De økonomiske redningspakkene til finansinstitusjonene var nødvendige for å hindre økonomisk sammenbrudd, etter at en hemningsløs spekulasjonsøkonomi hadde fått rå grunnen gjennom et par tiår. Spekulasjonsøkonomien utfoldet seg som et resultat av de omfattende avreguleringer av finansmarkedene som ble gjennomført av regjeringer i land etter land, inkludert vårt eget, på 1980- og 90-tallet. I avreguleringens, privatiseringens og spekulasjonens kjølvann fulgte det en dramatisk omfordeling av samfunnets verdier – fra arbeid til kapital, fra offentlig til privat, og fra de fattige til de rike. Det var dette som fikk investoren Øystein Stray Spetalen til nylig å spørre: ”Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet?” (Dagens Næringsliv, 10.6.10.)
Mange forventet at krisa, med dens ødeleggende konsekvenser, ville bety det endelige farvel til markedsliberalismen, spekulasjonsøkonomien og de frie markedskreftenes dominans. Nå måtte vel politikerne innse at de systematiske avreguleringene og fri-flyt kapitalismen, som hadde dominert de siste par tiårene, var mislykket, ja, direkte ødeleggende. Kasinoøkonomien, som Island ble det mest ekstreme eksempel på i Europa, måtte stanses. At arbeidsplasser og hele lands økonomi blir gjort til et spillekasino, der et lite sjikt med spekulanter gjør seg styrtrike på andres bekostning, er utålelig. Tida var med andre ord inne for styring og regulering.
Slik har det imidlertid ikke gått. De markedsliberalistene og spekulantene som sterkest bidro til å forårsake krisa, er fortsatt i førersetet – også når krisetiltakene skal utformes og regninga gjøres opp. Så vel det som skjedde fram til krisa, som det som nå skjer mens krisa utfolder seg, avspeiler nemlig maktforholdene i samfunnet. Det er ikke den rene fornuft, men de rådende maktforholdene som avgjør hvilke ”løsninger” som velges. Hadde fornuften rådd, ville man selvfølgelig ha stanset den meningsløse spekulasjonsøkonomien gjennom reguleringer, gjennom å skaffe seg økt demokratisk kontroll over banker og andre finansinstitusjoner, gjennom å forby shortsalg, hedgefond og handel med en rekke høyrisiko, såkalte finansielle instrumenter. Da hadde man begrenset bankenes makt, innskrenket kapitalens frie bevegelse og omgjort et skatte- og avgiftssystem som lar de rike gå fri og oppmuntrer til uhemmet spekulasjon.
Mens redningspakkene reddet spekulantene, benyttet man imidlertid ikke anledningen til å sikre økt demokratisk kontroll og eierskap over finansinstitusjonene. Til det har avreguleringene gitt kapitalkreftene for stor makt i våre samfunn. Det fikk vi nylig en god illustrasjon på, da slutterklæringen fra G20-møtet i Toronto i Canada inneholdt lite annet enn de velkjente, markedsliberale anbefalingene om å fjerne enda flere barrierer for den frie bevegelse av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Det var ikke stort igjen av alle de forslagene som hadde versert om skattlegging av finanstransaksjoner samt å hente inn større midler fra banker og finansinstitusjoner. Tapene blir derfor sosialisert, mens gevinstene blir privatisert – nok en gang. Som takk for det opplever vi så at de spekulanter og finansinstitusjoner som ble reddet av staten, går til massive spekulative angrep på valutaer og økonomiene til de land som opplever de største problemene i krisas kjølvann. Det presser rentenivåene opp og forverrer krisa.
I tillegg gjennomføres det en innstrammingspolitikk som bidrar til ytterligere å forsterke krisa. Dette skjer gjennom at det foreskrives og gjennomføres en pro-syklisk økonomisk politikk, altså en politikk som virker i samme retning som de negative kriseutslagene – heller enn å motvirke dem. Det er med andre ord hensynet til finanskapitalen som fortsatt blir overordnet. Regninga skrives ut til dem som minst har bidratt til å skape krisa. Mens det vi trenger er stimulering av økonomien, investeringer i infrastruktur og i produktiv virksomhet for å skape arbeidsplasser, samt styrking av det sosiale sikkerhetsnettet, så opplever vi det motsatte.
Regjeringer, EU-kommisjonen og Det internasjonale pengefondet (IMF) utnytter med andre ord krisa til ytterligere å omdanne samfunnene etter finanskapitalens behov. Slik foreskriver nå IMF det samme virkemiddel overfor Hellas som de tidligere har påtvunget utviklingsland og de østeuropeiske landene gjennom de såkalte strukturelle tilpasningsprogrammene, nemlig massive privatiseringer, som vil omfatte jernbanen, vannforsyninga i Aten og Thessaloniki, energiselskaper, havner, flyplasser og det resterende offentlige eierskap i det nasjonale teleselskapet. Innstramminger, nedskjæringer og omfattende angrep på offentlige velferdsordninger gjennomføres i land etter land. Dette er 1930-åras politikk i reprise – en oppskrift på depresjon og sosial krise.
I flere EU-land (de baltiske statene, Bulgaria, Hellas, Romania og Spania) har vi i tillegg opplevd at lønns-, arbeidsvilkår og pensjoner har blitt alvorlig svekket. Her hentes pengene inn som gikk til redningspakker for spekulantene og finansinstitusjonene. Pensjoner har blitt kuttet 15-20 prosent i flere land, mens lønnsnivået i offentlig sektor er redusert med fra 5 til 25 prosent. Tariffavtaler og faglige rettigheter er blitt satt til side – ikke gjennom forhandlinger med fagbevegelsen, men gjennom regjeringsdekreter. Dette representerer en ny og dramatisk situasjon i Europa. Klarer ikke fagbevegelsen å demme opp for en slik utvikling, kan vi altså stå overfor et historisk nederlag av dimensjoner for fag- og arbeiderbevegelsen i Europa – med de enorme konsekvenser det vil ha for samfunnsutviklinga.
Mens uhemmet spekulasjon og en formidabel omfordeling nedenfra og opp bidro til å utløse krisa, skapes det nå et inntrykk av at problemene skyldes at folk flest har ”levd over evne”. Det spres myter om at pensjoner og velferdsordninger er for gullkantede, og at dette er årsakene til at krisa. Særlig har samfunnets elite og dominerende medier spredt myter om hvordan arbeidsfolk i Hellas har ”bevilget seg” privilegier som det ikke er realøkonomisk grunnlag for. Dette brukes nå som propaganda for å legitimere omfattende angrep på velferdsstaten, mens finanskapitalen skjermes. At dette budskapet nå dominerer i mainstream media og i det politiske liv i Europa, sier mye om de eksisterende styrkeforhold – og om den politiske og ideologiske krisa på venstresida.
Det europeiske fagforeningsinstituttet (ETUI) har dokumentert at de nevnte påstandene nettopp er myter, og at de har lite med virkeligheten å gjøre. Arbeidsproduktiviteten økte eksempelvis dobbelt så raskt i Hellas som i Tyskland fra 1999 til 2009. I følge OECDs statistikk jobber de greske arbeidstakerne i gjennomsnitt langt flere timer i året (2.152) enn både nordmenn (1.422) og tyskere (1.430). Mens noen få yrkesgrupper har lav pensjonsalder, er imidlertid pensjonene ved tidlig pensjonering så lave, at knapt noen er i stand til å benytte seg av dem. Eksempelvis har kun 30-40 av Atens 20.000 bussjåfører benyttet seg av denne teoretiske muligheten til tidligpensjonering ved 53 års alder. Den reelle pensjoneringsalderen i Hellas er derfor gjennomsnittlig 60,9 år for kvinner og 62,4 for menn – altså høyere enn i Tyskland, der man i stor grad forsøkte å spille på disse mytene.
Regjeringenes, EU-kommisjonens og Det internasjonale pengefondets (IMF) ”løsning” dreier seg nå om å skape så stor arbeidsløshet at lønninger og priser kan presses ned. Slik skal de gjennomføre en såkalt ”indre devaluering” og styrke konkurranseevnen, hevdes det. Sosialt og politisk er dette en livsfarlig blanding – og de historiske sporene spesielt i Europa er skremmende. Det er kun gjennom en massiv mobilisering for å endre maktforholdene i samfunnet, at vi kan legge opp til en solidarisk løsning på krisa. Det er derfor avgjørende at vi støtter dem som nå kjemper for å demme opp for denne nedskjæringspolitikken – enten det er i Hellas, Romania, Spania eller andre av de landene som hittil er hardest rammet. Taper fagbevegelsen der, vil det ha store konsekvenser for oss alle. Kanskje er tida nå inne til å begynne å diskutere seriøst om alternativer til denne røverkapitalismen?
