WTO: Demokratur i praksis

Asbjørn Wahl

Verdens handelsorganisasjons (WTO) minsterkonferanse i Seattle i månedsskiftet november-desember endte som den måtte - med sammenbrudd.  Noe annet ville ha vært et grovt overgrep mot alt som smaker av demokrati. Sammenbruddet var et varsko om at det er behov for omfattende endringer av WTOs struktur, mål og beslutningsprosess hvis den overhodet skal få noen legitimitet i verdensøkonomien i framtiden.

De omfattende, ikke-voldelige demonstrasjonene i Seattle representerte en ny fase i kampen om WTO og mot en fortsatt liberalisering av verdensøkonomien. Massemobiliseringen som ble gjennomført den 30. november, med fagbevegelsen i spissen, representerte både i antall og i geografisk omfang et historisk vendepunkt. Aldri før har så mange representanter fra så mange organisasjoner og så mange land gjennomført en felles demonstrasjon noe sted i verden. Den var en reaksjon på de rike lands regjeringers forsøk på å bygge opp et dypt udemokratisk internasjonalt økonomisk regime, der patentrettigheter er viktigere enn menneskerettigheter, der hensynet til multinasjonale selskaper er overordnet hensynet til miljø og sosial utvikling. Kapitalens tøylesløse, globale offensiv er med andre ord i ferd med å få sitt folkelige motsvar.

Før og etter Seattle
I kampen mot den globale markedsliberalismen utgjør Seattle et vendepunkt. Etter at så vel fagbevegelsen som andre folkelige bevegelser har vært på defensiven de siste 20 årene, ga det å være til stede i Seattle minner om det tidlige 70-tallets politiske aktivisme. I amerikanske medier ble linjene trukket tilbake til demonstrasjonene mot Vietnam-krigen og borgerrettsbevegelsens aksjoner på 60- og 70-tallet.

Det var imidlertid ikke bare Seattle. I mange land ble det gjennomført omfattende demonstrasjoner. Til sammen 75.000 var mobilisert fram i forskjellige byer i Frankrike. I Berlin og London, i Korea og Canada, i India og Zimbabwe ble det demonstrert mot WTOs markedsliberalistiske prosjekt. Nok en gang fikk vi også vist at folkelig massemobilisering virker. Det var demonstrasjonene som gjorde WTO og Seattle-møtene til medias toppsak. Det var aksjonene i Seattle som brakte kunnskap om WTO ut til millioner av mennesker, som tidligere knapt nok hadde hørt om organisasjonen.

Demonstrasjonene bidro med andre ord til effektiv folkeopplysning. Verden over lærte folk mer om WTO i løpet av Seattle-uka enn de ville ha gjort gjennom årelange lokale informasjonskampanjer. Den realtivt meningsløse innføring av portforbud og unntakstilstand, samt mobiliseringen av nasjonalgarden, klarte ikke å hindre det.

Interessant er det også å merke seg at i markedsliberalistiske medier, som Financial Times og The Economist, (men også i VG, Aftenposten, Adresseavisen og Bergens Tidende) har globaliserings-profetenes arroganse fortatt seg markbart. Globaliseringen, som de lenge har fortalt oss har kommet for å bli, og ikke lar seg stoppe, lot seg likevel stanse i Seattle.

Årsakene til sammenbruddet
Det vil imidlertid være feilaktig og overdrevent å tro at det var demonstrasjonene alene som torpederte WTO-toppmøtet. De bidro avgjørende, men var ikke eneste årsak til sammenbruddet. Det internasjonale oppropet som lå til grunn for motstanden, hadde samlet støtte fra nær 1500 organisasjoner i nesten 90 land (blant dem Kommuneforbundet og 27 andre norske organisasjoner), og når 60-70.000 representanter for mange av disse organisasjonene marsjerer gjennom Seattles gater, har det selvfølgelig effekt.

Motsetninger mellom de rike landene, særlig mellom USA og EU, var imidlertid en viktig medvirkende årsak til sammenbruddet. Mens EU gikk inn for en bred forhandlingsrunde, der alle tema skulle på bordet, ønsket USA en tematisk mer avgrenset runde, med fokus på de områdene som for dem er av størst nasjonal interesse – landbruk, inkludert genmodifiserte produkter, tjenestesektoren og offentlige innkjøp. Den såkalte Cairns-gruppen (USA, Canada, Australia, Argentina m.fl.), som ønsket full liberalisering av handelen med landbruksvarer, støtte også hardt mot en gruppe av land bestående av blant andre Japan, Sveits og Norge, men også mot EUs landbruksinteresser.

En tredje avgjørende faktor var motsetningene mellom u-land og i-land. Dette er en ny og viktig dimensjon innen WTO. Mens utviklingslandene i all hovedsak ble manipulert vekk under de forrige forhandlingene (Uruguay-runden som endte opp med etableringen av WTO i 1994, som arvtaker etter handelsavtalen GATT), var de langt mer offensive i Seattle. Fem års erfaringer med WTO hadde vist dem at den ”frie” handelen i all hovedsak har vært en frihet for de rike landene og deres multinasjonale selskaper til å utnytte de fattige, noe selv den nylig avgåtte sjeføkonomen i Verdensbanken, Joseph Stiglitz, har påvist.

Demokratur
Selve forhandlingsprosedyren bidro ytterligere til å utdype disse motsetningene. De grunnleggende skjeve maktforholdene i verden var på utstilling i Seattle den første uka i desember i fjor. Vi fikk innsyn i beslutningsprosesser som er dypt udemokratiske, manipulerende og ekskluderende i sin form og basert på et utidig press på enkeltland (les: u-land) for å gå bort fra sine selvstendige posisjoner til fordel for å støtte interessene til de rike landene og deres multinasjonale selskaper. Afrikanske diplomater kunne melde om trusler om økonomiske straffereaksjoner, særlig fra USA, dersom de hindret en ny forhandlingsrunde.

Konsensus kaller de beslutningssystemet i WTO, men avgjørelsene tas i hovedsak i interne møter mellom EU og USA og i såkalte "Green Room"-møter der kun utvalgte land får lov til å møte. Slik har det vært på tidligere WTO-møter. Utviklingslandene, spesielt fra Afrika, Karibia og deler av Latin-Amerika gjorde opprør mot denne dypt udemokratiske prosedyren i Seattle, og den vil neppe la seg videreføre.

De ulike faktorene som førte til sammenbruddet i Seattle, spilte imidlertid sammen. Den folkelige motstanden bidro til å hindre enighet mellom USA og EU. Denne splittelsen, sammen med den voksende motstanden i i-landene, ga dessuten mange utviklingsland økt styrke til å stå i mot det massive presset fra USA og EU.

På samme måten som forhandlingene om den multilaterale investeringsavtalen (MAI) brøt sammen i oktober 1998, havarerte også WTO-toppmøtet som resultat av en kombinasjon av indre motsetninger og ytre press. Sannsynligvis vil dette kunne føre til at USA og EU gjennom hemmelige møter prøver å samordne sine posisjoner på forhånd i framtidige forhandlinger.

WTO er et uttrykk for den nye økonomiske verdensorden, med kapitalkreftene på offensiven, og Seattle endret ikke de grunnleggende maktforholdene i verden. Den vel organiserte motstanden satte imidlertid en støkk i politikere i den rike del av verden. Særlig skyldes dette at motstanden i stor grad tok form av et oppgjør med markedsliberalismen i sin alminnelighet og maktkonsentrasjonen til de multinasjonale konsernene i særdeleshet. Nye offensive framstøt vil imidlertid komme, og den nye, globaliserte motstanden vil neppe bli arbeidsløs med det første.

(Kommentarartikkel i Jernbanemanden nr. 2 - 2000.)