Til kamp mot forskjells-Norge!

Asbjørn Wahl

Norge er i dag rikere enn noen gang tidligere i historien. Samtidig øker forskjellene i samfunnet sterkt. Såvel offentlig som privat fattigdom vokser fram side om side med en stadig mer synlig privat overflod hos et lite sjikt av befolkningen.

Velferdsordninger settes under økende press. Innen helse- og sosialsektoren får vi den ene krisemeldingen etter den andre. Skolen svekkes på tross av at politikere i siste valgkamp sto i kø for å avgi løfter om satsing. Kollektivtrafikken får stadig mindre offentlig støtte, langt mindre enn det som er vanlig ellers i Vest-Europa. Boligdyrtida gjør at det særlig for ungdom blir umulig å skaffe seg egen bolig, samtidig som det bidrar til å skape ny fattigdom. Klimaet i arbeidslivet er i ferd med å brutaliseres, noe som blant annet har ført til økt utstøting fra arbeidsmarkedet og en dramatisk økning av antallet uføretrygdede.

Omfordeling
Gjennom Utjamningsmeldinga dokumenterte den nylig avgåtte regjeringa på en utmerket måte hvordan forskjells-Norge vokser fram og hvordan velstanden i samfunnet gjennom de siste årene har blitt stadig skjevere fordelt. Denne utviklingen står i strid med politikernes løfter. Ingen politiker har noen gang "lovet" oss økte forskjeller i samfunnet. Likevel går utviklingen systematisk i den retningen. Det er særlig to forhold som har bidratt til dette - en økning av markedskreftenes makt på bekostning av politisk styring og innføringen av nytt og mer usosialt skattesystem.

Dagens skatte- og avgiftspolitikk har en sosial slagside der kapitalinntektene og de som gjennom de siste årene har skummet fløten av den økonomiske veksten, skjermes. I den andre enden av skattesystemet opplever vi at omfanget av gebyrbelagte tjenester og egenandeler har økt sterkt de siste årene. Dette har ført til en omlegging av skattesystemet fra skatt på kapital og formue til økende avgifter på de grunnleggende tjenestene folk er avhengige av. Det er de mest velstående som favoriseres i dagens skattesystem. Det er de som i første rekke eier aksjer, og som dermed de siste årene har kunnet håve inn stadig større skattefrie inntekter. Norge har de mest generøse skatteregler for aksjeutbytte i OECD.

Hardere arbeidsmarked
Som et resultat av den økende konkurransen og de friere markedskrefter er vi i ferd med å få et stadig hardere arbeidsmarked. Utstøtingen fra arbeidslivet er massiv og sterkt økende. Nær 10 prosent av alle mellom 16 og 66 år er for tiden uføretrygdet her i landet, og dersom vi tar med de som er på rehabilitering og førtidspensjon, nærmer vi oss 15 prosent. Av alle mellom 55 og 60 år er en fjerdedel uføretrygdet.

For et økende antall yrkesgrupper er uføretrygding nå den mest vanlige måten å gå ut av arbeidslivet på. Slik har det i lengre tid vært for renholdspersonalet. Likevel skal flere dråper presses ut av sitronen gjennom massiv konkurranseutsetting, som systematisk fører til at man får flere kvadratmeter å gjøre rent på kortere tid. Sjåfører både innen gods- og persontransport rammes av det samme – og like ens for et økende antall innen helse- og sosialsektoren. Den siste gruppen som har kommet til – sist fordi den er relativt ny her i landet – er oljearbeiderne i Nordsjøen, som nå i stort omfang ryker ut av jobben i begynnelsen av 50-årene.

Brutaliseringen av arbeidslivet er en viktig bidragsyter til den økende forskjellsutviklingen i samfunnet. Politiske vedtak og et budsjett som legger opp til økende bruk av konkurranse, vil ytterligere bidra til å støte store grupper ut fra arbeidslivet. Det er helt dramatisk at vi nå er i ferd med å utvikle et arbeidsliv der normalt utrustede mennesker ikke er i stand til å stå i arbeid et helt arbeidsliv, men må ofre helsa på konkurranseevnens alter.

Truer velferdsstaten
Utarmingen av offentlig sektor skaper misnøye blant folk og svekker grunnlaget for og muligheten til å opprettholde offentlige ordninger. I et samfunn med sterkt økende sosiale og økonomiske forskjeller fører det til at de rikeste i økende grad etablerer private ordninger for å kjøpe seg ut av de offentlige ordningene og køene. Dette vil etter hvert true hele velferdsstatens legitimitet og eksistens. Det må en systematisk og langsiktig satsing til for å sikre de offentlige velferdsordningene på et nivå som er akseptabelt for brukerne.

Det vil bli nødvendig å bruke en større andel av oljeinntektene. Selv om budsjettbalansen er viktig, har de siste årenes realøkonomiske utvikling flere ganger vist at skråsikre uttalelser på dette området er blitt gjort til skamme. Når fjorårets statsbudsjett endte opp med et underskudd på om lag 10 mrd. kroner mer enn budsjettert, og såvel renter som inflasjon fortsatt gikk ned, tyder det på at det er mulig med en sterkere satsing på offentlig sektor her i landet.

Å demme opp mot forskjellsutviklingen kan likevel ikke lykkes uten en omfattende omfordeling av makt og ressurser i det norske samfunn. Det innebærer blant annet at det ikke bare må bli snakk om en omfordeling på budsjettets utgiftsside, men også en styrking av budsjettets inntektsside, både gjennom regelendringer og en mer effektiv kontroll i forhold til dagens skatteregler. Direkte skatt på aksjeutbytte må gjeninnføres, og på kort sikt må en nasjonal standard for sosialsatser innføres for dem som støtes ut og marginaliseres i dette systemet.

Folkelig mobilisering
Ettersom det er sterke underliggende økonomiske krefter som driver fram de økende forskjellene i samfunnet, vil en utjamning av inntekt og levekår i Norge med andre ord kreve grunnleggende politiske og økonomiske endringer – båret fram gjennom en folkelig mobilisering mot markedskreftene. De private kapitalinteressene må tøyles gjennom sterkere politisk styring, og skattepolitikken må bli et redskap for omfordeling og sikring av velferdsstatens fellesoppgaver. Politikerne har virkemidler nok til å snu denne utviklingen. Det må derfor kreves at ord og gode intensjoner følges opp gjennom politisk handling.

Arbeiderbevegelsens store prosjekt gikk ut på å utjevne forskjeller og skape en rettferdig fordeling av samfunnets goder. Lønnspolitikken, politisk styring og regulering av økonomien og en sterk offentlig sektor har vært de viktigste redskapene for å oppnå en slik utvikling.

Offentlig sektor har spilt en helt avgjørende rolle som fordelingspolitisk instrument. Kampen mot forskjells-Norge og styrking av offentlig sektor er derfor to sider av samme sak. Der markedskreftene tar over, følger de sosiale og økonomiske forskjellene med. Derfor opplever vi i dag at fordelingspolitikken har gått i revers.

Fundamentalt dreier det seg altså om å omfordele makt og ressurser i vårt samfunn. Til sammen trengs det et omfattende økonomisk løft for offentlig sektor, for velferdsstaten, i vårt land. Aksjonen For velferdsstaten, som representerer over 800.000 medlemmer, vil mobilisere for et slikt økonomisk løft. Det er dermed også vår utfordring til den nye regjeringen.