WTO: Markedsliberalisme satt i system

Asbjørn Wahl

Verdens handelsorganisasjon (WTO) mislyktes i å lansere en ny omfattende forhandlingsrunde i Seattle før jul. Den folkelige motstanden og de indre motsetningene ble for overveldende. Sterke krefter presser imidlertid på for ytterligere å liberalisere verdensøkonomien og for dramatisk å utvide WTOs mandat. Investeringer, offentlige innkjøp, landbruk og handel med tjenester er blant de områdene det står mest strid omkring.

Tre forhold bidro til at forsøkene på å bli enige om dagsordenen for en ny forhandlingsrunde grunnstøtte. For det første en raskt voksende, internasjonalt koordinert, folkelig motstand. For det andre en avgrunn av motsetninger mellom iland og uland. For det tredje sterke interessekonflikter mellom land i den rike verden - særlig USA og EU. En ekstremt udemokratisk beslutningsstruktur bidro dessuten til å underminere det hele.

Fra GATT til WTO
Gjennom de siste par tiårene har vi opplevd en dramatisk styrking av markedskreftene verden over. WTO har stått sentralt i denne utviklingen. Organisasjonen ble opprettet den 1. januar 1995 som et resultat av den såkalte Uruguay-runden, som en arvtager etter GATT (Generalavtalen om toll og handel). Pr. dato har organisasjonen 135 medlemmer, mens 30 land fortsatt står utenfor (blant disse Russland og Kina - sistnevnte riktignok på veg inn).

GATT arbeidet gjennom etterkrigstiden med å redusere toll og andre handelshindringer - særlig på industrivarer. Det nye WTO har satt seg langt mer ambisiøse mål og definerer stadig større deler av samfunnslivet som «handel» eller «handelsrelaterte». En lang rekke prosesser og spørsmål som tidligere har vært definert som et område under nasjonalstaten, blir forsøkt underlagt et overnasjonalt forpliktende regelverk i WTO.

Fordi institusjonen har vist seg som et tjenlig redskap for mektige kapitalinteresser, brukes den med andre ord nå som et instrument for å liberalisere verdensøkonomien og styrke de private kapitalinteressene på alle samfunnets områder.

Viktigste frontavsnitt
Dermed framstår Verdens handelsorganisasjon (WTO) for tida som det viktigste frontavsnitt for de multinasjonale selskapene - med den rike verdens regjeringer som velvillige døråpnere.

Tre avgjørende forhold har gjort WTO attraktivt som redskap for de internasjonale kapitalkreftene. For det første at den er frikoplet fra demokratisk kontroll og innsyn. En udemokratisk beslutningsstruktur og sterke tradisjoner for hemmelighold har dertil gitt kapitalinteressene stor innflytelse i organisasjonen.

For det andre har WTO i praksis fått gjennomslag for at de økonomiske interesser overordnes alle andre grunnleggende internasjonale avtaler, enten det nå gjelder menneskerettigheter, forbruksvern eller miljøavtaler. Kapitalen har forkjørsrett.

For det tredje har organisasjonen vært i stand til å etablere sitt eget rettsapparat - i form av et tvisteløsningssystem for å sikre retten til fri handel og rettighetene til multinasjonale selskaper. Det er tvisteløsningssystemet som utgjør den store forskjellen, som gjør WTO til en institusjon overordnet mange andre i dagens verden, ettersom den gjør det mulig å iverksette økonomiske straffetiltak mot land som blir funnet skyldig i å bryte med regelverket.

Stadig videre mandat
I følge eksisterende avtaleverk er WTO-medlemmene allerede forpliktet til å videreføre forhandlinger om tjenester, landbruksvarer og patentrettigheter - uavhengig av hva som skjedde i Seattle. Særlig EU, med Norge på slep, arbeidet imidlertid offensivt for å utvide WTOs mandatområde gjennom en ny forhandlingsrunde. I det hele tatt var det interessant å se hvordan den norsk nei-regjeringen i Seattle kjørte i tospann med EU i kampen for en mer markedsliberal verdensøkonomi.

Det massive presset for å utvide WTOs mandat har dermed ført til at Verdens handelsorganisasjon for tiden ikke bare er opptatt av handel, men også av investeringer, offentlige innkjøp, åpning av den offentlige tjenestesektoren for private kapitalinteresser, samt spørsmål som patent på liv.   

I mange utviklingsland utgjør offentlige innkjøp og anlegg større verdier enn hele landets import. Skal disse områdene åpnes for utenlandsk konkurranse, vil det med andre ord representere en omfattende utvidelse av området for frikonkurranse og markedsmakt.

Etablering av felles, globale konkurranseregler dreier seg først og fremst om å likestille utenlandske og innenlandske selskaper. Fortrinnsrett for nasjonale selskaper, som de fleste land, inkludert vårt eget, har benyttet seg av i en oppbyggingsperiode, skal dermed ikke være tillatt. Utviklingslands egne selskaper står dermed i fare for å tape massivt mot de sterke multinasjonale selskapene.

Tjenester og investeringer
Tjenester kom inn i WTO i forrige forhandlingsrunde - i form av Generalavtalen for handel med tjenester (GATS). Da fikk man de grunnleggende prinsippene for varehandelen overført til tjenestesektoren. Det gjaldt prinsippet om nasjonal likebehandling, som foreskriver at utenlandske selskaper skal behandles minst like gunstig som landets egne, og prinsippet om mest favoriserte land, som går ut på at gunstige handelsvilkår som tilbys ett land, også må tilbys alle andre land som omfattes av avtalen.

Kravet om å åpne den offentlige tjenestesektoren for internasjonal konkurranse, det vil si omfattende privatisering, er det først og fremst USAs gigantselskaper innen helse- og sosialsektoren som står bak. På et i hovedsak privat hjemmemarked er det lite å hente i forhold til de enorme markeder som kan åpne seg i Europa, hvor de privat innslagene foreløpig er små. Skulle USAs regjering vinne fram med dette innen WTO, kan Europa vinke farvel til en offentlig helsetjeneste.

De land som har tiltrådt avtalen, Norge inkludert, har allerede, gjennom nåværende avtaletekst, forpliktet seg til å være med på en gradvis liberalisering av helsesektoren. Det er det ingen av våre politikere som har fortalt oss.

Investeringer vil også skape stor strid. Etter at forhandlingene om en MAI-avtale (multilateral investeringsavtale) havarerte innenfor OECD i 1998, satses det nå sterkt, med EU og Japan i spissen, på å få forhandlingene overført til WTO. Motstanden er imidlertid fortsatt stor, særlig blant mange utviklingsland, som en gang før har vendt tommelen ned for investeringsavtale i WTO. MAI-avtalen representerte det hittil mest vidtgående forsøk på å «grunnlovsfeste» markedsliberalismen som «verdens økonomiske system».

En kjærkommen pause
Det er lite som tyder på at full liberalisering av handel og investeringer gagner utviklingslandene og de fattige. Snarere tvert imot. I en verden med svært skjeve maktforhold vil fri verdenshandel på formelt like vilkår først og fremst tjene de økonomiske stormaktene og de store multinasjonale selskapene.

I utviklingslandene er det derfor stor skepsis til en ytterligere utvidelse av WTOs mandat. Re-kolonialisering kaller mange det som nå foregår. Selv Verdensbankens nylig avgåtte sjeføkonom, Joseph Stiglitz, har konkludert med at u-landene er de store taperne etter Uruguayrunden.

Den omseggripende liberalisering av verdensøkonomien, som vi har opplevd de siste par tiårene, gjør det nødvendig å stanse opp og evaluere virkningene av denne utviklingen. Dette var da også kravet fra en rekke utviklingsland samt et stort internasjonalt nettverk av organisasjoner innen utvikling, landbruk, miljø og fagbevegelse, som bidro til havariet i Seattle.

Et regelverk for handel og investeringer kan ikke være noe mål i seg selv, men et middel til økonomisk og sosial utvikling, rettferdig fordeling, utryddelse av nød og fattigdom, økt demokrati og en bærekraftig utvikling. Dette står fullstendig i motstrid til dagens utvikling i WTO. Sammenbruddet i Seattle ga oss derfor en kjærkommen pause. Nå gjelder det å bruke pausen til å mobilisere for en annen fordeling av makt og ressurser i verden.

(Kronikk i Bergens Tidende xx.xx.00.)