Arbeidslivets brutaliseringunder markedsliberalismenLa meg starte med en litt sleivete provokasjon. Hvem er det som blir utbrent i vårt nye arbeidsliv? Jo, det er leger, ledere, markedsførere, børsspekulanter og dataingeniører. Renholdsbetjenter, bussjåfører, hjelpepleiere og oljearbeidere blir bare uføretrygdet. Med dette ønsker jeg egentlig ikke å bagatellisere det alvorlige problem utbrenthet i arbeidslivet representerer, men jeg klarer ikke helt å motstå fristelsen til å påpeke at de sosiale og klassemessige forskjellene i samfunnet slår igjennom også når det gjelder hvilken oppmerksomhet ulike problemer i arbeidslivet gjøres til gjenstand for. De utbrente representantene for samfunnets høyere middelklasse får vi nærmest innsikt i livshistorien til en for en, gjennom innlevende reportasjer i den kulørte dags- og ukepresse – der de i tur og orden står fram. De langt mer omfattende og alvorlige problemer med utstøting og uføretrygding av et raskt økende antall arbeidstakere i et hardt presset arbeidsliv, får vi i beste fall presentert som statistikk, der bekymringene mer er knyttet til trygdebudsjett og nasjonaløkonomi, enn til de menneskeskjebner som skjuler seg bak tallene – jfr. det såkalte Sandman-utvalget (NOU 2000:27), som utredet tiltak mot sykefravær og uføretrygding. Det sjikt av velutdannede individualister som etter eget valg følger sin gruppes konforme krav om å brenne sitt lys i begge ender i endeløs jakt på mere penger, større suksess og høyere avansement, og som gjennom det presser kroppens og psykens tålegrenser i en slik grad at de møter veggen, mobiliserer større omsorg og oppmerksomhet i dagens samfunn enn de titusener som støtes ut av et stadig mer brutalisert arbeidsliv. Ja, det forskes mer, skrives flere bøker (som denne) og arrangeres flere konferanser om utbrenthet i disse dager enn om de fysiske og psykiske problemer som i økende grad suger kreftene ut av arbeidstakerne i det ordinære arbeidsliv. Kan denne svært så skjeve fokuseringen og prioriteringen skyldes at det nå også er venner og bekjente av samfunnets elite og mediesamfunnets vellykkede middelklasse som rammes av arbeidslivets krav, som blir utbrent? Jeg kan ikke helt fri meg fra det inntrykket, at når jeg leser en del av disse personlige vitnemålene om hvordan jeg ble utbrent, så framstår ikke utbrenthet bare som plagsomt, men også som trendy. Har du ikke minst ett sammenbrudd bak deg før du fyller 30, ja, så har du ikke gitt alt, du har ikke gjort ditt. Utbrenthet rammer imidlertid mange i dagens arbeidsliv. Representanter fra en rekke forskjellige yrkesgrupper møter veggen på ulike måter. Selv om mediene særlig fokuserer på utbrente enkeltindivider i det velutdannede sjikt av arbeidstakere, så viser faglitteraturen at problemet er langt mer omfattende. Syke- og hjelpepleiere, lærere og sosialarbeidere, dobbeltarbeidende kvinner og lavtlønte med to jobber eller som arbeider overtid langt ut over lovens rammer for å få økonomien til å gå i hop – alle bidrar de til den relativt nye og voksende statistikken over utbrenthet i arbeidslivet. For mange av disse yrkesgruppene, samt renholdsbetjenter, sjåfører, oljearbeidere, pleiemedhjelpere og flere, er presset i arbeidslivet økende. Det samme gjelder ansatte i virksomheter i stadig raskere omstilling, og med omfattende nedbemanning for å øke inntjeningen. Arbeidsintensiteten øker gjennom lavere bemanning og strammere tidsfrister, kravene om å kunne takle ny teknologi og nye organisasjonsformer tiltar og kontrollen over den enkelte arbeidstaker styrkes. Mange må gi opp. En god del av dem som blir utbrent er knapt nok klar over det, fordi dette er et begrep som brukes lite i disse yrkesgruppene. De er vant til at man ikke holder ut lenge i slike jobber. De blir utslitte, syke og uføre – og de blir det for tiden i masseomfang. Likevel er det altså de relativt langt færre velutdannede dataingeniører m.v., som presser seg selv til det ytterste i det nye arbeidsliv, som vinner i kampen om medienes fokus og sympati. I et forsøk på å motvirke denne svært så ubalanserte vektlegging av problemer i arbeidslivet vil jeg derfor i det følgende konsentrere meg om de problemer som uten sammenligning er alvorligst – nemlig den omfattende utstøting av arbeidskraft som for tiden foregår her i landet, der uføretrygding blir den vanligste måten å gå ut av arbeidslivet på i stadig flere yrkesgrupper. Heller enn individualisering av problemet, moralisering overfor og stigmatisering av dem som rammes, velger jeg å søke under overflaten, etter årsaker til og drivkrefter bak dette som er i ferd med å bli et av våre største samfunnsproblem. Dermed blir det nødvendig å skissere de helt grunnleggende økonomiske og politiske rammebetingelser som gjennom de siste par tiår har bidratt så sterkt til å endre maktforholdene i samfunnet, og som dermed også avgjør arbeidslivets utforming. Jeg viser i denne artikkelen at det økende presset i arbeidslivet og den økende utstøtingen av arbeidskraft ikke er noe særnorsk fenomen, men utviklingstrekk som kjennetegner det nyliberale arbeidsliv i store deler av verden. Markedsliberalismen er helsefarlig. På dette grunnlaget kritiserer jeg de tradisjonelle tiltak som lanseres for å motvirke utstøtingen av arbeidskraft, men som viser seg ikke å ha noen virkning av betydning. Dette skyldes nettopp at politikerne skraper på overflaten og angriper symptomer heller enn årsaker og drivkrefter. Verken psykologenes individuelle mestring eller politikernes overflatiske tiltak fjerner årsakene til arbeidslivets brutalisering under markedsliberalismen. En mer omfattende sosial kamp med et systemkritisk perspektiv er derfor nødvendig, dersom man ønsker å komme de underliggende drivkrefter til livs. Det økonomiske frislepp Så stanset det på et eller annet tidspunkt opp. Arbeidsløsheten begynte å øke igjen. Det ble hevdet at skattenivået var blitt for høyt, at offentlig drift var ressursødende, at politiske reguleringer var ineffektive i forhold til markedets rasjonelle egenregulering. Honnørord som politisk styring, regulering, offentlig drift, utjevning og fordeling måtte vike plassen for konkurranseevne, liberalisering, fristilling, markedstilpasning og deregulering, og dette har nå blitt det rådende evangelium. Dette dramatiske tidsskiftet henger sammen med viktige utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, som noen kaller globalisering eller kapitalens internasjonalisering, og som i dag framstår som en av de sterkeste faktorene som er med og påvirker våre samfunn. Nasjonale økonomier blir stadig sterkere integrert i verdensmarkedet og dette skaper nye rammebetingelser for såvel arbeidsliv som politikk. Globalisering har imidlertid også blitt et moteord som det er nødvendig å se nærmere på betydningen av, samtidig som vi må se på hvilke konsekvenser den har for arbeidslivet. (I den videre framstillingen av den globale økonomien vil jeg i stor grad basere meg på Skarstein 1998.) Først og fremst kjennetegnes globaliseringen av en sterkt økende bevegelse av varer, tjenester og kapital over grensene. Stadig mer avansert datakommunikasjon, lave transporttjenester og grenseløs frihandel har vært viktige forutsetninger for denne utviklingen, men det forklarer ikke drivkreftene bak den. To vesentlige endringer i den internasjonale, kapitalistiske økonomien har vært avgjørende for den situasjonen vi står overfor i dag – sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet (Bretton Woods) i begynnelsen av 70-årene og opphevelsen av kapitalkontrollen i land etter land. Det er disse fenomenene som har lagt grunnlaget for den omfattende spekulasjons- og kasinoøkonomien som spiller en så dominerende rolle i dagens verdensøkonomi. Globalisering er ikke noe nytt fenomen i økonomien, den har vært en gjennomgående tendens i hele kapitalismens historie. Stadig ekspansjon og erobring av nye markeder er et fundamentalt trekk ved kapitalismen. En kapitalisme som ikke ekspanderer, er i alvorlig krise. Gjennom offentlige reguleringer kan man likevel påvirke hvilken form denne ekspansjonen tar. Den forrige store globaliseringsbølgen var i slutten av det 19. århundre – og varte om lag til første verdenskrigs utbrudd. I mellomkrigstida var det imidlertid et omfattende tilbakeslag, ikke minst som resultat av den økonomiske krisa fra slutten av 20-årene. Etter en lengre stabil periode etter andre verdenskrig ble så verdensøkonomien igjen, på begynnelsen av 1970-tallet, innhentet av kriser. Viktige begivenheter som Vietnamkrigen, dollarkrisa og sammenbruddet i valutasystemet, økte råvarepriser, oljekriser m.v. rystet verdensøkonomien. Samtidig slo den politiske konjunkturen over i høyreretning, med en forsert økonomisk liberalisering og deregulering som resultat. Markedsliberalismens korstog startet. Sentrale land som USA, Vest-Tyskland, Canada og Sveits avskaffet kapitalkontrollen. Dermed var demningen brutt, og finanskapitalens "frigjøring" et faktum. Fra nå av var finansinstitusjonene og de multinasjonale selskapene kvitt all "brysom" statlig innblanding. Her i landet avskaffet Syse-regjeringen de siste restene av valuta- og kapitalkontroll i juli 1990, for øvrig uten protester fra opposisjonen. Nyliberalismen som økonomisk og politisk retning slo for fullt gjennom fra begynnelsen av 80-tallet, med USA (under Ronald Reagan) og Storbritannia (under Margaret Thatcher) som drivkrefter. Den medførte en omfattende deregulering av markedene, avskaffing av kapitalkontrollen, privatisering av offentlige virksomheter og et generelt frislipp av de økonomiske krefter. Politiske inngrep i markedene, som gjennom hele etterkrigstiden med stor suksess hadde blitt brukt til å påvirke både fordelingen av den økonomiske veksten og kanaliseringen av samfunnets ressurser i ønsket retning, ble av de nye markedsfundamentalistene i løpet av kort tid henvist til historiens skraphaug. Fri flyt av varer, kapital og tjenester – uten statlig innblanding – ble det nye ideal. I akademia fulgte økonomene usedvanlig raskt og lojalt opp de nye politiske vinder, og la om fra keynesianisme til markedsliberalisme og tilbudsside-økonomi. Den samme politikken slo inn i internasjonale institusjoner som OECD, GATT, IMF (Det internasjonale pengefond) og Verdensbanken. Gjennom GATT (nå: WTO) har handelen blitt så godt som fullstendig liberalisert – i siste runde omfattet det også en begynnende liberalisering av handel med tjenester (den såkalte GATS-avtalen). I Europa har dette nyliberalistiske prosjektet blitt befestet gjennom etableringen av det indre marked og Maastricht-traktaten om gjennomføringen av EUs valutaunion. EU har blitt det politiske uttrykk for globaliseringsprosessen i Europa. Drivkreftene i dette prosjektet er den kamp om markeder og hegemoni som utkjempes mellom de tre sentra i den internasjonale kapitalistiske økonomien – USA, Japan og EU. Gjennom EØS-avtalen blir også Norge en del av dette prosjektet. EUs omfattende lovgivning, sammen med det såkalte demokratiske underskudd innen EU, har skapt nye problemer både for demokratisk styring og for fagbevegelsens innflytelse i vårt land. Slik befestes og forsterkes den maktforskyvningen som den globale økonomien hviler på. Slik svekkes gradvis fagbevegelsens og arbeidstakernes innflytelse i arbeidslivet – og dermed vernet av arbeidstakernes interesser. Kasino-økonomien Storparten av disse transaksjonene er knyttet til rene valutaspekulasjoner, og store, internasjonale spekulanter har flere ganger skapt rystelser i hele verdensøkonomien (den europeiske valutakrisa i 1992, Mexico-krisa i 1995, krisa i Sørøst-Asia i 1998). Spekulasjonsbølgene skaper dramatiske svingninger i valutakurser, som har liten eller ingen sammenheng med realøkonomien i landene det gjelder. Denne usikkerheten har så i seg selv blitt en ny handelsvare – de såkalte derivater, der man tar ytterligere et steg bort fra realøkonomien og nærmest spiller på framtidig kursutvikling som andre spiller på hester, bare med den forskjell at finans-spillerne kan skape rystelser i hele verdensøkonomien – i din og min hverdag, og ikke minst i arbeidslivet. Penger i internasjonal sammenheng er ikke lenger først og fremst et betalingsmiddel for varer og tjenester som eksporteres og importeres over grensene. Dette utgjør kun 2-3 prosent av transaksjonene. For hver krone som går med til å betale for reelle varer og tjenester i verden, brukes 50 kroner i det som enkelte kaller kasino-økonomien, eller spekulasjons-økonomien. Finanssystemet har med andre ord koplet seg fullstendig fri fra den produktive delen av økonomien. Denne galskapens økonomi er resultatet vi har fått av politikernes systematiske avregulering de siste to tiårene. Et annet sentralt trekk i den globale økonomien er ekspansjonen og den økende dominans av de multinasjonale konsernene. I 1995 ble det anslått at de 200 største multinasjonale selskapene sto for over 25% av verdens bruttoprodukt. En slik tyngde i verdensøkonomien har disse selskapene oppnådd først de siste 10-15 årene, gjennom voldsomme økninger i utenlandske direkte investeringer. Det er særlig etter 1985 at disse investeringer har skutt i været – fra et nivå på om lag 50 milliarder dollar i året til over 250 milliarder. Gjennom privatiseringspolitikken og bruken av anbudssystemet tar de multinasjonale selskapene over en økende andel av offentlig virksomhet. Et knippe av multinasjonale selskaper – særlig med utgangspunkt i Frankrike og Storbritannia – driver i dag og bygger seg opp på profitable offentlige kontrakter. De opererer i alle verdenshjørner og over hele spekteret av offentlige tjenester (en nærmere beskrivelse av dette fenomenet finnes blant annet i Wahl, A: Velferd til salgs i Utviklingsfondet 2001, s. 46-48). I det oppskrudde, internasjonale konkurransejaget som følger av denne utviklingen, settes de private bedriftene under et massivt konkurransepress. De prøver derfor å kvitte seg med utgifter de anser som unødvendige, samt presse ned alle øvrige utgifter. Internt i bedriftene betyr dette å effektivisere og rasjonalisere – samt å holde lønnsutviklingen nede. Eksternt betyr det å øke presset mot offentlig sektor i en kamp for å redusere skatter og avgifter. Derfor angripes kommuneøkonomien, trygdeordningene, lønns- og arbeidsvilkår så sterkt for tiden, både i privat og offentlig sektor, de framstilles som trusler mot landets konkurranseevne. Og får ikke kapitalkreftene det som de vil, trues det med kapitalflukt. En av strategiene til disse multinasjonale gigantene er å legge inn tapsbud for å presse ut konkurrentene med sikte på at det vil betale seg i det lange løp når monopolsituasjonen gjør det mulig å ta ut monopolprofitt. På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. Resultatet av anbudssystemet på sikt er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering. Offentlige monopoler blir erstattet av private monopoler – og med langt større makt og innflytelse verden over. Presset mot arbeidstakerne reduseres imidlertid ikke selv om monopoliseringstendensen svekker konkurransen på markedene, fordi de mektige multinasjonale gigantene opererer med avkastningskrav hinsides alt man tidligere var vant til. Foruten de alvorlige samfunnsmessige sidene av denne utviklingen, har anbud og konkurranseutsetting også vist seg å ha store konsekvenser for arbeidsmiljøet. Anbud og konkurranseutsetting ødelegger muligheten til å utvikle trygge arbeidsplasser. Det verste var uvissheten, er en velkjent reaksjon fra arbeidstakere som har vært utsatt for dette nymotens hysteriet. De føler det som et voldsomt press at de skal ut og konkurrere om sin egen arbeidsplass hvert tredje, fjerde eller femte år. Der oppgaver blir stykket opp og fordelt til ulike aktører, oppstår det ofte ulike kulturer på en og samme arbeidsplass. Det trekker lett med seg gnisninger og uro. Arbeidsmiljøet blir mindre stabilt. Lønns- og arbeidsvilkår kan også bli forskjellig for folk som utfører de samme oppgaver, og det er for mange en sterkt demotiverende faktor. Helhetstenkingen blir borte. I mange tilfeller blir det faktisk vanskeligere å utvikle fleksibilitet mellom ulike arbeidstakergrupper på den samme arbeidsplass. Hele utviklingen bygger opp omkring en bruk og kast-mentalitet i forhold til arbeidsfolk. Den australske professoren Michael Quinlan har gått gjennom 29 ulike rapportar om effekten av "out-sourcing" og konkurranseutsetting i både privat og offentlig sektor. Hans konklusjon er entydig (Klassekampen, 30.6.2001):
Denne nye økonomiske verdensorden representerer altså en utvikling der maktforholdene i samfunnet endres dramatisk. Noen har kalt det elitenes revolt eller de rikes revolusjon. Konsekvensene er store. Den relative sosiale stabilitet som har eksistert i de fleste høyt industrialiserte land i etterkrigstida, rystes for tiden i sine grunnvoller i mange land. Fag- og arbeiderbevegelsen er presset over på defensiven verden over. Tilhengerne av markedsliberalismens ekspansjon prøver å framstille den rådende økonomiske globaliseringen som noe som har kommet for å bli. Informasjonsteknologien, den teknologiske revolusjonen, blir framstilt som den viktigste drivkraft. Globaliseringen er dermed ustoppelig, irreversibel – noe man bare må tilpasse seg til. Denne snevre teknologideterminismen har fått sterkt fotfeste også i arbeiderbevegelsens ledende kretser. Den fornekter at samfunnsmessige prosesser har samfunnsmessige årsaker, og at disse først og fremst må søkes i sosiale og økonomiske forhold. Teknologi eksisterer ikke i et tomrom. Teknologisk utvikling avspeiler i siste instans samfunnsmessige forhold og maktforhold i samfunnet. Dersom politikerne heller hadde beveget seg bak teknologien, til maktforholdene i økonomien, vil de raskt oppdage at store deler av det som med et svært upresist begrep blir kalt globalisering, er bevisste strategier fra multinasjonale selskaper, finansinstitusjoner og regjeringer. Omfordeling av makt og
ressursser Svært mange av disse har to eller flere deltidsjobber, de er på evig jakt etter nye oppdrag, slik at de kan skaffe til veie tilstrekkelige midler til å innfri sine økonomiske forpliktelser og finansiere sitt og sin families livsopphold. I tillegg til et hardt fysisk slit i mange av disse jobbene bidrar situasjonen dermed også til å legge et vedvarende psykisk press på arbeidstakerne. De mister mye av kontrollen over sine egne liv og fremmedgjøres i forhold til både seg selv og andre arbeidstakere. De blir i aller høyeste grad utbrent. I Europa er massearbeidsløshet uten sidestykke siden 1930-årene et av resultatene av denne utviklingen, samt en massiv omstrukturering og omlokalisering særlig av industriproduksjonen. Globaliseringen har med andre ord så langt skapt en hær av arbeidende fattige i USA og en hær med arbeidsløse fattige i Vest-Europa. Et annet utviklingstrekk er at faste jobber i økende grad erstattes av midlertidige, heltids- erstattes av deltidsjobber. USAs største arbeidsgiver heter derfor ikke lenger General Motors, AT&T eller IBM. Vikarbyrået Manpower topper i dag statistikken over antall arbeidstakere (Martin og Schumann 1997, s. 168). Denne utviklingen rammer heller ikke bare arbeidere og lavere funksjonærer. Internasjonale bedriftsrådgivere har forutsagt at annenhver arbeidsplass i mellomleder-sjiktet vil forsvinne det kommende tiår, og store deler av den såkalte middelklassen vil forsvinne (samme sted, side 13-14). Mens vi tidligere har blitt advart mot det såkalte tredjedelssamfunnet, altså dette at en tredjedel av befolkningen støtes ut av samfunnet, presenteres vi nå også for femtedelssamfunnet. Ikke i betydningen at en femtedel (20 prosent) av samfunnets medlemmer støtes ut. Snarere tvert imot, 20 prosent av den arbeidsføre del av befolkningen vil i relativt nær framtid være tilstrekkelig for å produsere de varer og tjenester vi trenger. Fenomenet ble seriøst diskutert på et uoffisielt internasjonalt toppmøte mellom bedriftsledere, politikere og andre samfunnstopper i California i 1995. Problemet de fleste var opptatt av var hvordan man skulle brødfø og underholde de resterende 80 prosent av befolkningen slik at de ikke støtes ut i den ytterste nød og elendighet, henfaller til kriminalitet eller – selvfølgelig – gjør opprør (Martin & Schumann, 1997). I motsetning til det mange innen samfunnets elite i dag påstår, er det altså ikke slik at klassekampen er i ferd med å forsvinne, den har snarere blitt skjerpet gjennom den stadig hardere konkurransen over grensene, og den føres for tiden mest effektivt ovenfra. Markedsliberalismens seiersgang over verden siden 1970-tallet har ført til en massiv endring av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Produksjonens internasjonalisering og de endrede konkurranseforholdene har økt mulighetene til å flytte produksjon fra et land til et annet. Dermed svekkes den potensielle motmakten som de nasjonalt baserte fagorganisasjonene representerer. I tillegg har den raskt voksende og uhyre raskt bevegelige finanskapitalen skapt en slags utpressingssituasjon i forhold til de nasjonale regjeringene, noe som også har gjort det vanskeligere for arbeiderbevegelsen å utnytte sin politiske kraft. Det mest alvorlige angrep på arbeidsfolks interesser og maktposisjon i samfunnet de siste tiårene, på velferdsstaten og på demokratiet, er opphevelsen av kapitalkontrollen. Det er den som har gitt de multinasjonale selskapene mulighet til den såkalte utflaggingsstrategien; å flytte eller true med å flytte produksjon og investeringer til andre land. Den brukes nå det den er godt for så vel overfor arbeidstakerne som overfor staten. Kampen for å bedre den nasjonale konkurranseevnen slår ut i konkrete krav om mer fleksible arbeidstidsordninger (eksempelvis presset Kraft Foods arbeiderne ved Freia i Oslo til å akseptere nattskift, hvis ikke ville de heller investere i andre europeiske land), nedbemanning osv., eller bedre rammebetingelser, det vil si lavere skatter og avgifter, billigere energi, mer lempelige utslippsbestemmelser etc. Mens fag- og arbeiderbevegelsen tidligere kunne kjempe gjennom en ny arbeidsmiljølov – mot arbeidsgivernes ønsker og interesser – og så bruke denne loven som et redskap for å bedre forholdene på arbeidsplassen, kan altså en del arbeidsgivere nå ganske enkelt unndra seg denne loven ved å flytte produksjon og investeringer til et annet land, med svakere fagbevegelse, lov- og avtaleverk. I Tyskland har nær en million arbeidsplasser blitt flagget ut til land med billigere arbeidskraft og lavere skatter bare i løpet av de siste fem årene (Balanyá et. al., 2000, s. 7-8). Dette bidrar til å svekke hele fagbevegelsens kampkraft. Utvikling av massearbeidsløshet i store deler av den industrialiserte verden har dertil bidratt sterkt til å svekke arbeidstakernes maktposisjon. Etter som arbeidsforhold og velferd i et samfunn avhenger så sterkt av maktforholdene i dette samfunnet, får denne maktforskyvningen helt avgjørende betydning for presset i arbeidslivet. Dette er ikke noe nytt i verden. I informasjonsrådgivernes tidsalder finner vi imidlertid ikke lenger så ærlige og bramfrie beskrivelser av dette fenomenet som den forretningsbladet Farmand bidro med under forrige globaliseringsperiode – på slutten av det 19. århundret (referert av Bjørnson, 1990, s. 99):
Utstøting fra arbeidslivet I denne undersøkelsen konkluderes det med at nesten halvparten av oss opplever et så stort arbeidspress at vi ikke har tid til annet enn å snakke om arbeidet eller å tenke på det i arbeidstiden. Tre av fire mener arbeidstempoet er styrt av rutiner og tidsfrister. Antallet arbeidstakere som opplever høy arbeidsintensitet, øker kraftig. Mens 44 prosent av de sysselsatte beskrev sin arbeidssituasjon på denne måten i 1996, var tallet 37 prosent i 1993 og 32 prosent i 1989. Presset har med andre ord økt, mens arbeidets innhold er forverret. Dette bidrar til å innskrenke mange menneskers frihet. I måten å organisere arbeidet på ligger det makt-/avmaktsforhold som har avgjørende betydning for enkeltindividets selvbilde. Denne brutaliseringen av arbeidslivet er en uavvendelig konsekvens av nettopp de sterke, underliggende krefter i samfunnet, som jeg har beskrevet ovenfor. Konkurransen skjerpes på alle områder og kravene til avkastning øker dramatisk. Innen offentlig sektor skaper økende krav om konkurranseutsetting utrygghet og hardere arbeidstempo. De massive kravene om å kutte kostnader leder selvfølgelig til et utålelig press på mange ansatte. Stadig raskere omstillinger og nedbemanning av arbeidsstokken øker kravene til den enkelte arbeidstaker. Kort sagt, markedsliberalismen er helsefarlig. Også arbeidsgiversiden innrømmer tidvis dette, her representert ved administrerende direktør Bernt Aas ved Fellesslakteriet, som i et intervju sier (Aftenposten, 26.2.1998):
Det økende presset i store deler av arbeidslivet er altså ikke bare noe som skjer, det springer ut av konkrete maktforhold og politiske beslutninger. Det står sterke interesser bak og presser fram endringer i økonomi, samfunns- og arbeidsliv, som svekker vernet om arbeidstakerne. Det er ikke vanskelig å identifisere de krefter i vårt samfunn som de siste årene har presset på for å svekke sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, sysselsettingsloven, arbeidstidsbestemmelser, frata arbeidstakerne ferie- og fridager og svekke innholdet i tariffavtalene. Fremst i rekken har arbeidsgiverorganisasjonene stått – med de politiske høyrekreftene på slep. Det blir stadig klarere at markedsliberalismen overhodet ikke er forenlig med målet om et samfunns- og arbeidsliv der menneskene kan vokse, realisere seg og utvikle sine skapende evner under trygge og forutsigbare betingelser. Svært mange har derfor opplevd de siste årene, at presset på jobben har blitt hardere, at lov- og avtaleverk oftere undergraves og settes til side i det daglige arbeidet, at utryggheten og usikkerheten har økt. Det er viktig å ha gode lover og avtaler i arbeidslivet, men det er altså ikke nok. Uten et klima i samfunnet som godtar eller støtter opp om disse bestemmelsene, uten rammebetingelser og reguleringer som demper konkurransepresset i arbeidslivet, uten maktforhold som muliggjør inngrep mot markedskreftene og uten sterke fagforeninger som kan sørge for at regelverket følges, blir resultatet heller forverrede arbeidsvilkår. En inspektør i Arbeidstilsynet illustrerer situasjonen på følgende måte (reportasje i gratisavisen avis 1, Oslo 20.10.00):
For et økende antall yrkesgrupper er uføretrygding nå den mest vanlige måten å gå ut av arbeidslivet på – ikke ved å nå vanlig pensjonsalder. Slik har det i lengre tid vært for dem som driver renhold. Likevel skal flere dråper presses ut av sitronen gjennom massiv konkurranseutsetting, som systematisk fører til at man får flere kvadratmeter å gjøre rent på kortere tid. Sjåfører både innen gods- og persontransport rammes av det samme – og like ens et økende antall innen helse-, sosial- og utdanningssektoren. Avisa Nationen (27.10.00) meldte at i 1999 utgjorde uførepensjonister hele 57 prosent av alle lærere som gikk av. 36 prosent gikk av med Avtalefestet Pensjon (AFP) opptil fem år før pensjonsalderen på 67 år. Dermed utgjorde vanlige alderspensjonister bare 7 prosent av lærerpensjonistene. Den siste yrkes gruppen som har kommet til – sist fordi den er relativt ny her i landet – er oljearbeiderne i Nordsjøen, som nå i stort omfang ryker ut av jobben i begynnelsen av 50-årene. 70 prosent av dem som arbeider i Nordsjøen når ikke pensjonsalderen, i følge tidligere leder av Oljearbeidernes Fellessammenslutning, Terje Nustad (Klassekampen, 17.2.98). Arbeidstilsynets inspektør konstaterer i samme artikkel at "tidspresset er den verste helsetrusselen i oljebransjen". Mange har pekt på at den raskt voksende utstøtingen fra arbeidslivet ikke faller sammen med en tilsvarende vekst i sykeligheten i samfunnet. Dette forholdet ble svært godt illustrert i en tittel på et leserinnlegg som jeg kom over i Bergensavisen (3.7.99), der det het at Konkurranseutsetting gir flere og friskere uføretrygdete. Den raskt økende utstøting fra arbeidslivet skyldes med andre ord ikke bare at presset på den enkelte øker, men også at det skal mindre til i form av redusert arbeidsevne før arbeidsgivere ønsker å kvitte seg med ansatte. Hele det økende konkurransepresset i privat sektor og presset for å oppfylle rent økonomiske resultatmål i offentlig sektor blir kraftige incitament for å kvitte seg med arbeidskraft som ikke kan gi alt, som ikke kan yte 110 prosent hele tida. I industrien skjedde mye av denne utstøtingen under de omfattende rasjonaliseringsbølgene på 1980-tallet. På 1990-tallet startet imidlertid en tilsvarende prosess også i offentlig sektor. En utvikling mot underbudsjettering, stadig mer snever økonomistyring og små resultatenheter med beinharde økonomiske mål, har ført til en rå utstøting av arbeidskraft som ikke kan yte det maksimale. Samfunnsøkonomisk er det selvfølgelig meningsløst at folk med en liten reduksjon i arbeidsevnen skyves over på uføretrygd heller enn å få benytte sin arbeidsevne til verdiskaping for samfunnet. Måten det offentlige omorganiserer sin virksomhet på, bidrar altså sterkt til denne prosessen. Når område etter område stykkes opp i små økonomiske resultatenheter, som lederne av disse enhetene skal måles etter, og helst overoppfylle målene til, for best mulig å tilfredsstille overordnet ledelse, så representerer selvfølgelig dette en sterk drivkraft i retning av å kvitte seg med arbeidstakere som ikke yter full innsats. Følgende er sannsynligvis et ekstremt, men likevel illustrerende, eksempel på dette kulturomslaget i fristilte offentlige virksomheter. Det gjelder de – i hovedsak kvinner – som jobber i NSB kundetelefon, og som nektes ansettelse i full stilling. Sjefen forklarer hvorfor (Klassekampen, 22.10.99):
Mens offentlig sektor tidligere ble sett på som en trygg og god arbeidsplass, og representerte en del av arbeidsmarkedet som bidro til å dempe presset på arbeidstakerne – først og fremst på dem som jobbet der, men gjennom indirekte påvirkning også på arbeidstakere i privat sektor, så har situasjonen på mange måter blitt motsatt de siste årene. Omstillingsmetoder og organisasjonsmodeller i store deler av offentlig virksomhet har bidratt til en dramatisk forverring av arbeidsforholdene, slik følgende rapport bærer bud om (Aftenposten, 17.4.01):
Forskeren Ivar Brevik i Norsk institutt for by- og regionforskning har på en utmerket måte satt ord på dette: "De siste 15-20 åra har trygdeordningene fungert som renovasjonsvesen for arbeidslivet. De har blitt et depot for folk som verken er syke eller arbeidsuføre. Medisinen søker årsaker hos individet, mens forklaringene ligger i arbeidslivet." (Medlemsbladet til Norsk Kommuneforbund, Arena, nr. 10, 1999.) Mange prøver å forklare det store sykefraværet og den omfattende uføretrygdingen i vårt arbeidsliv med at andelen yrkesaktive er så høy her i landet. Dermed trekkes folk som i utgangspunktet har høyere sykelighet inn i arbeidslivet. Det er selvsagt et poeng, men må konfronteres med følgende tre argumenter. For det første, dersom det er slik, som lover og festtaler sier, at arbeidslivet skal tilpasses menneskets behov og evner, så skal det selvfølgelig også tilpasses dem som måtte ha en redusert arbeidsevne. For det andre, den sterkeste økningen i andelen yrkesaktive opplevde vi i første halvdel av 1990-tallet her i landet, da massearbeidsløsheten ble redusert. Utstøtingen fra arbeidslivet har fortsatt å øke sterkt også de siste årene, etter at yrkesdeltakelsen har stabilisert seg. Vi står altså overfor et sterkt økende samfunnsproblem. For det tredje, problemet er ikke særnorsk. Nærmest uansett yrkesdeltakelse ser vi de samme tendensene overalt der markedsliberalismen har bidratt til økt press i arbeidslivet. En europeisk undersøkelse underbygger dette (LOs nyhetsavis på nett, LO-nytt, 5.2.01):
En av de mer usmakelige sidene ved denne utviklingen er den massive moraliseringen mange av dem som rammes av denne utstøtingen fra arbeidslivet, utsettes for. Fra medier, høyrepopulister, arbeidsgivere og flere ledende politikere mer enn antydes det at sviktende arbeidsmoral ligger bak den massive økningen av sykefravær og uføretrygding. Det er altså ikke nok at folk skal utsettes for økende utrygghet, fysisk og psykisk press i arbeidslivet, de skal i tillegg måtte ta imot fordømmende blikk og moralske pekefingre fra samfunnets elite og mediesamfunnets vellykkede middelklasse. Slik individualiseres et av vår tids mest omfattende samfunnsproblemer og gjøres til høyrepopulistisk splitt-og-hersk politikk, som setter gruppe opp mot gruppe og svekker solidariteten mellom mennesker som har alt å tjene på å stå sammen. Retorikk og virkelighet Stadig flere politikere uttrykker imidlertid bekymring for utviklingen. Tidligere statsminister Bondevik har i kronikk og intervjuer invitert den sittende regjering til et stort, nasjonalt kompromiss for å råde bot på problemet, og med positiv respons (jfr. kronikk i VG 20.5.00 og artikler i Dagsavisen 4. og 5.4.00). Flere politikere og myndighetspersoner har fulgt opp med alvorstunge uttalelser. Nesten uten unntak har imidlertid bekymringen begrenset seg til utgiftene på trygdebudsjettet. Det mer enn antydes at løsningene på problemet ligger i å skjerpe betingelsene for å få uføretrygd, slik det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet, samt å redusere ytelsene. Så godt som ingen av aktørene har uttrykt noen påtakelig uro over årsaken til problemet – nemlig brutaliseringen av arbeidslivet. De eneste unntakene jeg har funnet er tidligere nestleder i Senterpartiet, Ase Grønlien Østmo (kronikk i Nationen 24.8.00), og SVs stortingsrepresentant Karin Andersen (intervju i Dagsavisen 5.4.00), som tar avstand fra Bondeviks ensidige fokusering på de økende utgiftene til sykelønn og uføretrygd. Selv har jeg vært involvert i en del aktiviteter for å motvirke økt konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Renhold er et av de områdene som er mest utsatt for konkurranseutsetting. Samtidig er det en av de fysisk mest krevende yrker i vårt samfunn i dag. Knapt noen klarer å holde ut et helt arbeidsliv i denne bransjen, uføretrygding er den normale måten å avslutte en karriere på. Å utsette disse arbeidstakerne for det økende presset som følger av selve anbudssystemet, vil nødvendigvis resultere i en ytterligere belastning på trygdebudsjettene. Når politikerne konfronteres med dette, er standardsvaret som oftest: Arbeidsmiljøet skal ikke forverres, for vi forutsetter selvfølgelig at Arbeidsmiljøloven følges. Dette avslører i beste fall en grenseløs politisk naivitet. Politikerne erkjenner ikke at ulike krefter har ulik styrke i samfunnet, at noen overstyrer andre. Når de økonomiske kreftene slippes løs, når markedskreftene får rå stadig friere, når konkurranse innføres på det ene område etter det andre i arbeidslivet, når offentlig virksomhet underlegges stadig snevrere økonomiske mål, ja, så hjelper det ofte lite med et formelt regelverk for å sikre arbeidsmiljø og sosiale forhold. Når arbeidsintensiv virksomhet settes ut på anbud, så sier det seg selv at det blir en kamp om hvem som best kan presse ned lønnsutgifter og andre kostnader knyttet til arbeidstakerne. Resultatet blir et hardere arbeidsmiljø, på tross av gode intensjoner i formelt lov- og regelverk. Selv synes jeg følgende bilde er en god illustrasjon på politikernes rolle: Når de på den ene siden slipper markedskreftene løs og innfører stadig mer snever økonomisk målstyring, samtidig som det etableres formelle regelverk for å dempe de negative symptomene av denne politikken, så blir det som å åpne slusene for fossen, for så å forby vannet å renne, og det er som kjent ganske fåfengt. Tiltak, lover og regelverk blir fort lettvektere mot de økonomiske jernlover som innføres på område etter område i samfunnet. Også i den europeiske rapporten det ble vist til ovenfor, konkluderes det på samme måten (LO-nytt, 5.2.01):
Tiltakene virker altså ikke, fordi de bygger på den store illusjonen, at man kan redusere problemene ved å angripe symptomene. Ansatte i Posten ble eksempelvis mer syke etter kampanjer for å få ned sykefraværet (Aftenposten 11.9.00). Likevel står den såkalte arbeidslinja sentralt i politikernes retorikk. I følge den skal langt flere, både uføretrygdete og andre, i arbeid. Helst skal vi jobbe inn i pensjonsalderen, fordi vi får mangel på arbeidskraft i årene framover. Det ser ikke ut til å affisere politikerne at avgrunnen mellom de gode intensjoner og den reelle utviklingen i norsk arbeidsliv bare øker og øker, slik også snakket om arbeidslinja blir til en stadig mer virkelighetsfjern retorikk i møte med de harde økonomiske realiteter på arbeidsplassene. Lege og professor Anders Gogstad oppsummerte det nøkternt slik: "Det synes stadig klarere at ’arbeidslinja’ etter de nåværende retningslinjer ikke på noen måte har ført fram. Bestemmelser og regelverk i ’Attføringsmeldinga’ 1991-92 har vist seg formålsløse." (Dagbladet, 19.6.00.) For de 10-15 prosent av arbeidsstyrken som etter hvert befinner seg på uføretrygd, rehabilitering eller lignende, og for de titusener andre som sliter for å holde det gående i et nedbrytende arbeid, blir det dermed lite hjelp i nedenstående fra landets sosialminister (@-brev fra sosialminister Guri Ingebrigtsen, 29.6.00):
Denne retorikken, satt opp mot et brutalisert arbeidsliv, gjør at arbeidslinja på mange måter fungerer nedverdigende og disiplinerende, som et middel mot langtidssyke og sosialklienter. Det samme innholdet finner vi også igjen i den velferdspolitiske tenkingen som utgjør et viktig element i Tony Blairs tredje veg, repressiv og arbeidsmoralistisk (Lindberg 1999, s. 21-30). USAs "Welfare-to-work"-program har fungert på samme måten – den har økt forskjellene i samfunnet og svekket arbeidstakernes rettigheter (Handler 2000). Den norske arbeidslinja er, som forsker Nanna Kildal ved Universitetet i Bergen har påpekt (Dagbladet 24.2.99), utviklet på inspirasjon fra denne amerikanske velferdsmodellen. Her i landet har vi sannsynligvis en av verdens mest utviklede arbeidsmiljølover. Da Arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, ble den sett på som et avansert redskap for å utvikle det gode arbeidsliv. Særlig har Arbeidsmiljølovens §12 av mange blitt sett på som en arbeidslivets grunnlov. Den slår kort sagt fast at arbeidet skal tilpasses menneskets behov – og ikke omvendt. Følgende er blant de sentrale formuleringer som er brukt (Arbeidsmiljøloven, 1997, s. 11):
Jeg tror ikke det er en overdreven påstand at denne paragrafen nå i all hovedsak er satt ut av kraft i norsk arbeidsliv. Mange frykter dessuten at den revisjonen Arbeidsmiljøloven nå står overfor, vil medføre en ytterligere svekking. Dette kom klart fram på LO-kongressen våren 2001, der svært mange argumenterte mot revisjon av loven, fordi det under dagens maktforhold lett kan bli en endring på arbeidsgivernes premisser – med økende fleksibilisering og uthuling av eksisterende bestemmelser. På den andre siden innser mange at loven i liten grad beskytter mange av de nye yrkene i kommunikasjons- og tjenestesamfunnet, blant annet når det gjelder arbeid på hjemmekontor og andre særegne egenskaper ved de såkalte grenseløse jobbene. Her trengs det med andre ord ny lovgivning. Et formelt lovverk er imidlertid langt fra tilstrekkelig. I virkelighetens verden har det utviklet seg et arbeidsmiljø, der et normalt utrustet menneske i stadig flere yrker ikke er i stand til å holde ut et helt arbeidsliv, men må ofre helsa på konkurranseevnens alter lenge før ordinær pensjonsalder. Når sykepleiere blir utbrent på grunn av manglende bemanning, samtidig som deres sterke pliktfølelse i forhold til å hjelpe syke og skadede gjør at de jobber doble skiftordninger for å kompensere for underbemanningen – så er det ikke mangler ved loven som ligger til grunn, men manglende håndheving og manglende prioritering av ressurser. Arbeidslivet er i ferd med å brutaliseres. For store deler av befolkningen fører med andre ord ikke dagens vekst- og velstandsøkning til et bedre liv. Snarere tvert imot, presset på den enkelte øker, og fysisk og psykisk helse brytes raskere ned. Mens arbeidsfolk i store deler av etterkrigstiden lærte seg at økonomisk vekst ga økt velferd, er vi altså på veg inn i en situasjon der stadig flere opplever vekst uten velferd. Gradvis bidrar det selvfølgelig til å undergrave legitimiteten til det rådende økonomiske system. De som daglig forklarer oss at vi har aldri hatt det så godt her i landet, vet med andre ord ikke hva som foregår rundt omkring på norske arbeidsplasser. Samtidig avslører de gjenom sine påstander at de befinner seg fjernt fra den virkelighet som storparten av landets arbeidstakere lever i. Slik øker avstanden mellom den politiske elite og vanlige folk, og høyrepopulismen fisker uhemmet i det hav av uforløst misnøye som blir skapt. Individuell mestring eller
samfunnsmessig kamp? Denne avpolitiseringen og individualiseringen av arbeidslivets brutalisering har solid støtte i den politiske elite, hos arbeidsgivere og – ikke minst – hos et kobbel av profesjoner som står klare med sine individuelle mestringsstrategier. En mengde kreative og konstruktive forslag til botemidler florerer; innstramming av betingelsene for å få uføretrygd, reduserte trygdesatser, karensdager, redusert sykelønn, hyppig omskolering og skifte av jobb, for ikke å snakke om vår tidligere utenriksministers generøse råd om i hengi seg til yoga, pusteøvelser og fysisk trening i arbeidstida (Nationen, 6.1.01), lanseres for at arbeidsfolk bedre skal kunne takle belastningene i et beinhardt arbeidsmarked. Tidvis kan man få inntrykk av at det foregår et massivt, kollektivt forsøk på individuell mestring av omfattende samfunnsmessige problemer. På mange områder er det selvfølgelig viktig å oppøve og styrke sin personlige evne til å tåle og motstå så vel fysiske som psykiske belastninger, men når hele problemet omkring konsekvensene av en så alvorlig økonomisk og samfunnsmessig utvikling, som vi i dag opplever, reduseres til individuell mestring, avspeiler det nok i større grad avpolitiseringen i så vel arbeiderbevegelsen som i samfunnet generelt. Svært få ser ut til å ville nærme seg kjernen av problemet, den brutaliseringen av arbeidslivet vi opplever i kjølvannet av markedskreftenes frislepp. Det er liten tvil om at dette henger sammen med makt/avmaktsforhold i vårt samfunn. Markedsliberalismen har gitt de økonomiske kreftene et sterkere overtak såvel i samfunnet som på arbeidsplassene. Dette bidrar til å øke konkurranse-, omstillings- og ytelsespresset. Virksomhetene blir interesserte i å kvitte seg med arbeidskraft som ikke kan yte fullt ut – hele tiden. En økende andel av arbeidstakerne følger seg styrt i arbeidssituasjonen og har dermed mindre kontroll over egen arbeidssituasjon. Det skaper økende fremmedgjøring. Det psykososiale presset er sterkt økende som årsaksfaktor til sykefravær og uføretrygding (NOU 2000: 27, s. 55). Den voksende tendensen til utbrenthet henger med andre ord sammen med markedsliberalismens brutalisering av arbeidslivet. Da holder det ikke med den individuelle tilnærming til problemet. Økende utbrenthet er et resultat av samfunnsmessige forhold. I fag- og arbeiderbevegelsens historie er arbeidsforhold og arbeidsmiljø et resultat av sosial kamp. Hvert eneste steg i retning økt velferd og bedre arbeidsbetingelser for den jevne kvinne og mann har skjedd i kamp mot sterke økonomiske og politiske krefter i samfunnet. Forbedringene ble oppnådd gjennom å tøyle kapitalkreftene, gripe inn i markedene, redusere den ødeleggende konkurransen og legge en stadig økende andel av økonomien under demokratisk, samfunnsmessig styring. Dette var og er to sider av samme sak. Det er derfor på tide å gå dypere til verks enn politikernes skraping på overflata. Vi må stille de helt fundamentale spørsmål om hva som er galt med et samfunn og et arbeidsliv der stadig flere blir utbrent, utstøtt og uføretrygdet, der de psykososiale problemene øker, der brutaliseringen av arbeidslivet presser stadig flere over i et liv basert på uføretrygd, sosialstønader, umyndiggjøring og stigmatisering – i økende omfang og i takt med voksende velstand. Hva er det som hindrer oss i å utvikle et arbeidsliv der menneskets evner, behov, ønsker og drømmer står i sentrum? Hva er det som skaper den store avstanden som i dag eksisterer mellom det liv vi vil leve og det liv vi tilbys under markedsliberalismen? Da holder det ikke bare å spørre hva som er
galt med arbeidsmiljøet, vi må gå videre og
utfordre de underliggende drivkrefter som skaper
det økende presset på arbeidstakerne. Skal vi
gjøre det, må vi altså konfrontere
markedskreftene, vi må mobilisere og bygge
allianser sterke nok til å presse kapitalens
offensiv tilbake igjen. Det er makt det gjelder,
de multinasjonale selskapene, bank- og
forsikringsinstitusjonene lar seg ikke overtale. Altvater, E. et.al. (1997). Turbo-Kapitalismus. Gesellschaft im Übergang ins 21. Jahrhundert. Hamburg: VSA-Verlag. Balanyá, B. et.al. (2000). Europe Inc. Regional & Global Restructuring and the Rise of Corporate Power. London: Pluto Press. Bjørnson, Ø. (1990). På klassekampens grunn (1900-1920). Bind 2 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden Norsk Forlag. Bravermann, H. (1974). Labour and Monopoly Capital. The Degradation of Work in the Twentieth Century. London og New York: Monthly Review Press. Bauman, Z. (1998). Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser. Oslo: Vidarforlagets kulturbibliotek. Utviklingsfondet (2001). Globaliser kampen Globaliser håpet En annen verden er mulig. Oslo. Gustavsen, F. og I. M. Thorkildsen (1998). Markedets vidunderlige verden. Bergen: Grieg Forlag. Handler, J (2000). Winding down Welfare, i New Left Review nr. 4/2000. Hobsbawm, E. (1994). Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991. London: Penguin Group. International Federation of Chemical, Energy, Mine and General Workers’ Union (ICEM) (1996). Power and Counterpower, The Union Response to Global Capital. London/Chicago: Pluto Press. Lindberg, I. (1999). Välfärdens idéer. Globaliseringen, elitismen och välfärdsstatens framtid. Stockholm: Atlas. Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. av 4. februar 1977 med endringer senest ved lov av 17. januar 1997 (Arbeidsmiljøloven). Martin, H.-P. og H. Schumann (1997). Die Globalisierungsfalle. Der Angriff auf Demokratie und Wohlstand. Hamburg: Rowohlt. Monthly Review. Månedlig uavhengig sosialistisk tidsskrift. New York: Monthly Review Press. NOU 2000:27 Et inkluderende arbeidsliv (Sandman-utvalget). Skarstein, R (1998). Globaliseringens politiske økonomi, i Vardøger nr. 24, 1998. Slaatto, Gunvor (1997). Ad undas? Frå avmakt til medverknad. Gol: Busk-Mål as. Sozialismus. Månedlig tidsskrift. Hamburg. (Trykket i Roness, Atle og Stig Berge Matthiesen (red.), Utbrent Krevende jobber - gode liv?, Fagbokforlaget, Bergen 2002.) |
