EU-kommisjonen angriper faglige rettigheter

Asbjørn Wahl

De franske lastebilstreikene de siste par årene har åpenbart irritert EU-byråkratene i Brussel kraftig. Markedskreftenes Europa føler seg tråkket på tærne. Det har ført til at EU-kommisjonen har lansert et forslag som medfører et alvorlig angrep på faglige rettigheter i Europa. Førsteutkastet var for sterk kost selv for konservative regjeringer (men ikke for det sosialdemokratiske Storbritannia). Et nytt utkast er imidlertid under utarbeidelse.

Angrep på faglige rettigheter har vært en tiltakende aktivitet fra både arbeidsgivere og regjeringer verden over i globaliseringas tidsalder. Fagorganisasjoner oppfattes som sand i det markedsliberalistiske maskineriet. Særlig har det gått ut over faglige organisasjoner i utviklingsland, men gjennom de siste 20 åra har fagbevegelsen også i en rekke OECD-land opplevd å få redusert sitt armslag betraktelig. Bare tenk på USA under Reagan og Storbritannia under Thatcher - for ikke å snakke om Australia i dag.

Nå har også EU-kommisjonen kastet seg på karusellen. Den har tidligere eksemplarisk holdt fingrene av fatet når det gjelder faglig-demokratiske rettigheter i medlemslandene. Som et tiltak for å sikre EUs livsverk - det indre marked - prøver Kommisjonen nå å tvinge en mer fagforeningsfiendtlig politikk på medlemslandene. Forsøket føyer seg godt inn i den nye økonomiske verdensorden som blir kalt globalisering - eller kapitalens internasjonale offensiv.

«Fri bevegelse av varer»
Kommisjonens forslag til forordning representerer et kraftig angrep på streikeretten. Det er svært spissfindig i sin utforming, noe også tittelen bærer preg av: «Forslag til rådsforordning for å etablere en mekanisme slik at kommisjonen kan intervenere for å fjerne visse handelshindringer» (COM/97/619). Forslaget sier ingenting om streik, blokader eller faglige rettigheter. Det fastslår imidlertid at den frie bevegelse av varer over landegrensene skal ha første prioritet, og alt som bidrar til å forhindre dette, skal EU-kommisjonen kunne pålegge medlemslandene å fjerne. Med andre ord, blokader i forbindelse med faglige aksjoner skal bli forbudt.

Markedets rett til fri distribusjon av varer gjøres altså til et prinsipp som overordnes den nasjonale, demokratiske rett til streikeaksjoner og blokader. Allerede under den franske lastebilstreiken sist høst skrev EU-kommisjonen brev til de franske fagorganisasjonene og ba dem fjerne blokaden i Calais, fordi den hindret frakt til og fra Storbritannia. Dette var et helt uvanlig skritt, ettersom Kommisjonen tidligere hadde pleid å holde seg unna nasjonale arbeidskonflikter.

«Forstyrrer det indre marked»
EU-kommisær Mario Monti har i ei pressemelding sagt at man “i det siste har sett situasjoner der varer har blitt ødelagt og import av varer har blitt hindret fra andre medlemsstater, uten at vi har kunnet gripe inn raskt og effektivt. Slike hindringer i den frie ferdselen kan medføre alvorlige forstyrrelser på det indre markedet og i tillegg skade aktører i markedet. (...) det indre markedets rykte står på spill. Med denne reguleringen vil vi ha et effektivt instrument for å vokte om det indre markedet.”

I følge lovforslaget skal prosedyren starte senest fem dager etter at det har kommet sikre opplysninger om at en handelshindrende aksjon er i emning. Deretter blir medlemslandet der konflikten har brutt ut pålagt å gripe inn, med en frist på mellom to og fem dager. Dersom ingenting skjer, framsetter Kommisjonen en “begrunnet uttalelse”  til medlemslandet. Hvis heller ikke det hjelper, skal landet stevnes for EU-domstolen. Muligheten til å ilegge bøter nevnes, men dette skal fortsatt ligge på nasjonalt nivå.

Forslaget medfører også at bedrifter og private kan saksøke en EU-stat dersom de taper penger på en blokade eller streik.

Nye rettsprinsipper
Lederen av det svenske LO-forbundet Handel, Kenth Petterson, karakteriserer dette slik: «Forslaget innebærer at helt nye rettsprinsipper etableres. Det skaper en ny dømmende makt som tar over for de nasjonale domstolene i selve skyldspørsmålet, men pålegger disse å fastsette botens størrelse. Dessuten introduseres det her en lov om “skadelig inaktivitet” i økonomiske spørsmål. I forlengelsen av dette ligger det at den regjering som ikke følger alle økonomiske råd fra Kommisjonen, kan komme til å bli dømt for “skadelig inaktivitet”.»

Kommisjonens avgjørelse skal, i følge forslaget, umiddelbart være juridisk bindende i det aktuelle medlemsland. Hva blir neste steg, spør lederen i Handel. Hvis de ansatte ved et sentrallager streiker og dermed forhindrer transport av importerte varer til detaljhandelen - vil da eieren, via Kommisjonen, kunne kreve den svenske regjeringen dømt dersom den ikke griper inn med tilstrekkelig kraft mot for eksempel streikevakter?

Eller hva hvis en streik bryter ut ved en svensk bedrift som er underleverandør til en tysk bilfabrikk. Ettersom de streikende da beviselig vil hindre varenes frie bevegelse, kan da bilfabrikken overfor Kommisjonen klage på at den svenske regjeringen ikke griper inn?

Dette forslaget setter retorikken om “det sosiale Europa” i perspektiv og utgjør en sterk provokasjon mot fagbevegelsen.

Sterke reaksjoner
Reaksjonene mot forslaget har da også vært sterke i store deler av europeisk fagbevegelse. Eksempelvis har dansk LO protestert og forlangt at regjeringa nedlegger veto mot lovforslaget når det skal behandles i Ministerrådet. Forslaget skal behandles etter §235 i Maastricht-traktaten, som krever enstemmighet blant medlemslandene. Vedtas det, blir det via EØS-avtalen også gjeldende i Norge.

På et møte i Vegtransportseksjonen i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF) i London nylig, ble det etter forslag fra Kommuneforbundets representanter vedtatt en sterk uttalelse mot forslaget. Det konkluderer med at «dersom forslaget mot formodning skulle bli vedtatt, vil det aldri bli verken akseptert eller tatt hensyn til av Europas transportarbeidere».

I forhold til europeiske tradisjoner representerer forslaget et ekstremt angrep på vanlige, faglig-demokratiske rettigheter, så ekstremt at det også møter motstand på regjeringsplan. I sin nåværende form er det kun Spania og Storbritannia (under Tony Blair) som har gitt det sin støtte. Forslaget er likevel ikke forkastet, men sendt tilbake til det nåværende britiske formannskapet i EU for å bli justert. Derfra kan et endret forslag komme til behandling i Ministerrådet allerede i mai eller juni. Fagbevegelsen har med andre ord kort tid på seg til å bygge opp motstand. Burde ikke også norsk fagbevegelse komme sterkere på banen?