Mot krise i WTO?I dag åpner det fjerde ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Doha i Qatar. Der skal de forsøke å gjennomføre det de ikke klarte i Seattle for to år siden, nemlig å sette i gang en omfattende forhandlingsrunde for ytterligere å liberalisere verdensøkonomien. Utgangspunktet for møtet er imidlertid ikke det beste. Det er en organisasjon i full splittelse som samles i det lille arabiske ørkenlandet. Hovedmotsetningene går mellom regjeringene i den rike delen av verden, særlig USA, EU og Japan, og storparten av utviklingslandene i verden. Mens de sistnevnte først og fremst vil rette opp skjevhetene i det eksisterende avtaleverk, går de mest industrialiserte landene, inkludert Norge, inn for en omfattende utvidelse av WTOs mandat og ansvarsområde. Investeringer, offentlige innkjøp, konkurransepolitikk, matvaresikkerhet, patent på liv og en videre nedbygging av toll på industrivarer er blant de områder det strides om. Mer enn tusen ord sier følgende tall det meste om dagens handelssystem og resultatet av den markedsliberale offensiven de siste to tiår: 80 prosent av verdenshandelen går i dag mellom USA, EU og Japan. De 50 fattigste land har like mange innbyggere, men kun 0,4 prosent av verdenshandelen. Mens den totale verdenshandelen er fordoblet de siste 20 år, har de 50 fattigste landenes andel blitt halvert. Den tidligere sjeføkonomen i Verdensbanken (nå også Nobelprisvinner i økonomi), Joseph Stiglitz, har påpekt at utviklingslandene har tapt hver eneste dag siden Uruguay-runden (forhandlingsrunden som ført fram til WTO i 1994). Det er imidlertid ikke bare folkene i utviklingslandene som taper på den dramatisk skjeve maktfordelingen i verdensøkonomien. Markedskreftenes ekspansjon, sterkt drevet fram blant annet gjennom WTO, undergraver demokrati og velferd også i de rike landene. Konsekvensene ser vi i form av økende sosiale og økonomiske forskjeller, utvikling av nyfattigdom, angrep på faglige og sosiale rettigheter og en brutalisering av arbeidslivet som støter stadig flere ut av arbeidsmarkedet. Privatisering, konkurranseutsetting og out-sourcing gir markedskreftene stadig større innflytelse på samfunnsutviklingen. Kampen omkring Kværner har vært et lærestykke i hvordan makt i økende grad er overført fra demokratisk folkevalgte organer til markedet og finanskapitalen, mens fagbevegelsen presses på defensiven. Miljøhensyn og hensynet til en jevnere global fordeling av verdens ressurser kommer for tida langt ned på lista når beslutninger tas i finansinstitusjoner, multinasjonale selskaper – og i WTO. Ett av de områdene som kan komme til å bli en formidabel trussel mot velferd og demokrati også i vårt land, er den såkalte tjenesteavtalen i WTO (GATS – General Agreement on Trade in Services). Denne omfatter i utgangspunktet absolutt alle typer tjenester – inkludert de offentlige, og avtalens målsetting er en "progressiv liberalisering" gjennom stadig nye forhandlingsrunder. Uklare formuleringer i avtalen og et formidabelt press fra velorganiserte lobbyorganisasjoner i tjenestesektoren i USA og EU kan føre til at både helse, omsorg og utdanning åpnes som arenaer for private profittinteresser. Etter at toppmøtet i WTO brøt sammen i Seattle i 1999, og WTOs udemokratiske struktur ble blottstilt for all verden, var det en samstemmig dom fra de fleste aktører og kommentatorer: Før en ny forhandlingsrunde settes i gang, må strukturen demokratiseres. Eller for å si det med daværende utenriksminister Knut Vollebæk: "Man kan ikke fortsette med globale handelsforhandlinger der 20 land deltar mens de øvrige 120 land står på gangen." Han siktet til det noe særegne fenomen i WTO at ledelsen i organisasjonen håndplukker et lite knippe av land til viktige forhandlingsmøter, mens det store flertall holdes utenfor (det er dette som blir kalt "green room"-forhandlinger). Foran Qatar-møtet er ingenting gjort for å demokratisere strukturen. Snarere tvert i mot. På to vesentlige områder er situasjonen forverret. Forut for Qatar-møtet er det gjennomført to mini-ministermøter etter samme prinsipp som "green room"-forhandlingene, ett i Mexico (31. august-1. september) og ett i Singapore (13.-14. oktober). Der er det forsøkt presset fram en enighet som det reelt sett ikke er grunnlag for blant WTOs medlemsland. Samtidig er det drevet en systematisk desinformasjons-kampanje, der WTOs ledelse har varslet om stadig større enighet blant medlemslandene. Noe representanter for en rekke utviklingsland hardnakket har benektet. Det andre området hvor demokratiet ytterligere er undergravd, gjelder forslaget til ministererklæring. I Seattle la man fram et forslag til erklæring som avspeilet de reelle motsetningene i forhandlingene – gjennom dissenser og alternative formuleringer. Denne gangen legges det fram en "ren" tekst, uten dissenser. Problemet er at denne teksten ensidig representerer interessene til de rike landene i verden, og ikke kravene fra et flertall av WTOs medlemsland. Mens alle de utviklede landenes viktige, strukturelle forslag, som utviklingslandene er i mot, er tatt inn i erklæringen, er utviklingslandenes egne forslag holdt utenfor. Det gjør ikke saken bedre at erklæringen legges fram i navnet til Generalrådet, selv om det ikke har vært noen sluttbehandling av den i dette organet. Dette har ført til sterke reaksjoner fra en rekke representanter fra utviklingslandene. India har truet med å trekke seg fra WTO (noe som neppe kommer til å skje, men som sier en del om hvor opphetet situasjonen er). Den nigerianske WTO-delegasjonen kritiserer i brev til WTO av 29. oktober den totale mangel på balanse i den foreslåtte ministererklæringen, og det i en usedvanlig skarp tone. Den thailandske regjeringen har instruert sine forhandlere om å avvise forhandlinger om alle nye temaer som de rike landene har lansert. Osv. Den norske regjering står entydig på de rike landenes side i denne kampen. De norske forhandlingsposisjonene er en studie verdt og kan forklare mye av dynamikken generelt i WTO. Av naturgitte forhold er ikke norsk landbruk særlig konkurransedyktig på de internasjonale markedene. Derfor kjemper Norge forståelig nok mot fri markedsadgang i landbruket. Landbruket kan ikke behandles som en hvilken som helst industri, det har en rekke andre oppgaver i samfunnet, som sysselsetting, bosetting og bærekraftig ressursforvaltning (multifunksjonelt blir det kalt). Innen fisk taler imidlertid den norske regjeringen oppdrettsnæringens interesser og går inn for at fisk skal defineres som industrivare med full adgang til andre lands markeder. Dermed bekjemper Norge at andre land, særlig utviklingsland, skal få muligheten til å beskytte sine fiskerier på samme måte som Norge insisterer på å beskytte sitt landbruk. Det samme skjer på området investeringer. Som en av verdens største kapitaleksportører (oljefondet) har den norske regjeringen sterke interesser i å presse fram en investeringsavtal innen rammen av WTO av samme type som den MAI-avtalen som havarerte på grunn av voksende folkelig motstand i 1998. Hensikten er å lette adgangen til å investere over landegrensene, samt å sikre disse investeringene mot politiske inngrep fra myndighetenes side i vertslandet – det vil si å styrke kapitalinteressene på bekostning av folkevalgte organer. Fisk skal imidlertid holdes utenfor denne avtalen, sier regjeringen nå, etter at den har blitt utfordret på at dens krav om markedsadgang for fisk kan bli møtt med tilsvarende krav om fri etableringsrett i norske fiskerier. Igjen ser vi det altså, norsk offisiell politikk går ut på at andre land, med særlig betydning for folk i utviklingslandene, ikke skal ha den samme rett som Norge til å beskytte sitt næringsliv. Dette kan man sikkert karakterisere på mange måter, men solidaritet med folk i de fattige landene er det ikke. Det er dette som legger grunnlaget for den dramatisk skjeve maktfordelingen i WTO. I siste instans forfølger alle land sine snevre næringsinteresser. Når alle de rike landene i verden gjør det, blir nødvendigvis de fattigste landene de store taperne i verdensøkonomien. Påstandene om at det denne gangen må bli en forhandlingsrunde til fordel for utviklingslandene, som både den norske regjering og EU strør om seg med, blir altså til tom retorikk. Derfor er de fattigste landenes forslag holdt utenfor den foreslåtte ministererklæringen, mens alle viktige forslag som USA, EU og Norgestøtter, er med. Derfor er så mange representanter for utviklingslandene i harnisk i disse dager. WTO er med andre ord i krise før toppmøtet starter. Organisasjonen mistet mye av sin legitimitet i Seattle for to år siden. Sett fra den globale koalisjonen av frivillige organisasjoner som gjennom flere år har arbeidet for "rettferdig handel – ikke såkalt fri handel", er utgangspunktet for WTO-toppmøtet alvorligere denne gangen enn det var før sammenbruddet i Seattle. Det var fire faktorer som førte til sammenbruddet i Seattle; splittelsen mellom USA og EU, den omfattende folkelige motstanden som kom til uttrykk i gatene, WTOs sterkt udemokratiske struktur og sist, men ikke minst, at en stor gruppe særlig afrikanske utviklingsland sa nei. Denne gangen har USA og EU sørget for å finne kompromisser før toppmøtet. Ved å legge møtet til et land med demonstrasjonsforbud, og hvor kun et par hundre representanter fra folkelige organisasjoner er sluppet inn, unngår man beleilig at den folkelige motstanden blir synlig. På den andre siden er en stor blokk av utviklingsland mer samlet enn før Seattle og klar i sin avvisning av en utvidelse av WTO på de rike landenes og de multinasjonale selskapenes premisser. Alle signaler tyder derfor på at det går mot sammenbrudd i Qatar. Det eneste som kan hindre det, er at det formidable økonomiske og politiske presset mot utviklingslandene, som vi har fått jevnlige rapporter om fra deres WTO-ambassadører, tvinger dem til å bøye av. I så fall blir det en "konsensus" med kniven på strupen. Det kan "redde" toppmøtet, men svekke WTOs legitimitet ytterligere. Kan hende kan den voksende folkelige motstanden mot denne politikken like vel gjøre et utslag. Forbudet mot demonstrasjoner i Qatar har nemlig ført til at den globale, folkelige motstanden har tillyst demonstrasjoner i et hundretalls byer over hele verden. Hundretusener vil marsjere i gatene den 9. november – med beskjed om at "Vår verden er ikke til salgs", og at "En annen verden er mulig"! Det er disse kreftene som nå representerer rettferdigheten, solidariteten og anstendigheten i verden. I Oslo har en rekordartet koalisjon av nær 50 organisasjoner gått sammen om en protestdemonstrasjon mot WTO. (En litt forkortet versjon av denne artikkelen ble trykket som kronikk i Klassekampen 9.12.01.) |
