere.

Omfordelingskamp
Denne utviklingen er ikke resultat av noen naturlov. Det er en omfordelingskamp som pågår. Nå er det ikke nytt i verden at det foregår en kamp mellom ulike grupper om hvem som skal eie og nyte godt av samfunnets verdier. Slik har det vært gjennom all historie. Gjennom det århundre vi nettopp har lagt bak oss, var det nettopp gjennom omfordelingskamp at fag- og arbeiderbevegelsen bidro til en jevnere fordeling av samfunnets ressurser og utviklingen av en velferdsstat som omfattet langt mer enn sosiale minimumsordninger og behovsprøving.

Det nye i situasjonen i dag er med andre ord ikke at det foregår en omfordeling i samfunnet, men at denne omfordelingen har gått i revers. En av de mest påtakelige konsekvenser av den nye økonomiske verdensorden er derfor en massiv forskjellsutvikling. Forskjellene øker på alle nivåer i verdenssamfunnet - mellom de fattige og de rike land, mellom de fattige og de rike i de rike land og mellom de fattige og de rike i de fattige land. Næringslivsledernes dans rundt gullkalven de siste årene er et av uttrykkene for denne utviklingen. Den reflekterer i siste instans endrede maktforhold i samfunnet og lar seg dermed ikke stanse av velmente, moralske oppfordringer.

Fra offentlig til privat
Det er skapt en myte om at offentlig sektor har vokst så sterkt i Norge. Snarere foregår det en omfordeling fra offentlig til privat. Mens offentlig forbruk steg med 14,3 prosent i perioden 1993 til 1999, økte privat forbruk med 23.6 prosent i samme periode. Samtidig opplever vi en omlegging av skattesystemet fra skatt på kapital, inntekt og formue til avgift på de grunnleggende tjenestene folk er avhengige av. Omfanget av gebyrbelagte tjenester økte sterkt på 1990-tallet, og utgjør nå hele 26 milliarder kr.

Gjennom storparten av 1990-tallet har den økonomiske aktiviteten i kommunene økt svakere enn landets brutto nasjonalprodukt (BNP) - på tross av at oppgavene i omfattende grad har økt. I løpet av de tre siste årene – inkludert inneværende år – har norske kommuner og fylkeskommuner opparbeidet seg et underskudd på 30 milliarder kroner.Det er med andre ord en omfattende krise i kommuneøkonomien. Resultatene kjenner vi, økt egenbetaling, dårligere tilbud, mer privatisering og konkurranseutsetting.

Utarmingen av offentlig sektor skaper misnøye i befolkningen og svekker grunnlaget for å opprettholde offentlige ordninger. I et samfunn med sterkt voksende sosiale og økonomiske forskjeller fører det til at de rikeste i økende grad etablerer private ordninger for å kjøpe seg ut av de offentlige ordningene. Dette skaper en todeling av samfunnet og vil etter hvert true hele velferdsstatens legitimitet og eksistens.

Aksjonen For velferdsstaten
Alliansen For velferdsstaten, som til nå har fått tilslutning fra 26 landsomfattende organisasjoner med til sammen om lag 950.000 medlemmer, stiller seg nå i spissen for en omfattende aksjon for velferds-Norge. Blant annet er det varslet en landsomfattende mobilisering for velferdsstaten den 19. oktober. Slik tariffoppgjøret i privat sektor viste at motstanden mot forskjellsutviklingen her i landet er sterk, vil nå For velferdsstaten mobilisere for å vise at befolkningen avviser en nedbygging av velferdsstaten.

Aksjonen legger stor vekt på at den ikke representerer noe forsvar for status quo. Den konstaterer at det fortsatt er store svakheter i den norsk velferdsstaten - enkelte tjenester er vanskelig tilgjengelige, omsorg svikter og velferdstjenester når ikke fram til alle. Derfor er det nødvendig fortsatt å styrke og videreutvikle velferdsstaten. Dette oppnår man imidlertid ikke ved å gjøre velferdsstatens tjenester til en arena for kommersielle interesser.

Mot maktesløshet og apati
Vi står foran en avgjørende kamp om offentlig sektor og den demokratiske styringen av vårt samfunn. Det er en kamp om hvordan samfunnet skal se ut i framtida. Det må derfor iverksettes tiltak mot spekulasjonsøkonomien og begrensning av de multinasjonale selskapenes enorme maktposisjon. Uten en omfattende omfordeling av makt og ressurser i det norske samfunn vil vi ikke lykkes i å demme opp for forskjellsutviklingen.

Det aksepteres ikke at privat rikdom og offentlig fattigdom skal få lov til å utvikle seg side om side i et samfunn som er rikere enn noen gang tidligere i historien. Til sammen trengs det et omfattende økonomisk løft for offentlig sektor, for velferdsstaten, i vårt land.

Nå består oppgaven i å ta et oppgjør med maktesløshet og apati. Det må hamres inn at samfunnet ikke styres av naturlover, at økonomi og samfunn er menneskeskapt og kan endres av mennesker. Som historien har vist, kan organiserte krefter styre utviklingen. Det gjelder å gjenerobre framtidstrua. Det hele er et spørsmål om makt og styring – og organisering. Der står kampen om velferdsstaten i dag - i et opprør mot markedskreftene, ved å kanalisere folks misnøye mot de reelle drivkreftene bak forskjells-Norge heller enn til høyrepopulismens tilslørende «løsninger».

(Kronikk i Ny Tid, xxxxx.)