Kamp om ATTAC?Norske organisasjoner og medier har oppdaget ATTAC, denne suksessrike bevegelsen mot spekulasjonsøkonomi og markedsliberalisme, som oppsto i Frankrike i 1997. Det at organisasjonen nå får avleggere i våre naboland Sverige og Danmark, har sendt bølger også inn i vårt land. Den positive interessen som er uttrykt fra mange hold, er løfterik. Så får vi heller godta at kjennskapen til hva ATTAC virkelig er, ikke alltid er helt på høyden, og at noen prøver å tolke ATTAC i sitt bilde, ja, til og med adoptere ATTAC. Kampen mot den globale spekulasjonsøkonomien, som politikere i land etter land (også vårt eget) har lagt til rette for gjennom å avskaffe kapitalkontroll og slippe markedskreftene løs, sto sentralt ved dannelsen av ATTAC. Derfor ble den såkalte Tobin-skatten, forslaget om å legge en liten avgift på i hovedsak spekulative valutatransaksjoner, et sentralt krav fra starten. ATTAC har imidlertid hele tida vært mye mer enn dette. I økende grad har organisasjonen gått i spissen for kamper mot markedsliberalisme og frikapitalisme. Avisa Morgenbladet har nå tatt initiativ til et møte for å diskutere mulig etablering av ATTAC også i Norge. Når journalist Sten Inge Jørgensen antyder til Klassekampen (20.1.01) at han gjerne vil ha med seg Thorbjørn Jagland inn i denne organisasjonen, og når Erik Dammann (NRK P1 Politisk kvarter 17.1.01) viser til at Kåre Willoch har reist lignende kritikk av globaliseringen som ATTAC, kan det være nyttig å se litt på hva ATTAC har stått for gjennom sin korte historie. Med bakgrunn i snart to års medlemskap i ATTAC, deltakelse på møter og jevnlig gjennomgang av organisasjonens nyhetsbrev, håper jeg i det minste å kunne bidra med noe relevant informasjon. Allerede i sin stiftelsesplattform konstaterer ATTAC at: "Globaliseringen av finanskapitalen øker den økonomiske utryggheten og forverrer de sosiale ulikhetene. Globaliseringen omgår og devaluerer de valg folk verden over gjør, de demokratiske institusjonene og de suverene statene som skal forsvare allmenne interesser. I stedet for dette setter globaliseringen sin egen snevert spekulative logikk i høysetet, en logikk som ene og alene er et uttrykk for interessene til de transnasjonale selskapene og finansmarkedene. (…) Fordi de hevder det er nødvendig for den økonomiske utviklingen og sysselsettingen, har de økonomisk viktigste landene ikke gitt opp å få til en multilateral avtale om investeringer (MAI), en avtale som ville gi investorene alle rettighetene og pålegge statene alle pliktene. Under presset fra en folkelig opinion og en aktiv mobilisering måtte disse landene gi opp planen om å forhandle fram denne avtalen innenfor rammen av OECD, men diskusjonen skal føres videre innenfor rammen av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). På samme tid fortsetter USA – men også EU-kommisjonen – sitt frihandelskorstog gjennom å presse fram etableringen av nye, deregulerte handelsområder på og mellom kontinentene." Bernard Cassen, lederen av ATTAC Frankrike, karakteriserte Verdensbanken, Det internasjonale pengefond (IMF), OECD, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og G7 som "ultraliberalismens internasjonale politbyrå", da han åpnet ATTACs store, internasjonale konferanse i Paris i juni 1999. I den enstemmige uttalelsen fra den samme konferansen, som samlet om lag 1500 delegater fra over 70 land, het det at "når som helst når det er mulig vil vi samarbeide med de nettverk og de sosiale bevegelser som motarbeider globaliseringen så vel på nasjonalt som på internasjonalt plan." I uttalelsen fra det alternative toppmøtet i Genève, som gikk parallelt med FNs såkalte sosiale toppmøte (København + 5) i juni i fjor, spilte ATTAC også en sentral rolle. I den felles uttalelsen fra dette møtet het det blant annet: "Som respons på den voksende folkelige opposisjonen og de åpenbare fiaskoene med den nyliberale politikken, har makthaverne begynt å snakke om ’globalisering med et menneskelig ansikt’. På den ene siden prøver de å tilrane seg den sosiale dagsordenen og trekke det sivile samfunn inn i denne prosessen ved å tilby ’liksom’-innflytelse gjennom for eksempel Verdensbankens og IMFs programmer for fattigdomsreduksjon og vekst. På den andre siden prøver de å splitte og i økende grad undertrykke kritiske sosiale bevegelser, fagorganisasjoner og NGOer med sikte på å svekke dem." Uttalelsen krever videre full stans i strukturtilpasningsprogrammene til Verdensbanken og IMF, ettersom de er "udemokratiske og har ødeleggende sosiale og økonomiske konsekvenser for lokalbefolkningen". I denne sammenhengen kan det kanskje være nyttig å minne om at norske regjeringer, uansett partifarge, har gått motsatt veg, ved å knytte norsk bistand nettopp til den samme type krav om strukturtilpasning. Det heter videre i uttalelsen, som ATTAC altså støttet, at "Vi fordømmer den politikken som føres av WTO, Verdensbanken, IMF og OECD. Vi avviser den måten nasjonale og regionale krefter (inkludert EU) knytter seg opp til transnasjonale interessegrupper som World Economic Forum, International Chamber of Commerce, European Roundtable of Industrialists og Services 2000". ATTAC er altså ikke noe teselskap – eller cafe latte-treff for den del. Det er en skarp og kompromissløs aksjon mot kapitalkreftenes internasjonale offensiv, og det er ingen grunn til å ufarliggjøre den i norsk opinion. Organisasjonen er ikke "for EU", som noen har prøvd å få det til her i landet. EU er en motor i den markedliberalistiske globaliseringen, heter det i ATTACs resolusjon i forbindelse med det nylig avholdte EU-toppmøtet i Nice. De som lever innenfor EU, ønsker forståelig nok å bekjempe en slik utvikling – nødvendigvis i kamp mot dem som for tida leder dette prosjektet. Med sin franske opprinnelse har organisasjonen forståelig nok ikke tatt noe standpunkt til norsk medlemskap i EU. Det viktigste med ATTAC er at den har forløst nye krefter, skapt entusiasme og tro på at "en annen verden er mulig", som det heter i et av deres ambisiøse og optimistiske slagord. Det er her potensialet ligger også i vårt land. Vi lider under et organisatorisk underskudd. Det er både for mange organisasjoner og mangel på en samlende og koordinerende kraft. Dagens partimønster gjenspeiler overhodet ikke de viktigste motsetningene i vårt samfunn. Snarere tvert imot, disse motsetningene går for tida tvers igjennom de fleste partier, så vel Arbeiderpartiet som SV, Senterpartiet og, med en viss velvilje, KrF. Det ATTAC har klart i Frankrike og i andre land, er å trekke opp de reelle samfunnsmessige motsetningene på tvers av politisk-organisatoriske skiller som har overlevd seg selv. Det er derfor de har medlemmer fra fem forskjellige politiske partier i det franske parlament. Folkelig demokrati mot markedsmakt er den like enkle som geniale formelen for dagens kamp så vel på nasjonalt som på internasjonalt plan. Dermed skjærer de gjennom økonomisme og "modernisering", som i all sin avpolitiserte form stadig ender opp som prosjekter tilpasset de rådende maktforhold, altså på finanskapitalens og de multinasjonale selskapenes premisser. La oss håpe at det nå er mulig å danne ATTAC også her i landet. Behovet er skrikende. Det er en rekke miljøer og personer som nå burde ha nytte av å bli knyttet tettere sammen i sitt arbeid i forhold til den økonomiske globaliseringen og spekulasjonsøkonomien. Det dreier seg ganske enkelt om, som det sies i ATTACs politiske plattform, at vi i fellesskap krever tilbake makten over vår verdens framtid. Det hadde vært flott, selvfølgelig, om Thorbjørn Jagland og Kåre Willoch også hadde kunne sluttet seg til denne nye, raskt voksende og suksessrike bevegelsen mot den globale markedsliberalismen – til kamp mot ultraliberalismens internasjonale politbyrå. Personlig finner jeg imidlertid grunn til å antyde at dette ikke bør stilles som betingelse for å etablere ATTAC Norge. Dertil er behovet for denne organisasjonen for stort her i landet. Tida er moden for reorganisering, og dermed styrking, av vår kamp mot markedskreftenes økende dominans. Grip dagen! ATTAC-medlem nr. 11022/1999 (Kronikk i Klassekampen 26.1.01.) |
