Streikeappell - Nittedal 20. juni 2001

Asbjørn Wahl

Vår velferdsstat er satt under press. Sterke krefter i samfunnet er ute etter å svekke offentlig sektor, privatisere og konkurranseutsette offentlige tjenester og kutte i offentlige budsjetter for å fremme interessene til private kapitaleiere. Vi opplever at samfunnsutviklingen er satt i revers. Det fag- og arbeiderbevegelsen og andre folkelige organisasjoner har brukt et hundreår for å bygge opp og kjempe fram, blir nå angrepet fra flere hold. Markedskrefter og konkurranse skal inn på område etter område i samfunnet.

Når vi snakker om velferdsstaten her i landet, så er det i stor grad kommune-Norge vi snakker om. Kommunene og kommunenes ansatte er de som utfører det meste av velferdsstatens tjenester. De samme kommunene har imidlertid vært satt i en økonomisk skvis gjennom flere år nå. Problemstillingen er velkjent. Kommunene har gjennom de siste 10-15 årene blitt overført stadig nye oppgaver, men uten at det har fulgt med tilstrekkelig med midler til å utføre disse oppgavene. Resultatet er at kommune-Norge er i ferd med å utvikle en gjeldsbombe.

Hvert år de tre siste årene har kommunene her i landet gått med om lag 10 milliarder kroner i underskudd. Inneværende år ser ikke ut til å bli noe bedre. Gjeldsbyrden er nesten fordoblet gjennom disse tre årene og har nå passert 70 milliarder kroner. Dette har skapt et kontinuerlig press mot kommunene, mot kommunepolitikerne, mot kommunens tjenester og mot kommunens ansatte. Fra kommune etter kommune hører vi den samme visa, politikerne tvinges inn i en rolle som agenter for en statlig innstrammingspolitikk. Spørsmålene blir hvor skal de kutte i år, hva kan de legge ned og hva kan de utsette av høyst nødvendig vedlikehold.

Når dette skjer i verdens nest rikeste land, så kan det ikke være som resultat av annet enn en bevisst politikk. Hva er det så de vil oppnå? Vel, resultatene ser vi i alle fall – i form av økt privatisering, mer konkurranseutsetting og stadige nedskjæringer. Et annet dramatisk resultat er en brutalisering av arbeidslivet som har ført så vel sykefravær som uføretrygding opp i ”all time high” her i landet. Det er med andre ord de ansatte og brukerne av de offentlige tjenestene som i siste instans blir taperne i dette økonomiske svarteperspillet.

Rundt i kommunene sitter politikere lojalt og gjennomfører den statlige innstrammingspolitikken. Mange gjør det med stor ulyst og liten entusiasme, men det finnes også dem som allierer seg med de statlige innstrammingskameratene og som gjerne ser at offentlig virksomhet selges ut og at markedskreftene får et sterkere fotfeste i den offentlige tjenesteproduksjonen. Dette gjelder dem som legger velferdstjenester ut på anbud og selger e-verk med en viss prinsipiell tilfredsstillelse, selv om det, som den gamle Senterparti-høvdingen Jon Leirfall i sin tid uttrykte så godt, er som å pisse i buksa for å holde varmen. Det kan gi en viss lindring på kort sikt, men blir ganske raskt mye verre.

Andre sier de føler seg presset til å selge, privatisere og konkurranseutsette for å få flest mulig velferdstjenester igjen for de kommunale kronene. Dette er en feilslutning. Å selge arvesølvet, enten det er i form av e-verk, vannverk eller offentlige bygninger blir man ikke rikere, men fattigere av. Å innføre bestiller/utfører-modeller gir ikke mer, men mindre, politisk styring. Det har så vel erfaringer som undersøkelser vist, og i Sverige er mange lokalpolitikere i ferd med å gå bort fra dette, nettopp fordi de har mistet styringsmuligheter. Å tro at man kan spare penger gjennom konkurranseutsetting, er i all hovedsak en myte. Det er et gigantisk og kostbart kommunalt apparat som skal etableres for å administrere denne modellen, og det trekker med seg stadig flere ekstraregninger, som de private operatørene påstår ikke er dekket i kontraktene.

I den grad man kan kutte kostnader i kommunal tjenesteproduksjon, skjer der så godt som uten unntak ved at man svekker lønns- og arbeidsforholdene og plukker pensjonsordninger fra de kommunalt ansatte, eller man reduserer kvaliteten på de offentlige tjenestene. Dette er uverdig, det er usosialt og det er fullstendig uanstendig i et land som renner over av melk og honning, og som for tida utvikler en stadig mer synlig og grell privat rikdom side om side med en meningsløs offentlig fattigdom.

Dette er det på tide å gjøre opprør mot, og dere går nå foran i den kampen som må komme. Vi trenger et kommuneopprør her i landet. Vi trenger et opprør der de kommunalt ansatte går sammen med lokale politikere og brukere av de offentlige tjenestene og krever en omfordeling av samfunnets verdier. Vi trenger å reise oss og si fra. Vi trenger folk som dere som reagerer, som går sammen og viser vilje og styrke til å føre kampen for anstendigheten, solidariteten og likeverdigheten i dette samfunnet. Det er på tide å kaste tungsinnet, maktesløsheten og apatien over bord og si fra hvor skapet skal stå.

De offentlige tjenestene har sterk oppslutning i vårt land, det viste ikke minst en undersøkelse som Dagbladet offentliggjorde i forrige uke. Vi er også villige til å betale vår skatt for å finansiere en velferdsstat som gis oss sosial sikkerhet og økonomisk trygghet, og som tar seg av de fellesoppgavene som vi solidarisk har gått sammen om å organisere. Vi forlanger selvfølgelig et rettferdig skattesystem, der byrdene blir fordelt etter evne. Og så krever vi å vite hva vi får igjen for skattepengene, og at vi får det vi betaler for. Og så vil vi ikke ha flere egenandeler i skolen, på helsesenteret, på sykehjemmene og for alt annet som vi allerede har betalt for over skatteseddelen.

Vi krever ingen skattelettelser. Vi krever en rettferdig skatt! Vi krever at egenandelene fjernes! Vi krever at det offentlige fortsatt påtar seg det hele og fulle ansvar for å utføre og fordele de offentlige velferdstjenestene. Vi krever et rettferdig, solidarisk, likeverdig og offensivt velferdspolitisk program fra politikerne – og ingen konkurranse om hvem som vil gi mest skattelette til de rike. Det er ikke skattenivået som utgjør trusselen mot velferdsstaten, det er nedskjæringene, alle de nye egenandelene, privatiseringen og det kontinuerlige presset mot de offentlige velferdstjenestene.

For å sikre dette trenger vi å spre dette initiativet dere har tatt her i dag. Vi trenger et kommuneopprør. Aksjonen For velferdsstaten har fått en massiv tilslutning av organisasjoner i det norsk samfunn. Det viser mer enn noe at folk er urolig og bekymret landet over. De føler uro over ei utvikling de har stadig mindre innflytelse over, og som presser og undergraver tilkjempede ordninger og rettigheter i dette samfunnet.

I neste uke samler Folkeopprøret i Finnmark, Norlandsopprøret, aksjonen For velferdsstaten og flere seg i Bodø for å si hva om hva vi mener om den rådende utvikling. Der skal vi også diskutere videre samarbeid og samordning. Det er med andre ord noe på gang i det norske samfunn. Stadig flere er i ferd med å si at Nok er nok!

Dere gjør det her i dag, og det takker jeg dere for. Dere tar ansvar. Dere tar ansvar for den velferdsstaten som er bygd opp. Dere tar ansvar for å forsvare lokaldemokrati og offentlige tjenester, som har bidratt mest til å utjevne forskjeller og fordele velstanden i dette samfunnet. Dere tar ansvar ved at dere velger å kjempe. Dere tar ansvar ved at dere påtar dere den belastningen det er å gå til politisk streik mot ei utvikling vi ikke vil ha. La oss se dette som en start på en bevegelse – en bevegelse som må spres til det ganske land. Den politiske og økonomiske utviklinga vi nå opplever i vårt land, vil vi ikke ha, og vi er beredt til å ta kampen!