Faglig kamp under markedsliberalismen

Asbjørn Wahl

Krisa og strukturendringene i den kapitalistiske økonomien har skapt krise også i fagbevegelsen. Den har gjennom de siste årene blitt presset mer og mer på defensiven. I enkelte land har den opplevd en dramatisk tilbakegang, selv om det ikke er snakk om noe fullstendig nederlag eller oppløsning. Fagorganisasjonene i Vest-Europa er fortsatt organisatorisk intakt og langt fra nedkjempet, og situasjonen er jevnt over gunstigere i Norden enn i Europa for øvrig. Krisa er imidlertid mer omfattende enn fagorganisasjonene selv innser. De ytre betingelsene for fagbevegelsens arbeid har endret seg dramatisk, mens fagbevegelsen fortsatt i stor grad jobber som før. Likevel har vi særlig i Frankrike sett at en riktignok antallsmessig sterkt svekket fagbevegelse har ført imponerende kamper mot markedsliberalismens offensiv.

På defensiven
Fagbevegelsen utgjør på mange måter «et fremmedelement» i det kapitalistiske system, ettersom den ikke godtar markedskreftene som grunnlag for lønnsdannelsen. En av fagbevegelsens fundamentale oppgaver er nettopp å oppheve konkurransen på arbeidsmarkedet. Fagbevegelsen organiserer jo dem som gjennom å selge sin arbeidskraft skaper verdiene i samfunnet, og det er i lønnskampen at konflikten mellom arbeid og kapital stadig blottstilles, blir åpenbar og umulig å unndra seg. Fagorganisasjonene representerer derfor et vedvarende potensial for radikal samfunnskritikk, for motstand mot kapital- og markedskreftene. At dette potensialet ikke alltid fullt ut kommer til uttrykk, endrer ikke det faktum at potensialet er der.

Ut fra dette må fagbevegelsen nødvendigvis utgjøre kjernen i enhver seriøs og langsiktig motstand mot kapitalens herjinger på de internasjonale markedene. I praksis har den imidlertid problemer med å iføre seg ledertrøya i denne kampen. Mens behovet for sterke fagorganisasjoner er større enn på lenge, er Europas fagbevegelse nede i en bølgedal som vi må tilbake til mellomkrigstiden for å finne maken til, selv om vi har sett tendenser til økende aktivitet de siste par årene.

Fagorganisasjonenes tilbakeslag gjelder såvel makt og innflytelse som medlemsoppslutning og organisasjonsgrad. Endringer i næringsstrukturen - utviklingen fra industrisamfunn til service- eller informasjonssamfunn - har videre ført til desimering av den tradisjonelle industriarbeiderklasse, med sine langvarige og sterke faglige tradisjoner, på bekostning av nye grupper med svakere tradisjoner. Mange av de nye yrkene er ofte organisert i mindre enheter enn den tradisjonelle tungindustriens store arbeiderkollektiv. Dette har også bidratt til å svekke fagorganisasjonene som maktfaktorer i samfunnet. Totalt sett har imidlertid tallet på lønnstakere økt, og med lengre utdanning har de fleste også større teoretisk kompetanse enn tidligere. Sånn sett skulle potensialet rent tallmessig snarere være utvidet enn innskrenket.

Følgende tabell over organisasjonsgraden i en del europeiske land taler sitt klare språk om fagbevegelsens problemer de siste 10-20 årene:

Faglig organisasjonsgrad  1985           1995
Danmark                       78%            80% (1994)
Frankrike                      15%             9%
Italia                            48%            44% (1994)
Storbritannia                 59% (1979)   31%
Spania                          27% (1980)   19% (1994)
Vest-Tyskland                35%            29% (1993)

Den nære politiske tilknytningen til stadig mer prinsippløse og markedsliberalistiske sosialdemokratiske partier har blitt en tilleggsbelastning for mange av Europas fagorganisasjoner. Verken i virksomhetene, på politisk nivå eller i offentligheten spiller de derfor den samme rolle som de engang gjorde.

Klassekompromiss i krise
Kapitalens offensiv mot fagbevegelsen har ført til at konsensus-modellen, eller klassekompromisset, som ble etablert i Vest-Europa etter siste verdenskrig, er i ferd med å bryte sammen. Dette relativt stabile styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, som har preget utviklingen i våre samfunn etter krigen, ble gjennom etterkrigsårene strukturelt befestet gjennom en rekke lover, avtaler og reformer, som sikret arbeidstakerne en rekke styrkeposisjoner, rettigheter og sosiale sikkerhetsnett. Disse lar seg ikke fjerne over natta, nettopp på grunn av at kompromisset avleiret seg i lov- og avtaleverk og i samfunnets institusjoner. Den omfattende forskyvning av maktforhold, som vi har opplevd de siste årene, har derfor fortsatt ett stort endringspotensial i seg.

Det var stabiliteten og varigheten i den kapitalistiske økonomiens vekstfase i etterkrigstiden som lå til grunn for at styrkeforholdet mellom klassene ble et tilsvarende stabilt og regulert kompromiss. Veksten i økonomien ga rom for jevn velstandsutvikling og viktige reformer for fagbevegelsen, som på sin side aksepterte den kapitalistiske organisering av økonomien, den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og arbeidsgivernes styringsrett.

De historiske og økonomiske betingelsene for klassekompromisset er imidlertid ikke lenger til stede. Konsensus-politikken knaker derfor i sine sammenføyninger. Under trykk fra den skjerpede kampen om markedene har kapitalkreftene gått på offensiven for å sikre fortjenesten - gjennom å svekke fagbevegelsens rettigheter, holde lønnsutviklingen nede og redusere de offentlige utgiftene.

I land etter land har fagbevegelsen opplevd at tilkjempede rettigheter ikke lenger er noen selvfølge. Blant medlemmene har dette resultert i oppgitthet, frustrasjon, sinne, tilpasningsvilje og kampvilje om hverandre. Mange «kjenner seg ikke igjen» på dagens beinharde og fiendtlige arbeidsmarked. Denne for mange «uforståelige» situasjonen utnyttes kynisk av høyrepopulistiske krefter, som Le Pen i Frankrike, Jörg Heider i Østerrike, Gianfranco Fini i Italia og mer eller mindre voldelige rasistiske og nyfascistiske grupper særlig i Tyskland.

Disse dramatiske samfunnsmessige endringene har hittil i de fleste europeiske land blitt møtt med en pragmatisk tilpasning fra fagbevegelsens side. Frankrike utgjør et viktig unntak, der fagbevegelsen har gjennomført omfattende og vellykkede streikekamper. Også i andre europeiske land har imidlertid streikekampene tatt seg opp de siste par årene, etter med noen unntak å ha vært nesten fraværende i europeisk arbeidsliv gjennom flere år.

Nedkjempet, men i live: Eksemplet Storbritannia
I Storbritannia hadde fagbevegelsens ledelse større innflytelse over sosialdemokratiets (Labours) politikk enn mange av sine søsterorganisasjoner på kontinentet. Samtidig utviklet det seg imidlertid et sterkt og selvstendig tillitsmanns-sjikt på bedriftsnivå («shop stewards»), som den faglige ledelsen ikke hadde full kontroll over. Dette sjiktet var veldig faggruppe- og bedriftsorientert og relativt snevert «økonomistisk» i sitt perspektiv - altså i liten grad politisert.

Selv om det faglige toppbyråkratiet også her var sterkt orientert i retning av nasjonal konsensus og sosialpartnerskap, bidro derfor den manglende kontrollen over det lokale tillitsmannsapparat til at det var lite interessant for arbeidsgiverne å inngå noen sosialpakt med dem. Da de økonomiske krisene slo inn i britisk økonomi på 70-tallet, framsto derfor konfrontasjon og kamp som arbeidsgivernes metoder for å holde lønnsutviklingen nede.

Labours manglende evne til å møte denne situasjonen politisk, skapte omfattende misnøye og oppgitthet innen fagbevegelsen, hvor presset for aksjon økte nedenfra. Mangelen på koordinert ledelse og det relativt snevre økonomistiske perspektivet i mange av de kampene som oppsto på deler av 70-tallet, bidro til å isolere de streikende - både fra andre grupper av arbeidere og fra befolkningen som sådan. Denne splittelsen utnyttet arbeidsgiverne og de konservative effektivt, og det endte som kjent med at Margaret Thatcher feide det relativt rådløse Labour til side og overtok regjeringsmakten.

Dermed fikk de britiske arbeidsgiverne en sterkt høyreorientert regjering som gjennom statsapparatet kunne lede og koordinere kampen mot fagbevegelsen - både i åpne konflikter og gjennom lovgivning. Ni pakker med antifaglig lovgivning bidro effektivt til å svinebinde de britiske fagorganisasjonene i løpet av de 18 åra toryene styrte. Gjennom en kløktig og velutviklet strategi klarte de også å nedkjempe de arbeiderne som gikk til kamp, ikke minst ved at de fikk isolert dem og ta dem gruppe for gruppe. Nederlagene for gruvearbeiderne, havnearbeiderne og de grafiske arbeiderne i tre forskjellige, men helt avgjørende konflikter var dermed det som skulle til for å knekke nakken på fagbevegelsen. Tallet på streikedager gikk ned fra 29 millioner i 1979 til 0,6 millioner i 1993.

De britiske fagorganisasjonene har ikke fått gjenopprettet sin politiske innflytelse etter at Tony Blair feide de konservative ut av regjeringskontorene i mai 1997, ettersom fagorganisasjonenes innflytelse i partiet har blitt sterkt redusert, og den nye, «moderne» partilederen har gjort det ganske klart at det ikke er noen veg tilbake til forholdene slik de var før Thatcher. Blant annet har så godt som hele det antifaglige lovverk blitt stående uendret. Likevel tyder mye på at bunnpunktet er passert for britisk fagbevegelse, og at selvtilliten er i ferd med å bli styrket igjen.

Nasjonal konsensus eller internasjonal solidaritet: Eksemplet Tyskland
De velorganiserte tyske fagorganisasjonene har fortsatt stor makt, selv om også de har mistet innflytelse de siste årene. Bare i perioden 1993-95 tapte tysk LO over 1,5 millioner medlemmer - og har nå under 10 millioner medlemmer. Da sjefen for IBM i Tyskland, Hans-Olaf Henkel, tok over ledelsen av den tyske arbeidsgiverforeningen på slutten av 1994, signaliserte det begynnelsen på slutten av den såkalte tyske modellen, basert på sosialpartnerskap og konsensus-politikk. Henkel er en beinhard kritiker av den såkalte «sosiale markedsøkonomien». Han har vist til at «sosial ro og politisk stabilitet også er oppnådd i andre land», for eksempel i Storbritannia (Financial Times 25.4.96). Med andre ord en situasjon der roen er oppnådd gjennom nedkjemping av fagbevegelsen.

Som svar på dette la ledelsen i tysk LO seg på en sterkt nasjonal linje og varslet omfattende programendringer før sin kongress i november i 1996. LO-leder Dieter Schulte mente i følge Frankfurter Rundschau (19.7.95) at de nye problemene slett ikke kan løses «ut fra det gamle mønsteret at alt kan føres tilbake til interessemotsetningene mellom arbeid og kapital». Fagbevegelsen måtte ikke lenger se på seg selv som «motpart», men snarere som «medspiller». Den måtte gå sammen med arbeidsgiverne for å sikre tyske arbeidsplasser i kampen om de internasjonale markedene, mente han.

Sjefen i det mektige IG Metall, Klaus Zwickel, lanserte sitt storstilte prosjekt, «Enhet for arbeid» (Bündnis für Arbeit). Alliansen skulle bygge på at fagbevegelsen droppet krav om reallønnsøkning mot at de fikk en sysselsettingsgaranti. Arbeidsløse skulle kunne tas inn i arbeid til ei lønn som lå under overenskomstens minstesatser. Regjeringen skulle skrinlegge planene om sosiale nedskjæringer. Fagbevegelsen skulle åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger.

Virkeligheten bidro til å senke dette prosjektet, først ved at «Enhet for arbeid» havarerte på grunn av arbeidsgivernes uvilje mot et nytt, omfattende klassekompromiss (april 1996), og dernest da arbeidsgiverne og Kohl-regjeringen gikk til angrep på faglige rettigheter og sosiale ordninger (bl.a. sykelønna). Presset for aksjon nedenfra i fagbevegelsen økte.

De storstilte programendringene i retning av «nasjonal allianse med arbeidsgiverne» ble dermed moderert allerede før LO-kongressen, og avvist av kongressen. Det ble sentrum/venstrekreftene som styrket sin posisjon ved snarere å fastholde fagbevegelsen som samfunnsmessig motkraft mot nedbyggingen av velferdsstaten - imidlertid uten at de klarte å utvikle dette alternativet i særlig grad.

Offensiv motstandskamp i en defensiv situasjon: Eksemplet Frankrike
Fransk fagbevegelse har spilt en bemerkelsesverdig rolle de siste årene. Med en organisasjonsprosent på knapt 10 prosent er de faktisk talt mange steder ikke lenger til stede i virksomhetene - særlig innen privat sektor. CGT, som stadig er Frankrikes største faglige sammenslutning, har alene mistet om lag 60 prosent av sine medlemmer de siste ti årene og organiserer i dag ikke flere enn en halv million arbeidstakere.

På tross av dette har franske arbeidere tatt ledelsen i kampen mot den globale markedsliberalismen. I november-desember 1995 fylte titusener offentlig ansatte gatene i Paris og andre storbyer i en voldsom kamp mot Juppé-regjeringens planer om å kutte offentlige budsjetter og bygge ned velferdsstaten. De gigantiske demonstrasjonene vakte internasjonal oppsikt, og kampen var i ferd med å utvikle seg til en generell motstand mot nyliberalismen og den globale kapitalens offensiv. Den fikk også massiv støtte fra opinionen og var faktisk på grensen av å utvikle seg til et generelt folkelig opprør da statsminister Alain Juppé etter tre og en halv uke bøyde av og trakk tilbake storparten av sine usosiale «reformplaner».

At dette skjer i et land med så lav organisasjonsgrad, er selvfølgelig et tankekors. De franske fagorganisasjonenes tradisjon med først og fremst å organisere aktivister og mobilisere alle ansatte, enten de er medlemmer eller ikke, når de går til streik, er en del av svaret på dette paradokset.

Styrkedemonstrasjonen i 1995 hadde økt selvtilliten og kampviljen til fagorganisasjonene og var avgjørende for at lastebilsjåførene gjennom to runder - høsten 1996 og -97 - lammet den franske økonomien ved å sperre av veinettet landet over - og igjen med et relativt vellykket resultat. På denne måten har de franske arbeidere og fagbevegelsen vist verden at kollektiv aksjon ikke er noe som hører fortiden til i våre «post-industrielle» samfunn, slik mange akademikere, politikere og kommentatorer en god stund har prøvd å få oss til å tro. Aksjonene skapte en ny situasjon, selv om det nok er for optimistisk å proklamere at vinden har snudd for fagbevegelsen i Europa.

Kapitalens hovedstrategi: Fleksibilisering
Arbeidsgivere verden over har benyttet seg av massearbeidsløsheten til å gjennomføre omfattende angrep på fagbevegelsens tilkjempede rettigheter. Mye av dette kan rubriseres under stikkordet «fleksibilisering av arbeidet». Det vil si svekking av arbeidstidsbestemmelser, fjerning av minstelønnsordninger, redusert stillingsvern, økende kontraktsarbeid og bruk av innleid arbeidskraft, mer deltidsarbeid og uthuling av en rekke andre faglige rettigheter. Dette koples sammen med nye produksjonsformer og ledelsesstrategier - både i privat og offentlig sektor.

Det er selve normalarbeidsdagen som står for fall. 8-timersdagen, som en radikalisert fagbevegelse i Europa kjempet gjennom i kjølvannet av Oktober-revolusjonen i Russland, har allerede gått tapt, eller er i ferd med å gå tapt, for store grupper arbeidstakere i flere land. Det er med andre ord et dramatisk tilbakeslag som finner sted. Arbeidsgiverne angriper på tre fronter. For det første gjennom å omstrukturere og splitte opp virksomhetene. For det andre ved å undergrave eksisterende lov- og avtaleverk ute på arbeidsplassene. For det tredje gjennom faglig og politisk press og lobbyarbeid for å reversere lov- og regelverket.

Det entydige rop vi hører fra næringsliv og høyrekrefter om at oppsigelsesvernet er for sterkt, og at det må mykes opp for at de skal bli villige til å tilsette flere arbeidstakere, er en del av denne kampen. Internasjonalt er presset for å fjerne minstelønnssatser og øke fleksibiliteten massivt. De såkalte G7-møtene (mellom statslederne i de sju mektigste OECD-landene) har flere ganger kommet med sterke anbefalinger i denne retning, og EUs «Hvitbok om sysselsetting» fra desember 1995 sluttet seg til det samme monomane kravet om økt fleksibilitet på arbeidsmarkedet.

På flere områder er det et press i retning økt gjennomsnittsberegning av arbeidstiden - dvs. at den daglige, ukentlige eller månedlige arbeidstiden kan avvike fra normal-verdiene, bare totaltimetallet over en lengre periode holdes på et visst nivå. Slik kan arbeidsgivere unndra seg overtidsbetaling og uthule normalarbeidsdagen. EUs arbeidstidsdirektiv, som for øvrig er så svakt at det kun har betydning for de mest tilbakeliggende medlemsland, åpner i stor grad for gjennomsnittsberegning av arbeidstid.

I tillegg florerer det for tiden av korttidsansettelser og en massiv bruk av vikarer og innleid arbeidskraft, ikke minst innen kommunal og statlig sektor - og ofte i strid med lov- og regelverk. Ansatte kan risikere å jobbe i månedsvis på kontrakt, for så å bli kuttet ut i en periode - og deretter ansatt på nytt. Slik prøver virksomhetene å vri seg unna faste ansettelsesforhold.

Fagbyråkratiets tilpasningspolitikk
Et av fagbevegelsens viktigste problemer i forhold til internasjonaliseringen av økonomien ligger i dens sterke binding til nasjonalstaten. Mens velferdsstaten, det arbeidsrettslige system og tariffavtalene er forankret i nasjonalstaten, opererer kapitalkreftene stadig friere på et uregulert verdensmarked. Dette svekker fagbevegelsens evne til å agere internasjonalt. Fagorganisasjonene har derfor store vansker med å matche de multinasjonale selskapene og de internasjonale kapitalbevegelsene.

I denne situasjonen konsentrerer store deler av det internasjonale faglige byråkratiet sin aktivitet omkring etableringen av internasjonale minstestandarder - gjennom ILO eller i de nye, omfattende handelsavtalene som utvikles innenfor rammen av WTO (World Trade Organisation) eller andre, regionale samarbeidsorganer (EU, NAFTA, ASEAN, MERCOSUR m.fl). En hær av faglige byråkrater har på denne måten blitt reisende i «faglig maktesløshet». De fleste som har vært involvert i den slags, vet at resultatene har vært usedvanlig magre.

Ikke minst innen EU er denne virksomheten utviklet til en omfattende aktivitet. I tillegg til Euro-LO og de europeiske yrkesinternasjonalene har en rekke landsorganisasjoner og nasjonale fagforbund opprettet egne kontorer i Brussel. Som informasjonskanal kan dette være viktig, men på lobbyområdet må kostnadseffektiviteten hittil sies å ha vært meget svak.

Denne «byråkratiske internasjonalismen» har ført fagorganisasjonene inn i en bakevje. Det skaper stor frustrasjon og maktesløshet innad i forbundene, som jevnlig roper etter felles aksjon på internasjonale faglige møter, men uten å ha klare forslag verken om retning eller innhold i disse «aksjonene». Samtidig spilles det med en militant retorikk som ofte mangler basis i fagorganisasjonenes aktiviteter hjemme, der de fortsetter i ånden fra klassekompromisset - med mild ettergivenhet og tilpasning til den «seierrike kapitalismens» nåværende utviklingsnivå.

En viktig del av denne tilpasningen går ut på å alliere seg med de nasjonale kapitalkreftene i kampen for konkurranseevnen (jfr. omtalen av tysk fagbevegelse ovenfor og det norske «solidaritetsalternativet» nedenfor) - der også lønns- og arbeidsbetingelser aksepteres som konkurransefaktorer. Moderate tariffoppgjør og en viss ettergivenhet i retning av å reversere reform- og velferdspolitikken har vært og er det konkrete innhold i denne politikken. For en fagbevegelse som har akseptert systemets rammer, framstår lite annet som realistisk.

En annen del av tilpasningen går ut på å gi sin støtte til den europeiske integrasjonsprosessen i håp om at det skal gi sosiale klausuler og harmonisering oppover av arbeidsforholdene i alle fall i de mest tilbakeliggende EU-landene. Etter hvert som fagorganisasjonene har erfart hvilken form denne integrasjonen tar, er denne støtten i ferd med å bli noe mer kritisk. De faglige kampene som har oppstått, har derfor i økende grad, direkte eller indirekte, vært knyttet til EUs unionsplaner. Særlig gjelder det forberedelsene til den økonomiske og monetære union med felles valuta og de såkalte Maastricht-kriteriene. I bunn og grunn var det jo dette som lå til grunn for den franske streikebølgen før jul 1995, og omfattende faglige kamper er gjennomført også i Belgia, Tyskland, Hellas, Italia og Spania.

Det faglige byråkratiets snevre perspektiver må forstås ut fra deres rolle i klassekompromissets æra, da det fungerte som effektiv «støtpute» mellom arbeid og kapital. På den ene siden forhandlet de fram de faglige og velferdsmessige forbedringene, på den andre administrerte og kontrollerte de fredsplikten på arbeidsplassene. Deres posisjon er med andre ord avhengig av at de fagorganiserte «legger sine skjebner» i deres hender, og en selvstendig lokal faglig kamp framstår som en trussel mot denne rollen.

Tilpasning eller motstand avhenger med andre ord av presset nedenfra i fagbevegelsen. Det var dette som stanset de tyske fagtoppenes ønske om omfattende nasjonal allianse med arbeidsgiverne for «tyske arbeidsplasser», og det er dette som har presset fram økende motstandskamp i deler av europeisk fagbevegelse.

Det norske tilpasningsprosjektet: Solidaritetsalternativet
Om klassekompromisset går mot slutten, har prosessen hittil likevel vært mindre dramatisk i Norge enn i de fleste andre europeiske land. Det har først og fremst de store overskuddene innen olje-økonomien så langt sørget for. Men fagbevegelsen er presset på defensiven her som ellers, og styrkeforholdet har endret seg sterkt til fordel for arbeidsgiverne. Den strategien det såkalte «solidaritetsalternativet» bygger på, avspeiler jo nettopp denne maktforskyvningen i samfunnet.

«Solidaritetsalternativet» representerer en tilpasning til «kampen for konkurranseevnen». Dette alternativet lykkes selvfølgelig best dersom fagbevegelsen i alle andre land ikke følger en tilsvarende linje. Innholdet i solidaritetsalternativet er at lønnsutviklingen i Norge skal være på nivå med eller lavere enn i «våre konkurrentland», og dersom fagbevegelsen i konkurrentlandene følger samme mal, ender det nødvendigvis opp i en nedadgående lønnsspiral.

«Solidaritetsalternativet» baserer seg med andre ord på en «vi er i samme båt»-holdning som setter hensynet til konkuranseevnen - dvs. fagbevegelsens allianse med norsk kapital - over den internasjonale faglige solidariteten. Dette har effektivt svekket fagbevegelsen på alle plan i forhold til å forsvare lov- og avtaleverket. Passivitet, oppgitthet og demoralisering har derfor vært en uunngåelig konsekvens av den ideologiske avvæpning «solidaritetsalternativet» har bidratt til.

Under dekke av «solidaritetsalternativet» foregår det en omfattende omfordeling av verdier i samfunnet - fra arbeid til kapital. Som et resultat av dette har utviklingen av forskjells-Norge skutt fart, og grådighets-kulturen blant samfunnets topper har hatt gode vekstvilkår. De gullkantede pakkene næringslivets ledere tildeler seg selv, er med andre ord ikke noe brudd med «solidaritetsalternativet». Snarere bidrar dette moderasjonsprosjektet med det økonomiske og ideologiske jordsmonn som forskjells-Norge og grådighets-kulturen vokser opp av.

Kvinnenes inntog
Gjennom de siste årtiene har kvinnene spilt en stadig viktigere rolle også i fagbevegelsen. Deres antall av arbeidsstyrken har økt drastisk - til et nivå der de nærmer seg halvparten. De har gjort seg stadig mer gjeldende innad i fagorganisasjonene, og de har også brakt med seg erfaringer fra flatere organisasjonsstrukturer og sterkere tendenser til tverrkontakt som har bidratt til å sette spørsmålstegn ved strukturene til en byråkratisert fagbevegelse.

Om kvinnene i stort antall har gått ut i arbeidslivet, er dette fortsatt svært kjønnsdelt. Kvinnene er derfor sterkt overrepresentert innen tjenesteytende næringer, innen omsorg og i offentlig sektor generelt, mens de er like sterkt underrepresentert innen de fleste industribransjer, i bygg og anlegg og i transport. Likedan er de fortsatt dominerende i lavtlønnsyrker, og selv om lønnsgapet mellom kvinner og menn har minsket en del de siste par tiårene, ligger den gjennomsnittlige timelønna for kvinner ennå ca. 12 prosent under mannslønna.

Kvinnene har også ofte et løsere forhold til arbeidsmarkedet, ikke minst fordi de fortsatt står for hovedtyngden av det ulønnede omsorgsarbeidet i samfunnet. Langt flere kvinner enn menn har derfor deltidsarbeid, korttidsengasjement og såkalt tilfeldig arbeid. Likevel har deres andel av fagorganiserte økt sterkt, i LO fra 23% i 1970 til 44% i 1995. Med nåværende utviklingstrend kan det gå mot kvinneflertall i LO innen overskuelig framtid.

Denne omfattende endringen innen arbeidslivet har brakt med seg nye ideer, holdninger og krav. Likelønn og kortere arbeidstid har vært to av de viktigste sakene kvinnene har bidratt til å sette på dagsordenen, selv om de har måttet kjempe - og fortsatt kjemper - mot «gubbevelde», gamle holdninger og strukturer innen fagbevegelsen. Det har også vært vanskelig for mange fagforbund - og mannlige arbeidstakere - å akseptere at typiske kvinneyrker skal få høyere lønnstillegg som del av likelønnskampen. Arbeidstid og likelønn, sammen med kvinnenes generelle situasjon på arbeidsmarkedet, representerer et viktig potensial for motstandskamp mot kapitalens offensiv.

Lokal forsvarskamp mellom sentralisering og demoralisering
Markedets økende dominans utfordrer og undergraver både fagbevegelsens makt, struktur og arbeidsform. En av konsekvensene av det langvarige klassekompromisset var at det ble bygd opp en sterkt sentralisert fagbevegelse, med en ledelse som hadde styrke, mandat og tilstrekkelig kontroll til å inngå sentrale, kollektive avtaler - samt sørge for ro i arbeidslivet i avtaleperioden. På den måten fikk vi en av de mest sentraliserte fagorganisasjoner i den vestlige verden. Det korporative treparts-samarbeidet ga den sentraliserte fagbevegelsens ledelse innflytelse også på den statlige reformpolitikken.

Nå er vi altså over i en fase der hovedoppgaven har blitt å forsvare det som er oppnådd. Fagbevegelsen har erfart at den ikke lenger kan forvente i samme grad som før at lov- og avtaleverket etterleves ute i arbeidslivet. De maktforholdene og den styringsretten som fagbevegelsen aldri satte på dagsordenen i «de gode tidene», viser seg nå å være sterke redskaper i kapitalkreftenes tjeneste.

Mens utviklingen av lov- og avtaleverket skjer på topplan, i regi av fagorganisasjonens ledelse, foregår undergravingen av det samme regelverket nødvendigvis ute på den enkelte arbeidsplass. I begge tilfeller bidrar prosessen til å svekke posisjonen og legitimiteten til det sentrale fagapparatet. På den ene siden klarer de knapt nok lenger å utvikle lov- og avtaleverket i retning nye reformer av betydning. Snarere tvert imot aksepteres det - på «realpolitikkens» grunn - en reversering av enkelte rettigheter og reformer. På den andre siden foregår undergravingen av regelverket utenfor det sentrale apparatets arena - og utløser tidvis lokale kamper som oppleves som sand i maskineriet av det sentrale apparatet.

Det som for tiden foregår under den offisielle og regulerte overflaten i arbeidslivet - i den enkelte virksomhet - er langt mer alvorlig enn de fleste erkjenner. Konkurransejaget legger et utålelig press på arbeidstakerne i retning effektivitet, omstilling og sterkere psykisk press. Samtidig kjøres det store kampanjer mot dem som får problemer. Det skal terpes inn i deg at du er for dårlig, du duger ikke, du ligger samfunnet til byrde - du har selv ansvaret for dine plager. Også arbeidsløshets-problemet individualiseres. Disse massive angrepene på arbeidsfolks stolthet og verdighet har store konsekvenser. Når selvtilliten svekkes, så svekkes også kampviljen og kampkrafta. Med det svekkes selvfølgelig også fagorganisasjonen.

Fagorganisasjonenes ledelse er i dag for bastet og bundet av fredsplikten, det arbeidsrettslige system, byråkratisering og stivnede arbeidsformer til at den effektivt kan møte denne offensiven. Det er derfor styrkeposisjonene til klubbene og fagforeningene rundt omkring på arbeidsplassene blir så avgjørende i årene som kommer. Det er her kampen må ha sin forankring. Det er her arbeidstakerne kan bryte med oppsplittingen og framstå som kollektiv. Det er her det eneste alternative styrkepotensial ligger, som på sikt, og i allianse med andre sosiale krefter, kan utfordre kapitalens velorganiserte, globale maktstruktur.

I dag befinner de lokale organisasjonsledd, aktivister og tillitsvalgte i fagbevegelsen seg mellom det passiviserende, sterkt sentraliserte apparat på den ene siden og oppgitthet, demoralisering og avpolitisert misnøye på den andre. Situasjonen roper på organisatoriske og politiske initiativ som kan utløse det potensial av aktivitet og motstand mot kapitalens offensiv som ligger der latent - der misnøyen, heller enn å bli lagt åpen for høyrepopulisme, politiseres og gis en retning som samsvarer med arbeiderbevegelsens tradisjonelle verdier.

En reell, grunnplansbasert faglig internasjonalisme
Internasjonal solidaritet har alltid hatt en sentral posisjon innen fagbevegelsen, og viktige landevinninger er oppnådd nettopp fordi fagorganiserte har vært i stand til å stå sammen på tvers av nasjonale skillelinjer. Solidaritet gir seg likevel ikke selv, den må, som det meste annet, kjempes fram - konkret og i praksis - og mot sterke motkrefter. En grunnplansbasert økt koordinering av fagbevegelsens aktiviteter på tvers av grensene er uomgjengelig dersom den skal gjenvinne sin styrke overfor kapitalkreftene. Uten en velutviklet faglig aktivitet nasjonalt, blir det imidlertid lite å samordne på internasjonalt plan.

For å utvikle denne kampen må det tas et oppgjør med den «byråkratiske internasjonalismen» som dominerer i store deler av den internasjonale fagbevegelsen. Lobbyvirksomhet for internasjonale standarder i overnasjonale organer blir som en kamp mot vindmøller i denne sammenhengen. Selvorganisering, kamp nedenfra og en gradvis mer utviklet koordinering av den faglige kampen over grensene er eneste veien å gå for å møte globaliseringstrusselen.

Erfaringer fra viktige konflikter de siste årene er videre at det må bygges internasjonale nettverk (lister med kontaktpersoner, adresser, telefon- og faxnummer, internett-adresser osv.) mellom faglige organisasjoner - særlig innen de multinasjonale konsernene. Effektiv informasjonsutveksling og evne til handling på kort varsel har vist seg avgjørende i konfliktsituasjoner. Da må kanalene være åpne og informasjonen gå direkte til det sjiktet av tillitsvalgte som kan utløse solidaritetsaksjoner. Problemet er at en del fagforbund ikke aksepterer dette. Kontrollen ovenfra skal sikres. Denne holdningen vil neppe bidra til å møte de multinasjonale selskapenes hemningsløse apetitt.

I det lokale tillitsmannssjikt har det vist seg å være stor interesse for internasjonale kontakter og solidaritet. Støttearbeidet til konflikter som Esbjerg-streiken i Danmark i 1995, havnearbeider-konflikten i Liverpool 1996/97 og havnekonflikten i Australia i 1999, viser det. I Liverpool-konflikten viste arbeidernes eget forbund T&G (Transport and General Workers’ Union) verken evne eller vilje til å mobilisere støtte. Liverpool-arbeiderne selv, derimot, gjorde en fantastisk innsats. Ved hjelp av blant annet internett, og en lang tradisjon med internasjonalisme i Liverpools fagbevegelse, etablerte de oppsagte havnearbeiderne og deres støttespillere et imponerende internasjonalt nettverk, der de også fikk i gang internasjonale havneblokader uten å bruke de offisielle faglige kanalene. Eksistensen av telefon, fax og internett har i det hele tatt gjort det vanskeligere å opprettholde den byråkratiske kontrollen ovenfra, som i dag i hovedsak fungerer som en barriere mot utviklingen av en grunnplansbasert faglig internasjonalisme.

Allianser og kamp
Den viktigste potensielle kraften mot kapitalens globale offensiv er altså å finne i fagbevegelsen. Problemet er at den ennå ikke er utviklet til et nivå hvor den kan gjennomføre felles aksjoner på internasjonalt nivå. Nødvendigheten av koordinert faglig kamp over grensene kan tross alt ikke «påføres» fagbevegelsen ovenfra, den må gro fram nedenfra og baseres på reelle erfaringer. Uten en aktiv kamp på nasjonalt nivå er det med andre ord ingenting å koordinere internasjonalt. I overskuelig framtid blir derfor den viktigste oppgaven innen fagbevegelsen å styrke aktiviteten på lokalt plan.

Angrepene på fagbevegelsens posisjoner har skapt kamparenaer hvor situasjonen allerede er moden for sterkere organisert motstand. Det forutsetter imidlertid at det tas noen viktige politiske, strategiske og organisatoriske grep på følgende områder:

* Mer politikk - mindre partipolitikk
Fagbevegelsens sterke partipolitiske fiksering utgjør i dagens situasjon et voksende problem. LOs - ikke bare samarbeid - men underkastelse under et sosialdemokrati som har rast til høyre og hentet stadig mer av sin politikk fra den markedsliberalistiske menyen, avler passivitet og avpolitisering i stor stil. Spesielt problematisk er det selvfølgelig når partiet fra regjeringsposisjon gjennomfører politiske tiltak som retter seg mot fagbevegelsens interesser.

Heller enn et angrep på denne politikken får vi fra LOs ledelse en moralisering over det voksende antall av organisasjonens misnøyde medlemmer som gir sin stemme til Fremskrittspartiet eller Høyre. Å erkjenne at denne avpolitiserte misnøyen gjødsles av egen moderasjonspolitikk og sosialdemokratiets høyredreining er det naturlig nok ingen forståelse for.

LO og de fleste forbund undervurderer dessuten at økt markedsmakt har endret betingelsene for fagbevegelsens politiske engasjement. Den formen LOs binding til sosialdemokratiet har antatt, bremser prosessen med å skape forståelse for en ny situasjon. Dette understreker behovet for at fagbevegelsen selv hever fanen også i den politiske kampen. Svaret er nemlig ikke en avpolitisert fagbevegelse. I dagens situasjon er det behov for mer politikk - men mindre partipolitikk - i fagbevegelsen.

* Enhet i fagbevegelsen
Dersom man skal bygge opp en troverdig motstand mot kapitalkreftenes internasjonale offensiv, framstår økt tverrkontakt, ikke bare innad i, men også mellom fagforbund, såvel i som utenfor LO, som en nødvendig forutsetning. Den tidligere LO-leder Tor Halvorsen tok allerede for 20 år siden til orde for en tilnærming mellom Landsorganisasjonen (LO), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF). Han så nemlig at arbeidstakerinteressene var i ferd med å bli presset over på defensiven i samfunnet.

De viktigste motsetningene i fagbevegelsen i dag går ikke mellom, men på tvers av de tre hovedorganisasjonene. Med dagens dramatiske økonomiske og samfunnsmessige endringer, står fagbevegelsen overfor en utvikling som vil bli langt mer brutal enn de fleste erkjenner. Fagbevegelsens organisatoriske splittelse framstår i denne sammenhengen som et voksende problem. Enhver radikal strategi for å møte kapitalens offensiv må derfor ha enhet på tvers av hovedsammenslutningene som langsiktig mål.

Eksisterende maktposisjoner, historiske og tradisjonelle motsetninger og forskjellige partipolitiske vurderinger gjør at en slik tilnærming ikke vil skje med utgangspunkt i organisasjonenes topplan i dag. En utvikling i denne retning må derfor kjempes fram gjennom aksjonsenhet nedenfra i organisasjonene.

* Demokratisering av fagbevegelsen
Den sterke sentraliseringen og byråkratiseringen gjør det nødvendig å reise parolen «Makta tilbake til medlemmene» i norsk fagbevegelse. Det kan kun skje gjennom et press nedenfra i organisasjonene. Tendensen til å videreutvikle fagbevegelsen som serviceorgansiasjon for medlemmene bør derfor snarest avspores til fordel for et perspektiv om å utvikle fagorganisasjonene som kamporganisasjoner.

Den Skandinaviske Transportarbeiderkonferansen i Oslo høsten 1995 (lokalt initiert samarbeid mellom fagforeninger innen transportnæringen i Oslo, København og Stockholm) vedtok enstemmig følgende retningslinjer for en faglig strategi mot kapitalens internasjonale offensiv:

«1. Klubber og fagforeninger må bygge allianser og utvikle nettverk med sikte på å utveksle erfaringer, utvikle strategier og styrke den gjensidige støtten og solidariteten.
2. For å stå sterkere mot internasjonaliseringen av økonomien og de multinasjonale konsernene må den faglige internasjonale samordningen styrkes og bli mer forpliktende.
3. Det må vises større oppfinnsomhet i den faglige kampen for å svekke og omgå anti-faglig lovgivning. I siste instans må nødvendige kamper tas og sikres støtte fra en solidarisk fagbevegelse.
4. Lokale faglige organisasjonsledd oppfordres til å bygge kampfond med sikte på å stå bedre rustet til å møte de økende angrepene fra kapitalkreftene og de politiske myndighetene.» (Transportarbeideren nr. 6/95.)

Dette er et utmerket utgangspunkt for en demokratisering av fagbevegelsen - og utvikling av en grunnplansbasert faglig motstandskamp.

* Bekjemp kapitalens fleksibiliseringsstrategi - for en kortere, regulert normalarbeidsdag
Uthulingen av arbeidstidsordninger, svekking av stillingsvernet - arbeidsgivernes fleksibiliseringskamp - utgjør i dag det mest alvorlige anslag mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsbetingelser. At dette skjer i en situasjon der arbeidsproduktiviteten gjennom de siste par tiår har økt raskere enn noen gang tidligere i historien, understreker alvoret i dette tilbakeslaget. Kampen mot denne utviklingen framstår derfor som kjerneområdet for fagbevegelsens strategi mot kapitalens internasjonale offensiv - med potensial i seg til å bli det samlende utgangspunkt for en faglig internasjonal koordinering, basert på krav og kamper i det enkelte land.

I Tyskland har fagbevegelsen lenge fokusert på kortere arbeidstid som et avgjørende krav i en tid der det ikke skapes nye arbeidsplasser selv om den økonomiske veksten er relativt høy. I Frankrike har fagorganisasjonene vært gjennom en rekke streikekamper der både kortere arbeidstid og lavere pensjonsalder har vært sentrale krav, noe som førte til at Jospin-regjeringa ble presset til et løfte om å innføre 35 timers uke for alle fra år 2000. Lignende løfter er presset fram politisk i Italia.

De nordisk fagorganisasjonene har lagt seg på en helt annen kurs enn sine søsterorganisasjoner i Europa i dette spørsmålet. Med sine særegne holdninger om at generell arbeidstidsforkorting ikke er noe egnet middel i kampen mot arbeidsløsheten, har de til og med opptrådt som bremsekloss innad i Euro-LO på dette området. Her ligger det et viktig pespektiv for organisering av press nedenfra i fagbevegelsen.

* Mot anbud, privatisering og oppsplitting av virksomhetene
Privatisering og markedsorientering innen offentlig sektor er en del av kampen for å legge stadig større deler av samfunnet under kapitalens domene. Innen statlig sektor har Telenor allerede tatt skrittet fullt ut, mens NSB og Posten fortsatt er inne i sin stegvise ferd mot markedet. Nå er det kommunesektoren som står foran sin anbuds- og privatiseringsbølge.

Situasjonen skriker med andre ord etter en lokal, koordinert mobilisering mot anbudsprivatisering, markedsorientering og de angrep på lønns- og arbeidsvilkår som dette fører med seg. Heller enn å kjempe isolert innen hver sin offentlige sektor, er tiden inne til at fagforeninger innen statlig og kommunal sektor utvikler en felles plattform for denne kampen. Dessuten eksisterer det store muligheter for videre allianser med brukergrupper, miljøbevegelse og andre utenomparlamentariske organisasjoner på disse områdene.

Ettersom det er den samme prosessen som foregår gjennom såkalt «outsourcing» og oppsplitting av private virksomheter, ligger det et potensial for videre alliansebygging også på tvers av skillet mellom privat og offentlig sektor - med forsvar for velferdsstaten som perspektiv. Det viktige for fagorganisasjonene er å erkjenne tilbakeslaget, innse nødvendigheten av at kampen må organiseres og koordineres nedenfra - for så å utvikle kampformer som er tilpasset de omfattende endringer i kampbetingelsene.

Da de tyske metallarbeiderne demonstrerte mot regjeringen i begynnelsen av oktober 1996, bar de en parole med følgende tekst: «Kohl/Strumpfe: Wir lernen Französisch» (Kohl/Strumpfe [navnet på statsministeren og lederen av metallindustriens arbeidsgiverforening]: Vi er i ferd med å lære fransk) som et klart hint om hva de kunne tenke seg å sette i gang dersom arbeidsgiverne ikke ga opp sin kamp mot sykelønna. Kan hende er det på tide for flere av oss å lære mer fransk - i denne sammenhengen gatas språk, så å si.

(Publisert i det svenske tidsskriftet Clarté nr. 3/2000 under tittelen "Dags att skifta spår - Bryt den fackliga byråkratins nederlagslinje".)