Asbjørn Wahl - De multinasjonale kommer

De multinasjonale kommer

Et av de mest slående trekkene i dagens globale økonomiske utvikling er de multinasjonale selskapenes voldsomme konsentrasjon av makt og ressurser. I stort tempo overtar de kontrollen over en økende andel av verdensøkonomien. Stadig mer gigantiske selskaper vokser ut av fusjonsbølgen som for tiden skyller over verden. Gjennom privatiseringsprosessen er de i ferd med å overta en raskt voksende del av offentlig sektor i land etter land.

Jevnlig får vi meldinger om nye fusjoner som overgår alle tidligere i størrelse og verdier. I løpet av 1997 var for første gang i historien et flertall av de 100 største økonomiske enhetene i verden selskaper og ikke stater. 1/3 av verdenshandelen er internhandel i de multinasjonale selskapene. De 200 største multinasjonale selskaper kontrollerer over ¼ av verdens bruttoprodukt.
Ekspansjon inn i offentlig sektor gjennom privatiseringsprosessen har blitt en stadig viktigere metode for multinasjonale selskaper til å erobre nye markeder. Noen av de mest ekspansive har spesialisert seg på å vokse nettopp gjennom å overta offentlig virksomhet.

Anbudssystemet som motor
Hittil har vi kunnet følge denne prosessen i flere av våre naboland. Nå er de multinasjonale selskapene for full fart også inn i vårt land. Ikke minst gjelder dette innen områder hvor anbud og privatisering er i ferd med å legge markedet åpent for de multinasjonale spillerne. Nylig har vi sett hvordan landets største busselskap, Norgesbuss, er blitt kjøpt opp av det britiske Arriva, som også eier Bus Danmark og har skaffet seg en dominerende rolle i nederlandsk kollektivtrafikk.
Det danske ISS er det vi kjenner best på dette feltet. Det har det siste året gitt oss anskuelsesundervisning i det private renholdets velsignelser. Ved Ullevål sykehus gjorde selskapet så dårlig jobb at det ble løst fra kontrakten og kastet ut. Samme vegen gikk det ved 70 Oslo-skoler. I Bergen og i Bærum har lignende skjedd. Årsaken er selvfølgelig ikke at private arbeidstakere gjør noen dårligere jobb enn offentlige, men at private selskaper har en tendens til å pålegge sine ansatte å vaske flere kvadratmeter på kortere tid. Hovedmålet med et privat selskap er tross alt å skaffe høyest mulig avkastning på investert kapital.
ISS dominerer nå fullstendig markedet for renhold her i landet, særlig etter at det nylig overtok renholdsdivisjonen til Eurest. Dette er i sin tur et datterselskap til britiske Compass Group, som nå helt og fullt sikter seg inn mot omsorgssektoren i Norge. Det gjør for øvrig også ISS og andre multinasjonale selskaper etter hvert som norske kommuner signaliserer at de ønsker å legge ut en økende del av omsorgssektoren på anbud.

Monopolisering
En av strategiene til de multinasjonale gigantene er å legge inn tapsbud for å presse ut konkurrentene med sikte på at det vil betale seg i det lange løp når monopolsituasjonen gjør det mulig å ta ut ekstraprofitt. På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. Resultatet av anbudssystemet på sikt er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering.
Det bildet som søkes skapt av enkelte norske anbuds-tilhengere, at det gir oppdrag for et lokalt privat næringsliv, men under betryggende folkevalgt styring, har altså ingen rot i den virkelige verden. Her viser erfaringene at små, lokale firmaer i beste fall spiller en rolle i en innledningsfase på enkelte områder, men at omfattende nasjonale og internasjonale konserner etter kort tid skaffer seg avgjørende posisjoner.
I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at fem selskaper kontrollerte 60 prosent av alle anbudskontraktene innen renovasjon. Det tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Å tro at "dette vil ikke skje her i landet" er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i virkeligheten. Da anbud ble innført i kollektivtrafikken i Sverige, tok det 6-7 år å omstrukturere bransjen fra en skog av små, lokale selskaper (250-300) til dagens situasjon med tre dominerende konserner, som kontrollerer over 2/3 av markedet. To av selskapene, Swebus og Linjebus, ble raskt overtatt av multinasjonale selskaper.

Vivendi
Når svenske Linjebuss vinner anbud i kollektivtrafikken i Vestfold og kjøper opp Stavanger og Omland Trafikkselskap, når britiske Onyx kjøper Norsk Gjenvinning og når danske Krüger er inne og lukter på norske vannverk - ja, så framgår det ikke uten videre at alle disse er datterselskaper av ett og samme multinasjonale selskap. Slik er det imidlertid, bak alle disse selskapene står den franske giganten Generale des Eaux, eller Vivendi, som morselskapet nå heter etter fusjon med medie- og PR-selskapet Havas.
Vivendi er Frankrikes største private arbeidsgiver og har spesialisert seg på å overta offentlige tjenester på alle områder og i alle verdensdeler. Det bygger karteller og utvikler samarbeidsavtaler for å hindre og redusere konkurranse verden over. Det er en gigant innen energi og vannforsyning (eaux er det franske ordet for vann), der det driver omfattende virksomhet i Europa, Sør- og Nord-Amerika og Australia. Det har slått seg opp til å bli Europas største private busselskap og driver ellers stort innen renovasjon, jernbanedrift, finansielle tjenester, vei- og brubygging, drift av motorveier, parkeringsplasser, fjernsyn og kabel-tv, mobiltelefoner, reklame og catering.
I Storbritannia eier selskapet landets største kjede av private sykehus, og det kontrollerer den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og en årsomsetning på vel 1 milliard kroner. I 1998 hadde Vivendi, med 220 tusen ansatte, en omsetning verden over på 255 milliarder kroner - tilsvarende godt og vel et halvt norsk statsbudsjett! Omsetningen ble åtte-doblet i perioden 1981-95.

Snusk og korrupsjon
En svært bekymringsfull side ved anbudssystemet og de multinasjonale selskapenes rolle er den økende korrupsjonen som har fulgt i kjølvannet av den. En britisk utredningsgruppe (Public Services Privatisation Research Unit) ga i 1996 ut en rapport som dokumenterer at korrupsjon og ulovlig prissamarbeid går hånd i hånd med de multinasjonale selskapenes inntrenging på område etter område og i land etter land. Det britiske konkurransetilsynet (The Office of Fair Trading) konstaterte at en av metodene for å unndra seg konkurranse er gjennom "en avtale mellom visse private selskaper der kun et av dem legger inn et reelt bud på hvert område med den konsekvens at de faktisk kan fordele kontraktene mellom seg".
Følgende er et par av de eksemplene som nevnes i rapporten, knyttet nettopp til det tidligere nevnte franske Generale des Eaux/Vivendi, som nå er på god vei inn i Norge: I Var i Sør-Frankrike var tre renovasjonskontrakter ute på anbud i 1995. Fem selskaper ga bud, og kontraktene ble fordelt. Senere ble det avdekket at tre av selskapene var 100% eid av Generale des Eaux, ett var 50% eid av det samme konsernet og i det siste hadde det 34% eierandel. Selskapene hadde selvfølgelig samarbeidet om budene og prisfastsettelsen.
Det britiske datterselskapet Onyx, som nå altså har overtatt Norsk Gjenvinning, driver innen renovasjon og har blant annet kontrakter i en rekke kommuner i Sør-England. Det har flere ganger vært i myndighetens søkelys. Selskapet har ellers jevnt og trutt gått med underskudd, over 120 millioner kroner bare i løpet av de tre årene 1992-95. Et dokumentarprogram BBC sendte vinteren 1995 påviste at dette og andre selskaper drev med underbud i den hensikt å prise ut kommunenes egen virksomhet samt å skaffe seg kontroll på lang sikt. Morselskapet betalte hvert år det mellomliggende. Uten det hadde Onyx for lengst vært konkurs.
Innen offentlig virksomhet heter dette som kjent kryssubsidiering, og er strengt "forbudt". Innen privat sektor foregår det i masseomfang, og med de multinasjonale konsernene i spissen. Få andre selskaper har finansiell styrke til å drive på en slik måte. Det er med andre ord en lov for Tor, en annen for Loke, i dette systemet - mens offentlig sektor og små, lokale selskaper blir taperne.

En motstrategi
Vi ser altså at anbud og privatisering er en effektiv metode for at multinasjonale selskaper skal komme inn og etablere dominerende markedsposisjoner. Her i landet ser vi en begynnende utvikling i denne retningen i energisektoren, kollektivtrafikken, renovasjon og såvidt innen omsorgssektoren (sykehjem). Settes ikke foten ned, kan vi risikere å ende opp med en situasjon der en håndfull multinasjonale konserner kontrollerer de europeiske markedene innen område etter område.
Det er også viktig å være klar over at vi ikke står fritt på dette området. Beslutter man først å legge virksomheter ut på anbud, ja, så kan man ikke forfordele eller satse på det lokale næringsliv. Det har politikerne ikke lov til - i følge reglene i EU/EØS. Derfor ligger veien så åpen for de multinasjonale selskapene. Den beste måten å sørge for at virksomheten er under lokal kontroll på, er med andre ord å beholde den i offentlig sektor - for det er det ikke noe regelverk som hindrer, i alle fall ikke ennå.
Den kampen som nå utspiller seg på dette området, mot anbudssystemet og en hemningsløs konkurranse, har fag- og arbeiderbevegelsen ført - og vunnet - en gang tidligere i dette århundret. Vi vet allerede nok om anbudssystemet til å avvise det som metode for å privatisere offentlig virksomhet. Det som gjenstår er organisert motstand, bygging av allianser og et politisk oppgjør med den dominerende og "seierrike" markedsliberalismen.