Hvilket ATTAC trenger vi?Etter
den suksessrike etableringen av ATTAC i Sverige
i begynnelsen av januar, har diskusjonen tatt av
også her i landet. Dermed ser det ut til at
denne bevegelsen mot spekulasjonsøkonomi og
markedsliberalisme, som oppsto i Frankrike i
1997, også vil få en norsk avdeling. Det er løfterikt
og positivt. Fra
etableringen for vel tre år siden, har ATTAC
spredt seg som ringer i vann. Det er nå
opprettet avdelinger i mer enn 20 land, og
oppslutningen i stiftelseslandet Frankrike har vært
i sterk økning hele tiden. I stadig flere av de
internasjonale kampanjene mot den
markedsliberalistiske politikken i Verdens
handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale
pengefond (IMF), Verdensbanken, OECD og EU har
ATTAC utgjort en sentral og organiserende kraft.
Gjennom dette har ATTAC blitt det hittil beste
og sterkeste organisatoriske uttrykk for
motstanden mot kapitalens internasjonale
offensiv. Her
i landet har vi fått en debatt om hva et norsk
ATTAC skal være. Typisk nok har følgende to spørsmål
blitt sentrale: 1) Skal et norsk ATTAC si nei
til norsk medlemskap i EU? 2) Skal det være
plass til Arbeiderpartiets ledelse i en norsk
avdeling av denne aksjonen? Ingen av spørsmålene
er stilt på en særlig fruktbar måte. En
av grunnene til at ulike venstrepartier og
etablerte organisasjoner ikke har klart å
spille noen sentral rolle i den voksende
internasjonale bevegelsen mot
markedsliberalismen, er at de henger igjen i
tidligere tiders praksis og analyser og ikke
riktig har fått med seg at karakteren i den
internasjonale kampen er endret. Mer enn noen
gang på årtier står i dag den sosiale
hovedkonflikten i sentrum - ikke bare som det
dominerende underliggende motsetningsforhold,
men mer åpent og utilslørt enn på lenge.
Arbeid mot kapital, markedskreftene mot det
sivile samfunn, utgjør hovedfrontene i dagens
internasjonale, økonomiske utvikling. EU-kampen
ble i stor grad ført på et
nasjonal-demokratisk grunnlag, der den nasjonale
suverenitet ble satt i sentrum. Nå må den
sosiale konfliktlinjen føres i front, og først
i lys av denne får kampen om nasjonalstatens
rolle sin betydning. I denne sosiale kampen blir
det en viktig oppgave å bygge enhet med
tilsvarende bevegelser i andre land - i og
utenfor EU. Da er det ikke ja eller nei til
norsk EU-medlemskap som er avgjørende. Gjennom
Nei til EU har vi en organisasjon som samler
motstanden mot norsk medlemskap. Vi trenger ikke
en til. Å
hevde det motsatte, nemlig at ATTAC må være
for EU eller til og med for norsk EU-medlemskap
blir i denne sammenhengen helt meningsløst.
ATTAC må kjempe mot markedsliberalismen, slik
den kommer til uttrykk såvel i EU som i Norge.
Det var utgangspåunktet også da ATTAC, i
forbindelse med EU-toppmøtet i Nice,
karakteriserte EU som «en motor i den
markedsliberalistiske globaliseringen». Et
norsk ATTAC bør altså ikke ta noe standpunkt
til norsk medlemskap i EU, men det er avgjørende
viktig at det har en riktig analyse av EUs rolle
i den internasjonale, sosiale kampen, og der er
EU i all hovedsak å finne i familie med WTO,
IMF, Verdensbanken og OECD - eller som en del av
«ultraliberalismens internasjonale politbyrå»,
som lederen av ATTAC Frankrike så treffende har
uttrykt det. Spørsmålet
om hvorvidt Arbeiderpartiets ledelse kan være
med i ATTAC, er stilt på en meningsløs måte.
(Jeg har flere ganger avvist spørsmålsstillingen,
også overfor Klassekampen, som likevel «siterte»
meg på en måte som jeg ikke kan stå inne
for.) Verken jeg eller andre har, eller bør ha,
noe mandat til å sortere hvem som skal få lov
til å være med i et norsk ATTAC. Det må være
åpent for alle som støtter ATTACs plattform,
perspektiver og politikk, slik den har blitt
utviklet i løpet av de vel tre år den har
eksistert. Da kan man selvfølgelig ikke være både
for og mot markedsliberalisme, eksempelvis ved
å støtte og arbeide for videre
markedsliberalistisk utvikling i WTO, IMF, OECD
eller Norge, for den saks skyld, samtidig som
man er medlem av ATTAC. På samme måten vil man
selvfølgelig forskreve seg fullstendig dersom
man prøver å stå med en fot på
Europabevegelsens politiske grunnlag og en på
ATTACs. Det er med andre ord det politiske
innhold som er viktig, ikke «hvem kan være med
i ATTAC?». ATTAC er ikke uten problemer og svakheter, og motsetninger vil helt sikkert oppstå også i et norsk ATTAC. Likevel er den i dag i ferd med å utvikle seg til det fremste organisatoriske svar på kapitalens internasjonale offensiv. Den er noe langt mer enn en bevegelse for skatt på spekulative valutatransaksjoner (Tobin-skattt). ATTAC har faktisk blitt en organisk del av motstandens globalisering. Den har både selv vedtatt og tilsluttet seg en rekke omfattende politiske uttalelser og aksjoner gjennom sin korte historie. De som ønsker å tilslutte seg ATTAC, vil ha stort utbytte av å studere en del av disse - fordi det er i denne tradisjonen av mobilisering, aksjoner og en kompromissløs kamp mot markedsliberalismens herjinger at et norsk ATTAC må plassere seg. (Kronikk i Nei til EUs avis, Standpunkt, nr. 2 - 2001.) |
