Et økonomisk løft for velferdsstaten!

Asbjørn Wahl

Alliansen For velferdsstaten, som til nå har fått tilslutning fra 25 landsomfattende organisasjoner med til sammen om lag 950.000 medlemmer, vil nå stille seg i spissen for en omfattende aksjon for velferds-Norge. Det er innholdet i revidert nasjonalbudsjett sammen med regjeringens proposisjon om kommuneøkonomien som ligger bak denne beslutningen. Dersom regjeringens forslag til statsbudsjett ikke tilfredsstiller de krav som er stilt, har aksjonen allerede varslet en landsomfattende mobilisering den 19. oktober.

Fra mange hold har det kommet sterke reaksjoner mot regjeringens manglende evne til å ta velferds-Norges økonomiske problemer på alvor. En videreføring av dagens politikk vil bety en gradvis forvitring av velferdsstaten. Det opprør som nå er under oppbygging mot denne politikken, er derfor sunt, det er demokratisk og det er positivt.

I denne situasjonen tilbyr alliansen For velferdsstaten seg å organisere og koordinere nødvendige aktiviteter med de lokalpolitikere, organisasjoner, kommuner og andre som ønsker være med for å presse fram en annen fordeling av samfunnets ressurser. Aksjonen vil ta sikte på omfattende, landsomfattende aktiviteter omkring høstens statsbudsjett. Slik tariffoppgjøret i privat sektor viste at motstanden mot forskjellsutviklingen her i landet er sterk, vil nå For velferdsstaten mobilisere for å vise at befolkningen avviser en nedbygging av velferdsstaten.

Offentlig fattigdom
I et omfattende dokument, som er oversendt regjering og Storting, legger aksjonen For velferdsstaten fram sine krav om "et økonomisk løft for velferdsstaten". Der tas det til orde for kamp mot forskjells-Norge, omfordeling av samfunnets verdier og en planmessig og langsiktig satsing for å rette opp situasjonen innen helse, omsorg og utdanning. Det aksepteres ikke at privat rikdom og offentlig fattigdom skal få lov til å utvikle seg side om side i et samfunn som er rikere enn noen gang tidligere i historien.

Aksjonen konstaterer at forslaget til revidert nasjonalbudsjett vil forverre kommunenes situasjon. Når heller ikke regjeringens proposisjon om kommuneøkonomien varsler tilstrekkelige midler til å opprettholde de nødvendige offentlige velferdsordningene, er en grense nådd. Resultatet vil bli økt egenbetaling, dårligere tilbud, mer privatisering og konkurranseutsetting.

Gjennom Utjamningsmeldinga dokumenterte den forrige regjeringen på en utmerket måte hvordan velstanden i samfunnet gjennom de siste årene har blitt stadig skjevere fordelt. Denne utviklingen står i strid med politikernes løfter. Ingen politikere "lover" økte forskjeller i samfunnet. Likevel går utviklingen systematisk i den retningen.

Frisleppet av finansmarkedene er en av de viktigste årsakene til den økende forskjellsutviklingen i vårt land. De samlede aksjeinntektene er tredoblet siden 1993 og utgjør nå nær 25 milliarder kroner årlig. Det at aksjeutbytte er skattefritt på mottakers hånd, gjør Norge til det mest attraktive skatteparadis blant OECD-landene på dette området.

Kommunesektoren
Det er skapt en myte om at offentlig sektor har vokst så sterkt i Norge. Snarere foregår det en omfordeling fra offentlig til privat. Mens offentlig forbruk steg med 14,3 prosent (vel 2% årlig) i perioden 1993 til 1999, økte privat forbruk med 23.6 prosent (3,6% årlig) i samme periode. Samtidig opplever vi en omlegging av skattesystemet fra skatt på kapital, inntekt og formue til avgift på de grunnleggende tjenestene folk er avhengige av. Omfanget av gebyrbelagte tjenester økte sterkt på 1990-tallet, og utgjør nå hele 26 milliarder kr. Gjennom storparten av 90-tallet har den økonomiske aktiviteten i kommunene økt svakere enn landets brutto nasjonalprodukt (BNP). Inntektene til kommunene har gått ned fra 21,9 til 21,1 prosent av BNP i løpet av siste tiår - på tross av at oppgavene i omfattende grad har økt.

Helt siden første halvdel av 1990-tallet har veksten i kommunenes utgifter vært høyere enn veksten i inntektene. I 1998 hadde norske kommuner og fylkeskommuner et regnskapsmessig underskudd på nesten 7 milliarder kroner. Underskuddet for 1999 steg til over 11 milliarder kroner, og tilsvarende tall er ventet for inneværende år.

Statlig sektor
Også i Staten har mange store og viktige reformer blitt gjennomført uten økonomisk dekning. Det gjelder eksempelvis trygdeetaten, der stadig nye oppgaver kommer i tillegg, uten at tilstrekkelige bevilgninger følger med.

Arbeidstilsynet har gjennom flere år levd i et økonomisk uføre som blant annet har ført til at mens Regjeringen har gått inn for å øke antall tilsyn, har det motsatte skjedd i praksis. Arbeidsmarkedsetaten har i økende grad måttet ta seg betalt for sine tjenester. Dette reduserer dens muligheter til å bruke disse tjenestene aktivt i arbeidsmarkedspolitikken.

Innen skatteetaten er det påvist at en bemanningsmessig styrking gir en gevinst som er langt større enn de økte kostnadene dette medfører. Likevel opplever vi at kontrollaktiviteten blir salderingspost.

Dersom offentlige tjenester i såvel stat som fylkeskommuner og kommuner skal holde den kvaliteten Regjeringen lover, må driftsbudsjettene økes til et nivå som gir rom for både nødvendig bemanning, kompetanseutvikling, investeringer og vedlikehold. Utarmingen av offentlig sektor skaper misnøye i befolkningen og svekker grunnlaget for å opprettholde offentlige ordninger. I et samfunn med sterkt økende sosiale og økonomiske forskjeller fører det til at de rikeste i økende grad etablerer private ordninger for å kjøpe seg ut av de offentlige ordningene. Dette vil etter hvert true hele velferdsstatens legitimitet og eksistens.

Rekruttering
Innen helse, omsorg og utdanning står vi overfor en omfattende personalmangel. En Econ-rapport fra noen år tilbake antydet et behov for 150.000 arbeidstakere bare i helse og utdanning i løpet av 10-15 år. Mangelen på grupper som hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, sykepleiere, lærere og førskolelærere er stor og vel dokumentert.

Mangelen på kvalifisert arbeidskraft skaper ikke bare problemer for brukerne av de offentlige tjenestene, men også arbeidsmiljøproblemer, stress og utbrenthet blant arbeidstakerne. Dette bidrar i sin tur til å forsterke avgangen fra disse yrkene. Samtidig vil det også i framtida være behov for personell uten eller med liten formell utdanning innen nøkkelområdene. Også her kreves det tiltak for å sikre nødvendig tilgang på arbeidskraft.

Dersom ikke denne utviklingen skal ende i fullstendig sammenbrudd, må det umiddelbart legges opp til en planmessig utdanning, etterutdanning og rekruttering av personale. Utdanningskapasiteten må økes, samtidig som det praktisk og økonomisk må legges til rette for å kunne oppgradere ansatte til yrker og funksjoner det vil bli stor etterspørsel etter. Det innebærer blant annet lønns- og arbeidsvilkår som gjør det attraktivt å velge disse utdanningsveiene, og som medfører at folk blir i yrkene. Skjer ikke dette, vil det bety at myndighetene går krisa i møte med åpne øyner. Konsekvensen blir økt privatisering.

Et økonomisk løft!
Uten en omfattende omfordeling av makt og ressurser i det norske samfunn vil vi ikke lykkes i å demme opp for forskjellsutviklingen. Det innebærer at det ikke bare må bli snakk om en omfordeling på budsjettets utgiftsside, men også en styrking av budsjettets inntektsside - gjennom en skattereform for sosial omfordeling. Direkte skatt på aksjeutbytte må gjeninnføres, og på kort sikt må en nasjonal standard for sosialsatser innføres for dem som støtes ut og marginaliseres i dette systemet.

Det må utarbeides og iverksettes omfattende planer for en sosial boligpolitikk. Studiefinansieringen må bedres, og det må tilføres økte midler til investeringer og vedlikehold særlig innen skole- og barnehagesektoren.

Til sammen trengs det et omfattende økonomisk løft for offentlig sektor, for velferdsstaten, i vårt land. Dette kan ikke gjøres i kampen om budsjettets saldering. Det er planmessige og langsiktige satsinger som må til. Aksjonen For velferdsstaten vil mobilisere for et slikt økonomisk løft.

(Arena, nr. 6/2000.)