Arbeidslivets ofre

Asbjørn Wahl

Krisa i NAV er ikke bare en ressurs- eller omstillingskrise. Den er også et resultat av arbeidslinja som feilslått politisk og ideologisk prosjekt. Arbeidslinjas mål var å få folk over fra trygd til arbeid. I stedet for å tilrettelegge arbeidslivet slik at flere kan holde ut lenger, har den imidlertid resultert i en massiv mistenkeliggjøring av dem som ikke lenger klarer presset fra et stadig mer krevende arbeidsliv. Jo raskere vi får tatt et oppgjør med denne politikken, desto bedre. Sånn sett er den aktuelle krisa i NAV en utmerket anledning til nettopp å endre fokus i arbeids- og velferdspolitikken.

Tillat meg å bli litt personlig. Som ansatt i internasjonal fagbevegelse oppholdt jeg meg noen år i utlandet på midten av 1990-tallet, da arbeidslinja ble innført i Norge. Etter at jeg kom hjem høsten 1997, hørte jeg sporadiske henvisninger til arbeidslinja. Jeg fikk et positivt forhold til den, for det dreide seg jo om å skaffe arbeid til folk, i tråd med arbeiderbevegelsens beste tradisjoner – trodde jeg, og åpenbart mange med meg.

Min jobb i norsk fagbevegelse og i den brede alliansen For velferdsstaten førte meg senere inn i en hektisk reisetilværelse på kryss og tvers her i landet. I omfattende kampanjer for å bygge motstand mot privatisering og økt markedsmakt har jeg i de fleste av de ti siste årene holdt 80–100 foredrag per år på møter og konferanser i fagorganisasjoner og i andre fora.

På disse møtene har jeg opplevd et sterkt sug etter kunnskap om den galskapens økonomi som herjer med de verdier og samfunn folk møysommelig har bygd opp gjennom årtier, og som for tida har endt som den måtte – i ei omfattende, global finanskrise. Det har vært et sug etter å forstå årsaker og drivkrefter – ikke minst hvorfor viktige utviklingstrekk har gått i revers i et samfunn der velstanden ellers overgår alt vi tidligere har opplevd.

Ganske raskt ble jeg imidlertid møtt med en annen, litt uventet reaksjon fra enkelte tilhørere. Utviklingen i arbeidslivet har vært en viktig del av mitt budskap. Alliansen For velferdsstaten bidro til å etablere begrepet arbeidslivets brutalisering om denne utviklingen. Det var når jeg snakket om dette at jeg begynte å få reaksjoner – sjelden i plenum, oftere i pauser og etter møter. Folk kom bort til meg og fortalte meg hvordan de konkret hadde opplevd brutaliseringen.

Slik har jeg fått del i mange tragiske historier fra en rekke slitere i arbeidslivet, som først hadde måttet kjempe med skrinn helse og stadig mer krevende arbeidsplasser, og dernest for å komme seg gjennom en vegg av mistenkeliggjøring og nedvurdering i det såkalte «hjelpeapparatet».

Det gikk gradvis opp for meg at det var arbeidslinjas ofre som tok kontakt. Det har vært uventet mange av dem opp gjennom årene. Min utfordring ble å sette meg bedre inn i hva arbeidslinjas rolle og innhold egentlig er. Resultatet ble helt annerledes enn det overflatiske inntrykket jeg først hadde fått. Jeg måtte erkjenne at arbeidslinja ikke har noe å gjøre med det å skape og tilpasse arbeidsplasser til folk. Arbeidslinja har overhodet ikke noe fokus på ytre press og maktforhold i arbeidslivet. Arbeidslivet tas for gitt, også i sin brutaliserte form. Det er de menneskene som står utenfor arbeidslivet det er noe galt med.

Arbeidslinja har vært den proklamerte arbeidslivspolitikken her i landet siden regjeringa Brundtland introduserte den i Attføringsmeldinga i 1992 og Velferdsmeldinga i 1994, og den har ligget som en slagskygge over hele NAV-reformen. Denne politikken er ikke noe særnorsk påhitt. Den samme tenkningen har blitt dominerende i arbeidsmarkedspolitikken i hele den vestlige verden. Opprinnelsen finner vi i USA under Ronald Reagan – og den norske arbeidslinja ble nettopp utviklet på inspirasjon fra denne amerikanske velferdsmodellen.

Workfare har senere blitt et ofte brukt nyord for denne politikken, ofte i motsetning til welfare. Det er ingen dårlig språklig nykonstruksjon, for arbeidslinja representer i realiteten et prinsipielt brudd med noen av velferdsstatens grunnleggende prinsipper. Den utgjør kjernen i den snikende, innholdsmessige omdanningen av velferdsstaten som for tida pågår, men som ikke blir diskutert. (Dette gir jeg en langt mer omfattende drøfting i min bok, «Velferdsstatens vekst – og fall?», som utgis på Gyldendal i disse dager, og som denne kronikken er basert på.)

Et av arbeidslinjas retoriske markedsføringsslagord er at det skal lønne seg å arbeide. Dette er orwellsk nytale for at du skal straffes økonomisk dersom du ikke kan delta i arbeidslivet. Problemet er åpenbart at stønadsordningene er for gode. Trygde- og stønadsordninger søkes derfor omgjort til redskaper i arbeidslinjas system av straff og belønning. Mens arbeidslivspolitikken tidligere var rettighetsbasert og systemkritisk, har den nå blitt systemtro og basert på individuelle økonomiske incitamenter ovenfra.

Hele det ideologiske fundamentet for arbeidslinja bygger på mistro og mistenkeliggjøring. Sviktende arbeidsmoral er problemet. Annerledes kan man vel heller ikke tolke tidligere arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens famøse utspill om at de utstøtte måtte «stå opp om morran». Alle tiltak rettes inn på at det ikke er arbeidslivet det er noe galt med, det er deg! Slik individualiseres et av vår tids mest omfattende samfunnsproblemer og gjøres til splitt-og-hersk-politikk ovenfra.

Arbeidsmoralisme er ikke noe nytt i historien. En av våre fremste velferdsstatsforskere, historieprofessor Anne-Lise Seip, har konstatert at fokus på arbeidsmoral og økonomiske incitamenter i tidligere tider var dominerende i samfunnets holdninger til de arbeidsløse og fattige.

Arbeidslinja i dagens versjon har med andre ord sterke historiske røtter. Disse holdningene ble imidlertid bekjempet av arbeiderbevegelsen, til de grader at Seip i sitt hovedverk om velferdsstatens framvekst oppsummerer, at ved inngangen til andre verdenskrig ble arbeidsløshet «erkjent som et økonomisk systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem». Sånn sett er vi altså gjennom arbeidslinja kommet tilbake til 1920- og 1930-årenes sosialpolitiske tenkning.

Selve hovedfokuset da vi fikk arbeidsmiljøloven i 1977, nemlig at arbeidslivet skal tilpasses menneskets behov og ikke omvendt, har forsvunnet fra samfunnsdebattens dagsorden. Tilbake står moraliseringen, mistenkeliggjøringen og disiplineringen – og vi kan frykte at den blir verre etter hvert som utstøtingen øker. Dagens arbeidsliv krever, heter det, som om arbeidslivet er en objektiv størrelse, upåvirket av maktforhold og sterke økonomiske interesser. Det som trengs er å redusere presset i arbeidslivet, slik at flere kan holde ut lenger. Konkurransen må dempes. I første omgang kan politikerne stanse konkurranseutsettingen og underbemanningen i offentlig sektor. Dernest dreier det seg om å tøyle markedskreftene og effektivitetspresset slik at folk kan stå i arbeid selv om de ikke kan yte 110 prosent hele tida.

Bak arbeidslinja stiller hele det politiske establishment opp. Arbeiderpartiet har vært hovedarkitekten for det meste av denne politiske arven fra Reagans USA. SV har med få unntak stått last og brast med denne repressive arbeidsmoralismen. Høyresida kan i all hovedsak nyte fruktene på avstand. Også fagbevegelsen har stort sett stilt opp, selv om noen kritiske røster har begynt å reise seg. Jeg får bare håpe at det som ligger bak fagbevegelsens oppslutning om arbeidslinja, er den samme overflatiske vurderingen som jeg selv hadde i begynnelsen, da jeg trodde det dreide seg om å skaffe arbeid til folk. Den tida må være over nå. Og NAV-krisa gir oss en anledning til å ta oppgjøret.

(Kronikk i Dagbladet, 2.3.09.)