Å framstille en troløs middelklasse som årsaken til velferdsstatens problemer, er å snu saken på hodet. Det er all grunn til å se nærmere på myten om middelklassens trussel mot velferdsstaten.

Høyre forsøker på nytt å framstå som velferdsstatens parti. De siste årene har de fått sterk inspirasjon fra Sverige. Der har nemlig Moderaterna klart det kunststykket å gå til frontalangrep på en rekke av velferdsstatens ordninger under paroler om at de forsvarer dem. Samtidig har vi fått en ny og litt merkelig debatt om middelklassens rolle. Sentrale politiske aktører (bl.a. Jonas Gahr Støre og Bård Vegar Solhjell) har antydet at det er middelklassens hang til å velge private løsninger som kan utvikle seg til å bli en av de viktigste truslene mot velferdsstaten.

Felles for standpunktene er at de begge får økte vekstvilkår dersom venstresida ikke evner å forsvare velferdsstaten, eller selv bidrar til å svekke sentrale elementer av den. Å framstille en troløs middelklasse som årsaken til dette, er imidlertid å snu saken på hodet. Det er vel mest fornuftig å gå til angrep på opphavet til og ikke virkningene av den førte politikken. Det er derfor all grunn til å se nærmere på myten om middelklassens trussel mot velferdsstaten.

For det første er det ikke helt klart hvem som tilhører denne middelklassen, for debattantene har ikke vært særlig flinke til å fortelle oss hvem det er de mistenker for å stå klare til å svikte vår kollektive velferd. Dersom det er snakk om store folkegrupper, så går jeg ut fra at vi raskt kommer inn på grupper som lærere, sykepleiere, sosialarbeidere, ansatte i offentlig administrasjon osv.

Det er sikkert noe ulike oppfatninger om velferdsstaten også i disse gruppene. Erfaringene fra de siste årene er imidlertid at de i all hovedsak har stått skulder ved skulder i forsvaret av velferdsstatens landevinninger. De har bekjempet kommersialisering og privatisering, de har bekjempet en svekking av pensjonssystemet, de har forsvart fellesløsninger, universelle rettigheter og en kollektiv lønnsdannelse. Hvorfor pekes da disse gruppene nå ut som en framtidig trussel mot velferdsstaten? Står vi ikke i realiteten overfor en rekke andre trusler?

For eksempel å presse på for mer privatisering, konkurranseutsetting og offentlig-privat samarbeid; å bidra gjennom avreguleringer, skattepolitikk og den økonomiske politikken til at forskjellene i samfunnet øker; å innføre en pensjonsreform som svekker omfordelingen i samfunnet; å gjennomføre New Public Management-inspirerte reformer på område etter område innen offentlig sektor; å påføre seg selv en skattepolitisk tvangstrøye som hindrer oss i å bruke nødvendige ressurser for å løse sosiale problemer; å tillate et system som slipper multinasjonale selskaper, eid av finansspekulanter, registrert i skatteparadis, inn i kjernen av vår velferd – det er alt sammen viktige trusler mot velferdsstaten.

Skal vi sikre velferdsstatens framtid, er det nok nyttigere å diskutere disse sakene, enn middelklassens påståtte troløshet. Det kan også være fornuftig å se litt nærmere på hva det er vi egentlig slåss for når vi sier at vi kjemper for velferdsstaten. Det dreier seg selvfølgelig om økte bevilgninger for å sikre at de offentlige velferdsordningene følger velstandsutviklingen i samfunnet. Velferdsstaten dreier seg imidlertid ikke bare om penger. Det er ikke alltid en gang det viktigste.

Det land i verden som bruker størst andel av sine ressurser til helsevesenet, er USA. Etter våre mål er det knapt nok å regne som en velferdsstat. USA har likevel noen av verdens kvalitativt beste helsetjenester – for dem som kan betale. Når vi snakker om velferdsstat, snakker vi med andre ord ikke bare om hvor mye ressurser som brukes, eller om kvaliteten på tjenestene er høy. Vel så viktig er tilgjengeligheten til tjenestene – dette at den gjelder for alle uansett betalingsevne.

I tillegg må vi se på måten velferdstjenestene organiseres og blir til på. Mennesker må føle seg verdsatt for å yte sitt beste. De må møtes med tillit. Deres erfaringer og deres kompetanse må tas i bruk. Deres engasjement og skaperevne må frigjøres, ikke bindes og lukkes inne i byråkratiske mistillits- og kontrollregimer ovenfra. Det er her vi kolliderer så fundamentalt med New Public Management-tenkningen.

En svekking av velferdsstaten betyr derfor ikke at høykvalitetsskoler eller -sykehus forsvinner. Det betyr først og fremst at forskjellene øker, og at tjenestene dermed ikke blir tilgjengelige for alle. Det kan skje ved at markedet overtar en større del av velferden, ved at egenandelene øker, ved at behovsprøving gjeninnfører ydmykelser og underdanighet, ved at økende inntektsforskjeller skaper geografiske gettoer, der de rikes lokalmiljøer tiltrekker seg de beste velferdstjenestene.

I siste instans er det maktforholdene i samfunnet som avspeiles i de ulike velferdsmodellene. Klarer venstresida å gå inn i denne kampen, slik at demokratisering blir stående mot kommersialisering, ja, så vil middelklassen bli en god og viktig alliert – og Høyre vil få store problemer med å framstå som velferdsstatens garantist.