Brutaliseringen av arbeidslivet

Asbjørn Wahl

Det er "all time high" i sykefravær og utstøting av arbeidslivet, og mange er bekymret. Kreative og konstruktive forslag til botemidler florerer; innstramming av betingelsene for å få uføretrygd, reduserte trygdesatser, karensdager, redusert sykelønn, hyppig omskolering og individuelle mestringsstrategier, nå sist i form av fysisk trening i arbeidstida, for bedre å kunne takle belastningene i et beinhardt arbeidsmarked. Svært få ser imidlertid ut til å ville nærme seg kjernen av problemet, den brutaliseringen av arbeidslivet vi opplever i kjølvannet av markedskreftenes frislepp.

Om lag 10 prosent av hele den norske befolkningen mellom 16 og 66 år er for tida uføretrygdet. Tar vi med dem som er på rehabilitering, førtidspensjon og andre lignende ordninger, nærmer det seg 15 prosent. Av alle mellom 55 og 60 år er 25 prosent uføretrygdet. I følge offisiell statistikk er yrkesskader i sterk vekst. Meningsmålinger (blant andre Statistisk Sentralbyrås siste levekårsundersøkelse) viser at en sterkt økende andel av arbeidstakerne opplever økende stress og press på jobben.

For stadig flere yrkesgrupper er uføretrygding nå den mest vanlige måten å gå ut av arbeidslivet på – ikke ved å nå vanlig pensjonsalder. Slik har det i lengre tid vært for renholdspersonale, buss- og lastebilsjåfører, anleggs- og gruvearbeidere m.fl. Også innen helse- og omsorg (de såkalte "trøste og bære"-yrkene) og i skolen er dette nå i ferd med å bli situasjonen, og flere følger på. Den siste gruppen som har kommet til, sist fordi det er en relativt ny yrkesgruppe her i landet, er oljearbeiderne i Nordsjøen, som nå i masseomfang ryker ut av arbeidslivet tidlig i 50-årene.

Arbeidslivet krever i økende grad folk som kan "gi alt", som kan yte 110 prosent hele tida. Folk med redusert arbeidsevne støtes ut, ikke bare i privat næringsliv, men i økende grad også i det offentlige. En utvikling mot underbudsjettering, stadig mer snever økonomistyring og små resultatenheter med beinharde økonomiske mål, fører til en rå utstøting av arbeidskraft som ikke kan yte det maksimale. Samfunnsøkonomisk er det selvfølgelig meningsløst at folk med en liten reduksjon i arbeidsevnen skyves over på uføretrygd heller enn å få benytte sin arbeidsevne til verdiskaping for samfunnet.

Mange har opplevd de siste årene, at presset på jobben har blitt hardere, at lov- og avtaleverk oftere undergraves og settes til side i det daglige arbeidet, at utryggheten og usikkerheten har økt. Det er viktig å ha gode lover og avtaler i arbeidslivet, men det er altså ikke nok. Uten et "klima" i samfunnet som godtar eller støtter opp om disse bestemmelsene, uten rammebetingelser og reguleringer som demper konkurransepresset i arbeidslivet, og uten sterke fagforeninger som kan sørge for at regelverket følges, blir resultatet heller forverrede arbeidsvilkår.

I motsetning til de ambisiøse formuleringer i Arbeidsmiljølovens §12 er det altså i ferd med å utvikle seg et arbeidsmiljø her i landet, der et normalt utrustet menneske ikke er i stand til å holde ut et helt arbeidsliv, men støtes ut til dels lenge før vanlig pensjonsalder. Arbeidslivet er i ferd med å brutaliseres. For store deler av befolkningen fører ikke dagens vekst- og velstandsøkning til et bedre liv. Snarere tvert imot, presset på den enkelte øker, og fysisk og psykisk helse brytes raskere ned. De som daglig forklarer oss at "vi har aldri hatt det så godt her i landet", vet ikke hva som foregår rundt omkring på norske arbeidsplasser. Samtidig avslører de gjenom sine påstander at de befinner seg fjernt fra den virkelighet som storparten av landets arbeidstakere lever i.

Når politikere gir markedskreftene stadig friere armslag, samtidig som de åpenbart tror at lover og avtaler skal sikre arbeidsforholdene og den sosiale tryggheten, så avslører de en grenseløs politisk naivitet. Det blir som å åpne slusene for så å forby vannet å renne, og det er rimelig fåfengt. Slik blir også snakket om "arbeidslinja" til en stadig mer virkelighetsfjern retorikk i møte med de harde økonomiske realiteter på arbeidsplassene.

Brutaliseringen av arbeidslivet henger nemlig sammen med sterke, underliggende krefter i samfunnet. Markedsliberalismens gjennombrudd på 80-tallet og kapitalkreftenes stadig større makt i samfunnet er uten tvil drivkreftene bak det økende presset i arbeidslivet. Dette henger sammen med viktige politiske beslutninger på nasjonalt såvel som på internasjonalt plan, og med kapitalkreftenes strategier for å styrke seg på et åpent verdensmarked.

Konkurransen skjerpes på alle områder og kravene til avkastning øker dramatisk. Frislippet av markedskreftene har ført til en voldsom økning av konkurransepresset i bedriftene. De massive kravene om å kutte kostnader leder selvfølgelig til et utålelig press på mange ansatte. Økende krav om konkurranseutsetting skaper utrygghet og hardere arbeidstempo innen kommunale virksomheter. Stadig raskere omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken øker kravene til den enkelte arbeidstaker. Kort sagt, markedsliberalismen er helsefarlig.

Deregulering, privatisering og konkurranseutsetting er imidlertid ikke et resultat av naturlover, de springer ut av konkrete maktforhold og politiske beslutninger. Det er ikke vanskelig å identifisere de krefter i samfunnet som de siste årene har presset på for å svekke sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, sysselsettingsloven, arbeidstidsbestemmelser, frata oss ferie- og fridager og svekke innholdet i våre avtaler.

Stadig flere uttrykker bekymring for denne utviklingen. Tidligere statsminister Bondevik har i kronikker invitert den sittende regjering til et stort, nasjonalt kompromiss for å råde bot på problemet, og med positiv respons. Flere politikere og myndighetspersoner har fulgt opp med alvorstunge uttalelser. Nesten uten unntak har imidlertid bekymringen begrenset seg til utgiftene på trygdebudsjettet. Det mer enn antydes at løsningene på problemet ligger i å skjerpe betingelsene for å få uføretrygd (slik det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet), samt å redusere ytelsene. Ingen av aktørene har uttrykt noen påtakelig uro over årsaken til problemet – nemlig brutaliseringen av arbeidslivet.

Det hittil mest usmakelige innspillet sto likevel NRKs Redaksjon 21 for, da den i høst tok opp problemet til debatt – med "sviktende arbeidsmoral" som eneste innfallsvinkel. Det er altså ikke nok at folk skal utsettes for økende utrygghet, fysisk og psykisk press i arbeidslivet, de skal i tillegg måtte ta imot fordømmende blikk og moralske pekefingre fra samfunnets elite og mediesamfunnets vellykkede middelklasse.

Fra vår side må vi gå dypere til verks enn politikernes skraping på overflata. Vi må stille de helt fundamentale spørsmål om hva som hindrer oss i å utvikle et arbeidsliv der menneskets evner, behov, ønsker og drømmer står i sentrum. Hvorfor er §12 i Arbeidsmiljøloven så godt som satt ut av kraft i store deler av arbeidslivet? Hva er det som skaper den store avstanden som i dag eksisterer mellom det liv vi vil leve og det liv vi tilbys under markedsliberalismen?

Når dette omfattende samfunnsproblemet ennå ikke har fått sin fortjente plass i samfunnsdebatten, har det flere årsaker. For det første er det et utrendy tema hos den påstått urbane og postmoderne eliten som har skaffet seg kontroll over mediene og dermed over samfunnsdebattens dagsorden. For det andre fordi de styrende og de styrte etter hvert rekrutteres fra hver sine sosiale sjikt. De styrende har med andre ord liten kunnskap om folks hverdagsproblemer. For det tredje fordi de som rammes i stor grad individualiserer problemet: "Det er jeg som ikke strekker til, som ikke mestrer de nye kravene i arbeidslivet."

Slik produseres forståelig nok misnøye og begrunnet politikerforakt. Hit kan man sannsynligvis gå, heller enn til bensinpriser, for å forstå de politiske rystelser som har hjemsøkt vårt land. Når arbeiderbevegelsen ikke tar skikkelig tak i dette på en grunnleggende og systemkritisk måte, framstår høyrepopulismen som det eneste "alternativ", som på sin perverterte måte klarer å kanalisere folks misnøye i retning bensinpriser og utstudert værhane-politikk. Det er tragisk, men sier mest om de øvrige politiske alternativer. Situasjonen er utålelig og angrepene på sykelønnsordning og uføretrygd er usmakelig. Det er derfor aksjonen For velferdsstaten har besluttet å gjøre brutaliseringen av arbeidslivet til et sentralt tema i tida som kommer.