ATTAC Norge!

Asbjørn Wahl

Så har altså den internasjonale bevegelsen ATTAC kommet også til Norge. Da vel 700 attacere den 31. mai samlet seg til stiftelsesmøte i Folkets Hus i Oslo, gjorde de skam på de mange medieoppslag om splittelse og uforenlige motsetninger. Med stor enighet vedtok de politisk plattform, vedtekter og valgte et styre for organisasjonen.

Siden dette suksessrike Nettverk for demokratisk regulering av finansmarkedene – mot spekulasjonsøkonomi og markedsliberalisme – oppsto i Frankrike i 1998, har organisasjonen spredt seg som ringer i vann. Det er nå opprettet avdelinger i nær 30 land, og oppslutningen i stiftelseslandet Frankrike har økt sterkt hele tiden. Det strømmer om lag ett tusen nye medlemmer til pr. måned. Totalt har medlemstallet passert 30.000, en rekke kommuner har meldt seg inn og over 250 lokale avdelinger er etablert.

Ikke noe påhitt
I stadig flere av de internasjonale kampanjene mot den markedsorienterte politikken i Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefond (IMF), Verdensbanken, OECD og EU har ATTAC utgjort en sentral og organiserende kraft. Gjennom dette har ATTAC blitt det hittil beste og sterkeste organisatoriske uttrykk for motstanden mot de internasjonale markedskreftenes offensiv (se www.attac.org og www.attac.no).

ATTAC er ikke noe tilfeldig påhitt. Snarere kan vi si at den er en reaksjon på en samfunnsmessig utvikling. Spekulasjonsøkonomiens voldsomme vekst og dominans i internasjonal økonomi, de multinasjonale selskapenes økende konsentrasjon av makt og ressurser, angrep på velferd, faglige og sosiale rettigheter, privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester – alt dette har beredt grunnen for en bevegelse som ATTAC. Den bare måtte komme!

Bred allianse
Allerede før den var startet her i landet, hadde over 2000 anmodet om medlemskap. Innmeldingene kom raskere enn vi klarte å håndtere dem, og det ligger allerede en kø av folk som venter på å få tilsendt sitt innbetalingskort. Et 20-talls lokalavdelinger er etablert, og ATTAC Norge fikk sin ilddåp under Gøteborgaksjonens fredelige demonstrasjoner – sammen med 25.000 andre som uttrykte sin motstand mot et Europa der markedskreftene rår.

Både forut for og etter stiftelsen av den norske ATTAC-avdelingen skremte mediene med at her var det den tradisjonelle venstresiden som hadde funnet seg en ny organisasjon. En merkelig påstand i en situasjon der folk med tilknytning til fem forskjellige politiske partier – fra RV til KrF – er representert i styret. I tillegg finner vi representanter fra fagbevegelse, miljøbevegelse, solidaritets-, utviklings- og bistandsorganisasjoner, samt enkeltpersoner som har fått tro på at En annen verden er mulig, som en av ATTACs like enkle som optimistiske og geniale slagord fastslår. ATTAC Norge er altså en bred allianse, men en annerledes allianse og en allianse med retning.

Forholdet til EU
ATTACs forhold til norsk medlemskap i EU var en av medienes yndlingssaker, de søker nå en gang strid og motsetninger. Mediene ble riktignok skuffet, selv om det var en stri tørn om dette tema. Konflikten gikk imidlertid ikke på om hvorvidt ATTAC Norge skulle ta noe standpunkt i denne saken, det var i alle fall hele interimsstyret enig om at vi ikke skulle. Striden gikk på hvordan dette skulle komme til uttrykk – ved at vi ikke sa noe om det, ved at vi gjorde et eget vedtak om det eller ved at det ble tatt inn i organisasjonens politiske plattform.

Fra deler av ja-sida ble det imidlertid stilt et ultimativt krav om at det måtte tas inn i plattformen, og slik ble det, gjennom følgende formulering: "Når det gjelder EU, vil ATTAC Norge ikke ta stilling til spørsmålet om norsk medlemsskap i Den europeiske union. Dette skal ikke være til hinder for at ATTAC Norge skal kunne stå fritt til å kritisere EUs politikk."

Nøytraliteten går med andre ord ikke i forhold til EU, men i forhold til norsk medlemskap i EU. ATTAC kan ikke avskjære seg fra å kjempe mot markedsliberalismen, enten den nå kommer til uttrykk i EU, i Norge eller andre steder. Det var utgangspunktet også da ATTAC, i forbindelse med EU-toppmøtet i Nice i fjor høst, karakteriserte EU som "en motor i den markedsliberalistiske globaliseringen". Det samme lå til grunn ved de nylig gjennomførte massedemonstrasjonene som ATTAC sluttet seg til i Gøteborg.

De reelle motsetningene
Det viktigste med ATTAC er at den har forløst nye krefter, skapt entusiasme og tro på at det nytter. Det er her potensialet ligger også i vårt land. Dagens partimønster gjenspeiler overhodet ikke de viktigste motsetningene i vårt samfunn. Snarere tvert imot, disse motsetningene går for tida tvers igjennom de fleste partier, så vel Arbeiderpartiet som SV, Senterpartiet og, med en viss velvilje, KrF.

Det ATTAC har klart i Frankrike og i andre land, er å trekke opp de reelle samfunnsmessige motsetningene på tvers av politisk-organisatoriske skiller som har overlevd seg selv. Det er derfor ATTAC får medlemmer fra en rekke forskjellige politiske partier. Folkelig demokrati mot markedsmakt utgjør formelen for dagens kamp så vel på nasjonalt som på internasjonalt plan. Dermed skjærer ATTAC gjennom dagens lammende økonomisme og meningsløse debatt om "modernisering", som i all sin avpolitiserte form stadig ender opp som privatisering og andre prosjekter tilpasset de rådende maktforhold. ATTAC krever politikk og makt tilbake. "Det dreier seg ganske enkelt om at vi i fellesskap krever tilbake makten over vår verdens framtid", som det så ambisiøst heter i plattformen.

Mer enn Tobin
Kampen mot den globale spekulasjonsøkonomien, som politikere i land etter land (også vårt eget) har lagt til rette for gjennom å avskaffe kapitalkontroll og slippe markedskreftene løs, sto sentralt ved dannelsen av ATTAC. Derfor ble den såkalte Tobin-skatten, forslaget om å legge en liten avgift på i hovedsak spekulative valutatransaksjoner, et sentralt krav fra starten. ATTAC har imidlertid hele tida vært mye mer enn dette. Den har blitt en prosess mer enn en bevegelse, en prosess som kontinuerlig utvikler seg så vel politisk som organisatorisk.

Denne prosessen springer ikke ut av skrivebordsmodeller, men av konkrete erfaringer, bearbeiding av disse erfaringene og tilsetting av en dose teoretisk innsikt. Noe av det mest unike med ATTAC som bevegelse er nettopp den enhet som er i ferd med å skapes mellom politisk bevisste aktivister, og akademikere som stiller sin kunnskap og kompetanse til disposisjon i et systemkritisk perspektiv.

Det var på dette området den viktigste, men minst kjente, dragkampen foregikk omkring dannelsen av ATTAC Norge. Vi lyktes i å plassere organisasjonen midt i den tradisjonen som den internasjonale ATTAC-bevegelsen har rukket å etablere. Det skjedde gjennom at stiftelsesmøtet sluttet seg til flere av de erklæringene som politisk uttrykker denne prosessen. Alternativet var en svært bred og – iallfall i mine øyne – relativt tannløs kampanje omkring 3-4 enkeltsaker. Nå kan vi trygt slutte oss til nok et par av den globale motstandsbevegelsens slagord: La oss globalisere håpet! – La oss globalisere kampen! Grip dagen!

(Kommentarartikkel i Jernbanemanden, xxxx.)