Arbeidsliv i endring

Asbjørn Wahl

I løpet av de siste tretti årene har det skjedd enorme endringer i arbeidslivet internasjonalt. Endringene avspeiler det omfattende skiftet som har funnet sted innen økonomi og politikk fra slutten av 1970-tallet. Økonomisk krise, overgang fra keynesianisme til markedsliberalisme, avregulering og økende internasjonalisering av økonomien er viktige utviklingstrekk som har slått sterkt inn i arbeidslivet. Det gjelder alt fra endringer i den internasjonale arbeidsdelingen, via strukturendringer i næringslivet, til forholdene på den enkelte arbeidsplass. Maktforholdene i arbeidslivet er dramatisk forskjøvet – fra arbeid til kapital, fra fagbevegelse og demokratiske organer til multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner.

Kanskje særlig på grunn av vår gunstige utrustning fra naturens side, først og fremst våre oljeressurser, samt at fagbevegelsen fortsatt opprettholder en sterk posisjon i samfunnet, har noen av de negative virkningene av denne utviklingen hittil vært svakere i vårt enn i mange andre land. Dette hviler imidlertid på en skjør maktbalanse, som raskt kan endre seg dersom betingelsene utvikler seg ytterligere i negativ retning.

Etter en lang periode med relativt stabil økonomisk vekst og utvikling etter andre verdenskrig opplevde verdensøkonomien igjen omfattende økonomiske kriser på 1970-tallet (oljekriser, valutakrise, råvarekriser – og senere såkalt stagflasjon og gjeldskriser, sistnevnte særlig i utviklingslandene). Den politiske styringen av økonomi og markeder, som var etablert etter andre verdenskrig og 1930-tallets dype depresjon, hadde altså ikke skapt den krisefrie kapitalismen likevel, slik mange trodde. Omfattende regulering av markedene, samt at en stor del av økonomien ble tatt ut av markedet og lagt under direkte politisk styring gjennom offentlig sektor, var altså ikke tilstrekkelig til å unngå kapitalismens kriser og sikre en demokratisk og human utvikling av arbeidslivet. Dette har gitt nye utfordringer for fag- og arbeiderbevegelsen på i alle fall følgende fem områder:

1. Markedsliberalismens offensiv
Redusert inntjening og profittkriser på 1970-tallet fikk kapitalkreftene til å endre strategi. Fra omkring 1980 gikk de på offensiven for å gjenvinne økonomisk makt og politisk innflytelse. Markedsliberalismen ble den ideologiske overbygningen over denne offensiven. I følge den skyldtes krisa at politikerne og fagbevegelsen blandet seg alt for mye inn i økonomien – at markedene derfor måtte frigjøres fra detaljstyring og regulering. Slik ville kapitalen strømme til de deler av økonomien som ga høyest vekst, noe som ville gi større velstand til oss alle. Liberalisering, avregulering og privatisering ble gjenomgangsmelodien.

Politisk gikk regjeringene i Storbritannia (under Thatcher) og USA (under Reagan) i spissen for den markedsliberalistiske offensiven. Institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefond (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble gjort til viktige redskaper for å fremme markedets friheter som den eneste sanne løsning på de økonomiske utfordringene verden over. Et viktig resultat av denne utviklingen var en omfattende forskyvning av maktforholdene i samfunns- og arbeidsliv – fra fagbevegelse og folkevalgte organer til kapital og markedskrefter. Regionale avtaler og institusjoner, som NAFTA i Nord-Amerika og EU i Europa, tok farge av disse nye maktforholdene og ble effektive instrumenter for den markedsliberalistiske offensiven.

I løpet av et par tiår klarte kapitalinteressene på denne måten å avvikle de viktigste reguleringene – det internasjonale valutasamarbeidet, kapitalkontrollen, etableringskontroll, konsesjonslover og andre markedsreguleringer. Dette skjedde i allianse med politikere som i overraskende stor grad, også innen arbeiderbevegelsen, bøyde av for de markedsliberalistiske tendensene.

2. Økt makt til finanskapitalen
Den økonomiske utviklingen de siste 30 årene representerer et dramatisk skifte fra industrikapitalisme til finanskapitalisme. Mens kapitaleierne i tidligere tider først og fremst satset på å skaffe avkastning av sin kapital gjennom investeringer i produktiv virksomhet, er det nå finansinvesteringer som har tatt fullstendig overhånd i internasjonal økonomi.

Fire utviklingstrekk har bidratt til den enorme veksten i finanstransaksjoner. For det første den omfattende omfordeling av inntekt som har skjedd – nedenfor og opp. De rike har blitt rikere og de fattige har blitt fattigere, og lønnsandelen av produksjonen har gått ned både i USA, EU og Japan – med henholdsvis fire, ti og vel 15 prosentpoeng fra 1975 til 2006. For det andre gjennom oppbygging av enorme pensjonsfond – ikke minst ved at offentlige, skattefinansierte pensjoner (såkalte pay-as-you-go modeller) er erstattet med fondsbaserte ordninger. Norge bidrar stort med sitt pensjons(olje)fond, så vel som gjennom den obligatoriske tjenestepensjonen, som ble gitt som gavepakke til de private forsikringsselskapene. For det tredje gjennom avregulering av kredittpolitikken. Dermed ble de fleste begrensninger i bankenes utlån fjernet, noe som bidro til at utlånene eksploderte og ga ytterligere vekst i finansinvesteringer og spekulasjon. For det fjerde gjennom den internasjonale liberaliseringen av kapitalbevegelser – ikke minst politikernes avskaffing av kapitalkontrollen i land etter land (i Norge skjedde dette på 1980-tallet).

Til sammen har dette skapt et enormt overskudd av finanskapital på desperat jakt etter profitable investeringer. Dette har i sin tur lagt grunnlaget for en spekulasjonsøkonomi uten sidestykke i historien. Resultatet har blitt sterkt økende ustabilitet i verdensøkonomien, omfattende finanskriser (Mexico 1994/95, Sørøst-Asia 1997/98, Argentina 2001/02), finansbobler som har sprukket (IT-boblen i 2000, boligboblen i USA i 2007) og framveksten av stadig mer sofistikerte finansinstrumenter (derivater; futures, forwards, swaps – for ikke å snakke om de fullstendig ugjennomtrengelige spekulasjonspakker av den typen som Terra solgte til norske kommunepolitikere og rådmenn, som åpenbart hadde latt seg blende av finanskapitalismens løfter om billig rikdom).

Denne utviklingen har en destruktiv virkning på arbeidslivet, særlig gjennom den kortsiktighet og hensynsløshet som preger den nye spekulasjonsøkonomien. Investorene skal ha maksimal profitt på kortest mulig tid. Det fører til krav om nedbemanning, omstrukturering, oppsplitting, samt angrep på arbeidsforhold og lønnsnivå i bedriftene – på tross av at dette ikke er til fordel verken for bedrifter eller samfunn på lengre sikt. Kvartalskapitalisme kaller noen dette, der avkastningen i neste kvartal er viktigere enn langsiktige strategier og perspektiver. Spekulasjonsbølgene river også arbeidsplasser med seg. Bare i løpet av finanskrisa i Sørøst-Asia i 1997/98 gikk i følge Dagens Næringsliv 50 millioner arbeidsplasser tapt – i spekulantenes kjølvann.

3. Internasjonalisering av produksjonen
Opphevingen av kapitalkontroll og andre reguleringer av kapitalmarkedene åpnet for en omfattende global omstrukturering av produksjonen. Store deler av industriproduksjonen i de rike landene er blitt flyttet til land med billigere arbeidskraft (ofte kalt off-shoring). De multinasjonale selskapene har gått i spissen for denne utviklingen, og et relativt lite antall selskaper dominerer nå store deler av internasjonal økonomi. 2/3 av verdenshandelen er i dag enten intern-handel i disse selskapene eller handel mellom dem. Kampen om investeringer og mangelen på politisk regulering gjør at disse selskapene langt på veg kan diktere betingelsene for å investere i et land. Det begrenser muligheten til å føre en nasjonal industripolitikk. I mange utviklingsland fører konkurransen om å tiltrekke seg investeringer til etablering av såkalte økonomiske frisoner, der selskapene unntas fra det meste av lov- og regelverk.

Storselskapene baserer seg i tillegg i stor grad på kontraktarbeid (out-sourcing), noe som har bidratt til å svekke fagbevegelsens styrke innad i disse selskapene. Nedbygging av nasjonale reguleringer har dessuten ført til skjerpet konkurranse – med omfattende nedbemanning og press på lønnsnivået i mange land og sektorer. Sterkere integrasjon av produksjonskjedene har ført til endret arbeidsorganisering og mer ytre styring av produksjonsprosessen (gjennom såkalt just-in-time og lean production). I følge Statistisk Sentralbyrå har 14 prosent av norske bedrifter flyttet aktiviteter utenlands i perioden 2001 til 2006.

I offentlig sektor har New Public Management (NPM) blitt dominerende. Privatisering, etablering av kunstige markeder og konkurranse, samt styringssystemer fra privat sektor har på mange områder bidratt til å undergrave lønns- og arbeidsvilkår, samt svekket tjenestenes kvalitet og muligheten til å styre dem politisk. Innen akademiske miljøer er NPM allerede avskrevet som mislykket, men hos regjeringer og i offentlige forvaltninger lever den videre – slik krisa i sykehussektoren er et illustrerende eksempel på her i landet.

Denne avreguleringen og omstruktureringen blir av mange kalt globalisering, og blir ofte framstilt som en nødvendig ny fase i den økonomiske utviklingen, ja, nærmest som en naturlov (’globaliseringen har kommet for å bli, vi må bare tilpasse oss’). Dette underslår at globalisering er et resultat av bevisste strategier fra storselskaper og markedsliberalister – i en situasjon der den demokratiske kontrollen av kapitalen er sterkt svekket.

4. Mer utrygt og atypisk arbeid
Gjennom out-sourcing, fleksibilisering, oppsplitting av bedrifter, mer midlertidig arbeid, omgjøring av arbeidstakere til kontraktører samt angrep på arbeidslivets lov- og avtaleverk svekkes tryggheten for arbeid og inntekt. Dette virker disiplinerende på arbeidsstokken, etter som frykten for å miste jobben gjør dem mer medgjørlige for arbeidsgiverne. Fagforeningene, i den grad de finnes innenfor mange av de nye serviceyrkene, blir ytterligere svekket.

I utviklingsland, dit mange storselskaper legger sine fabrikker, eller skaffer sine underleverandører, har det vært en eksplosjon i denne typen utrygge arbeidsforhold – samt vekst i såkalt atypisk arbeid eller uformell sektor, som det heter når folk opererer som selgere eller enkeltprodusenter utenfor ethvert lov- og regelverk. Kvinner fyller ofte et stort flertall av disse utrygge jobbene. I utviklingslandene utgjør denne delen av arbeidsstyrken nå godt over 50 prosent (65 prosent i Asia), men også i USA og Europa regnes nå mellom 25 og 30 prosent for å ha såkalt atypisk arbeid. Dermed omgjøres lønnsarbeidere til selvstendig næringsdrivende, mens arbeidsgiverne unndrar seg arbeidsgiveransvaret, samtidig som hele utviklingen undergraver selve fenomenet fagorganisering.

Nedbygging av den delen av arbeidslivet som i vår del av verden historisk har hatt de sterkeste fagorganisasjonene (tungindustrien, den industrielle masseproduksjonen), samtidig som den tradisjonelt langt svakere organiserte tjenestesektoren har vokst i omfang, bidrar til denne utviklingen. Det har også ført til at store deler av dem som er i lønnet arbeid, ikke er i stand til å forsørge seg og sin familie. Over 15 prosent av arbeidstakerne i USA tilhører nå de såkalte arbeidende fattige (working poor). De faller under fattigdomsgrensa på tross av at de jobber full tid – og vel så det (gjennom at de har to eller tre jobber). I Europa (særlig i øst og sør, samt i Storbritannia og Tyskland) ser vi nå samme tendens. Utrygt arbeid (precarious work) har blitt et fenomen i sterk utbredelse i det nye, markedsliberalistiske arbeidsliv. Organisering av disse nye og voksende gruppene utenfor det tradisjonelle arbeidsliv utgjør en av de viktigste utfordringene for fagbevegelsen internasjonalt.

5. Det historiske kompromissets sammenbrudd
Det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital, som vokste fram i første halvdel av forrige århundre, er avgjørende for å forstå utviklingen i arbeidslivet i etterkrigstida. Kompromisset vokste fram i en helt spesiell historisk sammenheng, der den kalde krigen mellom øst og vest, fag- og arbeiderbevegelsens styrke og diskrediteringen av den frie markedsøkonomien etter den omfattende krisa på 1930-tallet spilte avgjørende rolle.

Kompromisset la grunnlaget for institusjonaliseringen av trepartssamarbeidet og et omfattende lov- og avtaleverk som regulerte forholdene i arbeidslivet og ga fagbevegelsen medinnflytelse. På den andre sida bidro kompromissets samarbeidsideologi til en avideologisering, en avpolitisering og en avradikalisering av fag- og arbeiderbevegelsen. Da krisa igjen slo inn i verdensøkonomien på 1970-tallet, og kapitaleierne gikk på offensiven, var derfor arbeiderbevegelsen dårlig forberedt. Den var fortsatt dypt rotfestet i etterkrigstidas konsensusmodell og ble tatt på senga av kapitalens nye, mer aggressive linje. Markedsliberalismen vant da også en verdensomspennende ideologisk seier i løpet av et tiår.

Kampen for økt profitabilitet har dermed ført til at arbeidsgiverne har begynt å angripe lover og avtaleverk som de i klassekompromissets mer stabile periode aksepterte. Gradvis trekker de seg ut av det historiske kompromisset – noe som svekker fagbevegelsens mulighet til å bruke trepartssamarbeidet til å fremme økt innflytelse og sosiale reformer. Dette skjer i ulik takt og på ulike måter i forskjellige land, men tendensen er den samme. Her i landet bidro arbeidsgivernes nederlag i lockouten mot fagbevegelsen i 1986, og fagbevegelsens politiske mobilisering for blant annet å slå tilbake Bondevik II-regjeringens sanering av arbeidsmiljøloven i 2005, til å dempe de mest aggressive arbeidsgiverne. Deres pågående arbeid for å svekke det nasjonale avtaleverket og underminere loven om allmenngjøring av tariffavtaler, som pr. dato er det viktigste middel mot sosial dumping, viser imidlertid at arbeidsgiverne er på veg fra konsensus til konfrontasjon også her.

Konsekvenser
Disse utviklingstrekkene fra omkring 1980 har presset fagbevegelsen på defensiven. I nesten hele den industrialiserte verden forsvant millioner av medlemmer (med Norden som eneste unntak inntil de siste par årene, hvor også dansk og svensk fagbevegelse har begynt å tape terreng). Både i USA og i Frankrike er organisasjonsprosenten blant ansatte i privat sektor nå under 10. Massearbeidsløshetens tilbakevending som en trussel for mange arbeidstakere har bidratt sterkt til det.

Mange av de multinasjonale selskapene preges av aggressive anti-faglige holdninger. De fleste opptrer som kameleoner. De skifter farge etter omgivelsene. Der fagbevegelsen og arbeidslivets lover fortsatt er relativt sterke, føyer de seg ofte etter det, mens de samtidig driver fagforeningsknusing (union busting) der fagorganisasjoner og lovverk er tilsvarende svake. Det viser oss nok en gang at det er fagbevegelsens styrke som er avgjørende, ikke selskapenes proklamasjoner om samfunnsansvar (såkalt corporate social responsibility) og etiske retningslinjer, som er så populære i mange kretser i dag. En av verstingene blant de multinasjonale selskapene er den amerikanske supermarkedkjeden Wal-Mart, med nær 3 millioner ansatte over hele verden – og til nå fullstendig uten fagorganiserte.

Avreguleringen har skjerpet kampen om markedene, noe som bidrar til både å presse fram nedbemanninger og stadig raskere omstillinger, samtidig som presset på store deler av de ansatte øker. Et av resultatene av denne utviklingen er en massiv utstøting av arbeidskraft. Arbeidsgiverne ønsker ikke å beholde ansatte som ikke kan yte fullt – og vel så det. Dette har ført til at andelen av arbeidsstyrken som er presset over på uføretrygd i vårt land har økt fra 6 til 11 prosent fra 1980 til i dag. I stedet for å bekjempe dette som det samfunnsproblem det er, lanseres ulike former for arbeidslinje-politikk der problemet individualiseres og ofrene for utstøtingen mistenkeliggjøres og stigmatiseres.

Den økende konkurransen på de internasjonale markedene øker også faren for at enkelte fagorganisasjoner kan alliere seg med sine egne arbeidsgivere på nasjonalt plan for å vinne i konkurransen (det som blir kalt business unionism). Dermed kommer de i konkurranse med sine arbeidskamerater i andre land – i stedet for å utvikle gjensidig solidaritet i kampen for felles interesser, blant annet i en felles kamp for å fremme økt politisk styring og regulering av økonomi og arbeidsplasser. Denne tendensen har lenge vært sterk i enkelte industrier i USA, men vi har også sett den vokse fram i Europa de siste årene.

Fleksibilisering har vært arbeidsgivernes hovedstrategi for å undergrave det lov- og avtaleverk som beskytter arbeidstakerne i det daglige arbeid, inkludert det som skjuler seg under det nye flexicurity-begrepet i EU. Svekking av arbeidstidsbestemmelser, åpning for utstrakt utleie av arbeidskraft, gjennomsnittsberegning av arbeidstid, flere midlertidige ansettelser og svekking av oppsigelsesvernet er velkjente krav fra arbeidsgivernes side. Samtidig har de utnyttet situasjonen med et mer åpent europeisk arbeidsmarked til å etablere et massiv press på lønns- og arbeidsvilkår, ved at arbeidstakere fra land med de laveste lønnsnivå systematisk utnyttes til sosial dumping – også i strid med gjeldende lov- som avtaleverk.

Parallelt med disse angrepene på arbeiderklassen og de faglige rettighetene skjer det imidlertid en massiv vekst i arbeiderklassen globalt. Bare i Kina har den raskt voksende arbeiderklassen nådd et antall som allerede er større enn antallet arbeidere i de sju største landene i Nord-Amerika og Europa til sammen. I tillegg foregår det en omfattende proletarisering av grupper som ofte regnet seg til middelklassen i de industrialiserte landene (eks. lærere og sykepleiere). Framvoksende økonomier i land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika bidrar dessuten til viktige forskyvninger i de globale maktforholdene. I dette ligger det store framtidige muligheter for en organisert fag- og arbeiderbevegelse til å gjenerobre makt og demokratisere samfunn og arbeidsliv.

Vårt svar?
Den maktforskyvning, de omstruktureringer og de endringer i arbeidets organisering vi har opplevd i arbeidslivet internasjonalt de siste 30 årene har skapt enorme utfordringer for fagbevegelsen. Den må omstruktureres og reorienteres for å kunne møte de nye utfordringene. I alle fall på de følgende seks områdene er det nødvendig å ta nye grep for å begynne å demme opp for markedsliberalismen og erobre nye maktposisjoner i arbeidslivet.

1. Fagorganisering 
Et høyt organisasjonsnivå er forutsetning for det meste av fagbevegelsens virksomhet. Internasjonalt er det en enorm oppgave. Det samme gjelder organiseringen av de voksende gruppene som står utenfor det ordinære arbeidsliv – såkalt atypisk arbeid og uformell sektor, og ofte et flertall av kvinner. Fagorganisering av det økende antall arbeidstakere i privat tjenesteyting må samordnes og styrkes som et felles prosjekt for hele fagbevegelsen – også her i landet.

2. Politisk/ideologisk kamp
Den avideologiseringen, avpolitiseringen og avradikaliseringen som skjedde med arbeiderbevegelsen under konsensus-politikkens periode bidro sterkt til fagbevegelsens tilbakeslag på 1980-tallet. Derfor må vi på nytt få fram og klargjøre de reelle interessemotsetningene i samfunnet. Fagbevegelsens mobilisering både for å endre Arbeiderpartiets kurs og slå tilbake Bondevik II-regjeringens angrep på arbeidsmiljølov og velferd ved valget i 2005 viste oss at vi har alt å vinne på en skjerpet politisk/ideologisk kamp.

3. Bygging av nye og utradisjonelle allianser
For å kunne slå tilbake de massive økonomiske kreftene som nå er på offensiven internasjonalt, trengs det brede sosiale allianser. Først og fremst må alliansene innad i fagbevegelsen styrkes, mellom offentlig og privat sektor, mellom industri og tjenesteytende sektorer, mellom de som arbeider i den formelle og i den uformelle delen av økonomien, mellom kvinner og menn. Det vil imidlertid også være nødvendig å bygge allianser med sosiale bevegelser utenfor fagbevegelsen – enten det gjelder innen landbruk og fiske, på miljøområdet, i lokalsamfunn og på områder som boligpolitikk, sosiale velferdsordninger, utvikling og menneskerettigheter – ikke minst innenfor de sosiale fora som har vokst fram på alle nivåer de siste årene (World/European Social Forum).

4. Utvikling av alternativer
Fagbevegelsen er på defensiven. For på sikt å komme over på offensiven igjen, men også for å gi inspirasjon og retning på den defensive kampen, trengs det visjoner og framtidsperspektiver. Hva slags samfunn er det vi ønsker, hvordan skal vi styrke demokratisk styring og innflytelse – også på arbeidsplassene. Hvordan skal vi videreutvikle velferdstjenester og lokalsamfunn? Hvilket næringsliv og hvilke arbeidsplasser er det vi har behov for? Det trengs konkrete forslag til slike alternative løsninger – forslag som klart viser hvordan dagliglivets problemer og utfordringer kan løses.

5. Politisk/organisatorisk selvstendiggjøring
Fagbevegelsen må bli mer selvstendig i sin politiske orientering. Ikke minst har høyredreiningen av mange partier, også innen arbeiderbevegelsen, gjort dette nødvendig. Erfaringene fra den såkalte Trondheims-modellen, og fra fagbevegelsens mobilisering foran valget i 2005, var viktige spirer til en slik selvstendiggjøring. Der la fagbevegelsen sine egne prinsipper og krav til grunn for mobiliseringen. Det bidro så vel til å presse partier til venstre, som til å skape entusiasme blant medlemmene – samt troen på at det igjen er mulig å være med og forme politikken.

6. Styrke den internasjonal solidariteten
Den internasjonale solidariteten må igjen bli mer enn å drive utviklingshjelp til fagorganisasjoner i sør. Konkret gjensidig støtte, moralsk og økonomisk, samt gjennom sympatiaksjoner innen samme konsern eller bransje over landegrensene blir i økende grad nødvendig for å møte splitt-og-hersk- og kameleon-politikken fra de multinasjonale selskapenes side. Det er også et viktig bidrag for å hindre at utviklingen går i retning av snevre nasjonale allianser med arbeidsgiverne for å styrke konkurranseevnen – noe som bare bidrar til å splitte arbeidsfolk på hver sin side av landegrensene.

Internasjonalt er fagbevegelsens situasjon alvorlig, men også her i landet kan situasjon fort slå om, på tross av fagorganisasjonenes tallmessige styrke. Det skal neppe mer til enn en internasjonal konjunkturnedgang, med påfølgende voksende arbeidsløshet, kombinert med en eller annen konstellasjon med Høyre/FrP i regjering, før mye kan rakne også i norsk arbeidsliv. Styrkebalansen er skjør, og det er vel verdt for fagbevegelsen å forberede seg til å møte mer aggressive arbeidsgivere og markedsliberalistiske politikere. Da holder det ikke med uttalelser, protester og appeller til et trepartssamarbeid som stadig tappes for innhold. Det er makt det dreier seg om – økonomisk og politisk makt. Da må det mer omfattende mobilisering til – slik fagbevegelsen bygde opp sin styrke for å erobre makt og innflytelse i begynnelsen av det forrige århundret. Er vi beredt til det?

(Bidrag til studiehefte for LO Ungdom, august 2009.)