Alternativ til frihandel

Asbjørn Wahl

”Fair trade, not free trade!” – Rettferdig handel, ikke fri handel!, krever verdens fagorganisasjoner. Kravet springer ut av en virkelighet, der folk i store deler av verden opplever at den såkalte frihandelen ikke er til fordel for alle. Snarere tvert imot, mens noen tjener stort på ubegrenset fri handel, så er det andre som taper. Vinnerne er i særlig grad de store multinasjonale selskapene og de rikeste landene, mens folkene i utviklingslandene er de største taperne.

Handel over landegrensene har gjennom historien bidratt sterkt til økonomisk utvikling og vekst i mange land. Gjennom handel kan land og regioner få utnyttet sine fortrinn, ved for eksempel å satse på sine særegne klimaforhold eller spesialisere seg på å utvikle og produsere enkelte typer varer og tjenester. En slik internasjonal arbeidsdeling kan gi bedre ressursutnyttelse og mer effektiv produksjon – til fordel for begge parter i et handelsforhold.

Den gjensidige nytten av fri handel er imidlertid størst når den finner sted mellom likeverdige parter, mellom land og selskaper på samme utviklingsnivå. Det kan stille seg helt annerledes når store, avanserte selskaper i de rike landene skal konkurrere ”på like fot” med virksomheter i mer teknologisk tilbakeliggende og fattige deler av verden.

Det er dette som gjør at land ofte ønsker å beskytte sin egen industri og sin nasjonale økonomi mot fri konkurranse fra de mest avanserte land og selskaper. Slik ble det gjort da vi her i landet arbeidet oss ut av fattigdom og tilbakeliggenhet og ble et avansert industriland. Konsesjonslover og tollbarrierer ble brukt for i det hele tatt å ha muligheten til å bygge opp en sterk nasjonal økonomi. Det samme skjedde på 1970-tallet, da norske myndigheter sikret nasjonal kontroll over oljeressursene på sokkelen.

Det finnes ikke et land i verden som har klart å kjempe seg ut av fattigdom og elendighet uten at det gjennom en periode har beskyttet sin egen industri mot konkurranse utenfra. Selv dagens økonomiske stormakter, som USA og Tyskland, beskyttet sine nasjonale økonomier mot internasjonal konkurranse, da de enda ikke dominerte verdensøkonomien.

På siste halvdel av 1800-tallet var Storbritannia den ubestridte økonomiske verdensmakt. Dermed var det også den som presset på for å fjerne handelshindringer verden over, mens andre europeiske land i stor grad beskyttet seg med toll mot det britiske ”overtaket”. USA holdt et høyt tollnivå til langt ut på 1900-tallet. Det samme gjorde andre land mens de bygde opp sin nasjonale økonomi, som Japan, Australia og Canada.

Også i nyere tid har vi sett hvordan enkelte land har klart å styrke sin økonomi gjennom en bevisst statlig regulering av så vel kapital som handel. De såkalte ”tigerøkonomiene” i Sørøst-Asia – og Kina – har oppnådd sterk økonomisk vekst nettopp gjennom omfattende statlig regulering, beskyttelse av egen industri og en gradvis åpning mot verdensmarkedet etter hvert som de ulike industribransjer blir mer utviklet.

I dag opplever vi igjen at det er de økonomisk mest utviklede landene, nå USA, Japan og EU (samt Norge), som presser på for friest mulig eksportmuligheter verden over – og det er de som tjener mest på det. De har også sterke egeninteresser i dette, ettersom de har store overskudd av varer og kapital. Gjennom økonomisk og politisk utpressing, for eksempel gjennom WTO, IMF og Verdensbanken, tvinger de derfor andre land til å åpne sine markeder for de store multinasjonale selskapene. Dermed fratas u-landene de mulighetene som de rike landene selv i sin tid hadde til å beskytte egen økonomi i en oppbyggingsfase. Dessuten har rike land langt flere beskyttelsesmekanismer mot import fra utviklingslandene, enn det som gjelder den andre veien.

I utviklingslandene er det nå sterkt voksende skepsis til den stadig ”friere” verdenshandel som presses fram. I økende grad erkjenner de at ubegrenset såkalt frihandel og frie kapitalbevegelser forsterker skjevhetene i verdensøkonomien og øker belastningen på natur og miljø. I en verden med svært skjeve maktforhold har de erfart at fri handel på formelt like vilkår først og fremst tjener de økonomiske stormaktene og de store multinasjonale selskapene.

Alternativet til en internasjonal frihandel diktert av de økonomiske stormaktene, er ikke full proteksjonisme eller avvikling av internasjonal handel, men å utvikle et handelsregime som er underlagt andre økonomiske og politiske hensyn. Et regelverk for handel og investeringer kan ikke være et mål i seg selv, men et middel til økonomisk og sosial utvikling, rettferdig fordeling, utryddelse av nød og fattigdom, økt demokrati og en bærekraftig utvikling.

Ethvert land må derfor selv kunne velge de virkemidlene som trengs for å sikre levedyktige lo­kalsamfunn, en allsidig og forsvarlig ressursutnyttelse og en balansert handel. Et internasjonalt regelverk må ikke være av en slik art at det fratar demokratiske land muligheten til å gripe inn med aktiv styring av markedene. De må selv kunne fastlegge omfanget og betingelsene for kjøp og salg av varer, tjenester, bedrifter, naturressurser og eiendom. Såkalt fri konkurranse kan ikke gå foran viktige samfunnshensyn. Internasjonale avtaler på dette grunnlag kan bygges opp skrittvis mellom stater eller grupper av stater – med det mål å bli globale når folkene gjennom omfattende, demokratiske beslutningsprosesser finner det riktig.

(Bidrag til hefte om globalisering av Natur og Ungdom, januar 2001.)