Faglig kamp eller sosial dialog?

Asbjørn Wahl

Internasjonaliseringen av økonomien, EUs rolle og stadig mer åpne markeder representerer store og nye utfordringer for fagbevegelsen i alle berørte land. Ettersom beslutninger flyttes fra nasjonalt til overnasjonalt nivå og fra politikk til marked, mister nasjonale fagorganisasjoner makt og innflytelse. At dette skjer i en situasjon med en massiv offensiv fra kapitalkreftenes side gjennom den såkalte globaliserings-prosessen, gjør ikke saken enklere.

Situasjonen roper med andre ord etter en sterkere koordinering og samordning av den faglige kampen over grensene, eller det vi kan kalle styrket internasjonal faglig solidaritet. Innen EU frykter nå fagorganisasjonene at innføringen av euroen skal føre til økt sosial dumping i Europa. Det blir lettere å sammenligne lønnsnivå og andre kostnader, og arbeidsgiverne vil presse på for en harmonisering nedover. Dette blir fagbevegelsen i stadig større grad nødt til å forholde seg til. Spørsmålet er hvordan.

Sosial dialog uten kampmidler
Innen EU har det utviklet seg en voksende aktivitet i form av konsultasjoner, forhandlinger og såkalt sosial dialog mellom arbeidslivets parter. Dessuten har lobbying blitt et sentralt begrep i europeisk fagbevegelse, og det er ikke få faglige byråkrater som for tida tjener sitt brød - og vel så det - i Brussel. Problemet er at dette har blitt en virksomhet i stor grad løsrevet fra fagorganisasjonenes medlemmer - ja, til en viss grad også løsrevet fra det fagforbundene driver med på nasjonalt plan. Resultatet så langt er en veldig sterk topplans-styring og en ytterligere byråkratisering av fagbevegelsen. Et reelt svar, der fagbevegelsen organiserer og mobiliserer fram sin styrke, basert på aktive grunnorganisasjoner og vilje og evne til å sette makt bak kravene, har vi hittil sett lite av innen EU.

Alle som har drevet faglig kamp på nasjonalt plan, vet at uten streikeretten i bakhånd er det fint lite å hente ved forhandlingsbordet. Det er dette som er det grunnleggende problemet innen EU. Forhandlinger på europeisk plan foregår i dag uten konfliktrett. Dermed har da også denne prosessen hittil gitt veldig liten avkastning. Arbeidsgivere som vet at fagorganisasjonene ikke har noen maktmidler å ty til på europeisk plan, er forståelig nok ikke særlig imøtekommende.

Institusjonaliserte forhandlinger
Det var Maastricht-avtalen som institusjonaliserte forhandlinger i EUs regelverk. Avtalen sier at på aktuelle områder skal arbeidslivets parter først gis anledning til å forhandle. Blir de enige, vil Kommisjonen omgjøre avtalen til EU-lov (direktiv). Blir de ikke enige, kan EU-kommisjonen sjøl utarbeide forslag til direktiv. To direktiver er det foreløpige resultatet av denne prosessen - ett om fødselspermisjon og ett om rettigheter ved deltidsarbeid. Det dreier seg forståelig nok om minstestandarder. Innen sjøfarten og i jernbanetransporten er det nylig forhandlet fram avtaler om arbeidstid, som nå er i ferd med å bli omgjort til direktiv.

Innen vegtransporten har imidlertid arbeidsgiverne vært fullstendig avvisende. Nå har EU-kommisjonen selv utarbeidet et direktiv på området. Her har nok presset fra de franske lastebilsjåførenes aksjoner de siste årene, samt Den internasjonale transportarbeiderføderasjonens (ITF) kampanje for bedre arbeidstidsbestemmelser, vært avgjørende.

Koordinering av lønnskampen
På enkelte områder er det den siste tida tatt til orde for sterkere koordinering av lønnskampen i Europa, samtidig som det kommer opp tanker om grenseoverskridende tariffavtaler. Utspillet fra det tyske metallarbeiderforbundet IG Metall i fjor høst representerte en nyorientering i denne sammenhengen. Forslaget gikk ut på å samordne tariffpolitikken og koordinere lønnskampen, med sikte på å motvirke den økte faren for sosial dumping som innføringen av Euro medfører, samt å kjempe for en annen fordelingspolitikk.

IG Metalls utspill varslet på mange måter et faglig-politisk linjeskifte i Europa. Målet var gjennom skjerpet lønnskamp å sikre at en større andel av verdiskapingen skulle gå til arbeidstakerne. Dermed vil konsumet - og med det produksjon og sysselsetting - øke. Altså et godt gammelt sosialdemokratisk perspektiv. Det var et snev av keynesianisme i det, der fordelingen av verdiskapingen mellom arbeid og kapital igjen skulle settes i sentrum.

Hvilken solidaritet?
Utspillet hvilte på en radikal samfunnsanalyse, som påviser at en del av de økonomiske problemene i våre samfunn springer ut av innebygde motsetninger i det kapitalistiske system. På grunn av kapitalkreftenes ønske om stadig å redusere produksjonskostnadene - inkludert arbeidernes lønninger - kommer de etter hvert i den situasjonen at det ikke er tilstrekkelig kjøpekraft til at de får avsatt sine varer på markedet. Dermed reduserer de produksjonen - og øker med det arbeidsløsheten. Det tyske forslaget var med andre ord et offensivt og riktig forslag. Det norske Fellesforbundet reserverte seg imidlertid fra dette forsøket på felles-europeisk koordinering av lønnskampen. «Solidaritetsalternativet» står åpenbart i vegen for deltakelse i en solidarisk lønnskamp i Europa.

Felles nordisk avtale?
De skandinaviske lokførerne klarte for noen år siden å få jernbanenes ledelse til å underskrive en intensjonserklæring om harmonisering av lønns- og arbeidsforhold mellom de tre landene. Nylig vedtok styret i Den nordiske transportarbeiderføderasjonen å gå inn for å utvikle en felles nordisk tariffavtale for langtransport på veg, hvor konkurransen mellom landene og faren for sosial dumping er stor. Et meget perspektivrikt initiativ, som det skal bli interessant å følge i tida som kommer. At det vil lykkes uten noen form for faglige aksjoner eller press mot arbeidsgiverne, er vel tvilsomt, og det er da utfordringene kommer.

Utviklingen mot felles avtaler for hele EU/EØS-området ligger nok ellers et godt stykke inn i framtida. Det springer ut av det elementære faktum at et slikt avtalesystem må bygge på et felles arbeidsrettslig system. Dette er langt fra realitetene i dagens Europa. Forhandlings- og streikeretten er fortsatt knyttet til nasjonalt lov- og avtaleverk. At nasjonale forbund gir fra seg forhandlingsrett til europeiske faglige organisasjoner, uten at konfliktretten er med, er vel høyst tvilsomt.

Kampen for nasjonale avtaler
Noen har sammenlignet situasjonen i dagens Europa med den som var for et hundreår siden her i landet, før man fikk landsomfattende tariffavtaler. Fagbevegelsen førte da en kamp for å heve avtalene fra bedrifts- til nasjonalt nivå. Gjennombruddet skjedde som kjent da Verkstedoverenskomsten ble undertegnet som første nasjonale avtale i 1907.

Noen likheter er det selvfølgelig på dette området, men også mange forskjeller. For det første startet våre pionerer nærmest fra skrætsj. Det var en situasjon uten eksisterende lov- og avtaleverk, hvor nettopp dette ble til mens man gikk - eller mens man kjempet, for å si det sånn. Den lovgivende myndighet lå til nasjonalstaten, det fantes ikke regionale, fylkesvise eller lokale lovverk som barrierer mellom arbeiderne og et nasjonalt avtaleverk. I den grad statsapparatet prøvde å slå tilbake fagorganisasjonenes kamp - eksempelvis gjennom bruk av voldgiftslover - gjaldt det for alle arbeidstakerne, og ikke bare for grupper av dem.

Bundet av fredsplikten
Dette er helt annerledes i Europa i dag. Eksistensen av et detaljert lov- og avtaleverk i alle land, men med svært ulikt innhold og basert på veldig forskjellige tradisjoner, gjør at en samordning på europeisk plan i dag faktisk er vanskeligere enn da fagbevegelsen startet kampen for landsomfattende avtaler for hundre år siden. Fredsplikten, og et avtaleverk som er utformet i en periode med stabil utvikling, jevn økonomisk vekst og sterk nasjonalstatlig styring, har vist seg å være fullstendig ubalanserte til fordel for arbeidsgiverne når tilbakeslaget nå har kommet, og kapitalkreftene er på offensiven. En europeisk streik for felles interesser vil rent faktisk være i strid med loven i de fleste land i dag. Det er en av fagbevegelsens store utfordringer på dette området.

Mangelen på internasjonale avtaler må imidlertid ikke hindre fagbevegelsen i å styrke den faglige solidariteten over grensene - for det er viktigere enn noensinne. Da er det snakk om direkte faglig, politisk og økonomisk støtte til arbeidskamerater som konkret tar opp kampen mot angrep fra stat og kapitalkrefter. Det er denne solidariteten - dette at «jeg støtter deg» og «du støtter meg», ut fra erkjennelsen at vi har felles interesser - som det nå er viktig å styrke og utvikle. Det er grunnlaget - også i forhold til felles, internasjonale tariffavtaler. Å forlite seg på «sosial dialog» uten streikerett på EU-plan, vil være en farlig veg å gå.