Verdensbanken og faglige rettigheter

Asbjørn Wahl

Det foregår en omfattende debatt om Verdensbankens rolle. Så vidt jeg forstår, er det imidlertid ikke noen uenighet omkring det faktum at Verdensbanken fremmer deregulering, liberalisering, privatisering, frie kapitalbevegelser, såkalt frihandel og fleksibilisering av arbeidet. Faktisk er det slik at Verdensbanken ikke bare fremmer denne politikken, den stiller som betingelse at land som ønsker å motta lån, fører en slik politikk. Uenigheten dreier seg om hvorvidt denne politikken er til fordel for arbeidsfolk og samfunnet totalt. Det er dette jeg ønsker å fokusere på i denne artikkelen.

Kampen for faglige rettigheter er selvfølgelig avgjørende hvis vi skal utvikle et sivilisert samfunn. For å kunne styrke de faglige rettighetene må vi imidlertid analysere hvorfor de blir undergravd og hvorfor vi for tiden opplever en omfattende brutalisering av arbeidet i storparten av verden. Hvilke drivkrefter står bak angrepene på de faglige rettighetene? Det er årsaker til at ting skjer, og det er vår oppgave å identifisere og angripe årsakene dersom vi ønsker å bedre arbeidsforholdene og derigjennom, vanlige folks livskvalitet.

En stor del av den internasjonale fagbevegelsen, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og en del regjeringer i nord har gjennom en tid reist krav om minimumsstandarder for arbeidstakerne i internasjonale avtaler – og som en integrert del av politikken til de internasjonale finans- og handelsinstitusjonene. Minimumsstandardene er konkret definert som et knippe ILO-konvensjoner som omhandler arbeidstakernes rett til å organisere seg og til å forhandle, forbud mot barnearbeid og tvangsarbeid, samt forbud mot diskriminering på grunnlag av kjønn – med andre ord helt grunnleggende rettigheter

Internasjonal fagbevegelse har faktisk investert svært mye ressurser og energi i å fremme disse kravene, ikke bare overfor Verdensbanken, men også i forhold til Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Resultatene har hittil vært sparsomme. Ja, i følge årlige rapporter fra ILO så vel som fra Frie faglige internasjonale (FFI) så har angrepene på faglige rettigheter vært økende de siste 10-15 årene.

Selv i vår industrialiserte del av verden har faglige rettigheter blitt svekket og underminert de siste årene – og det skjer ikke først og fremst fordi vi mangler formelle rettigheter. Det skjer til tross for relativt strenge lover og reguleringer i arbeidslivet. Fysisk, og i særdeleshet psykisk, press og stress øker på arbeidsplassene, og et raskt økende antall arbeidstakere blir fullstendig utstøtt fra arbeidslivet. Her i Norge er nå nesten 15 prosent av hele befolkningen mellom 16 og 67 år enten på førtidspensjon, uføretrygd eller en eller annen form for rehabilitering eller x. Tallet er doblet i løpet av de siste 20 årene.

Hvorfor opplever vi så denne relativt dramatiske utviklingen på arbeidsmarkedet i et land som er mer velstående enn de fleste andre land i verden, og mer velstående enn noen gang tidligere i historien? Det er, som sagt, ikke først og fremst på grunn av mangel på lov- og regelverk. Norge har sannsynligvis en av de beste arbeidsmiljølover i verden. Problemet er at det lov- og regelverk som regulerer det norske arbeidsmarkedet, blir brutt og undergravd ute på arbeidsplassene hver eneste dag. Arbeidsforhold og faglige rettigheter er med andre ord ikke først og fremst et resultat av formelle rettigheter. Hvordan kan vi da bedre arbeidsforholdene og styrke de faglige rettighetene?

La meg gå 100 år eller vel så det tilbake i vår historie – til slutten av 1800-tallet. Det var da arbeidsfolk startet å organisere seg i Norge, i fagforeninger og politiske partier. Arbeidsforholdene var miserable og det fantes ikke arbeidervernlovgivning. Ved hjelp av faglig og politisk kamp ble imidlertid arbeidsforholdene gradvis forbedret og de faglige rettighetene utviklet – og de ble formelt institusjonalisert gjennom lovgivning og avtaler mellom fagorganisasjonene og arbeidsgiverne. Det som skjedde var at styrkeforholdet mellom arbeid og kapital gradvis ble endret – til fordel for arbeidstakerne. Arbeidsmarkedet ble regulert og arbeidsforholdene bedret som et resultat av den faglige og politiske styrken arbeidstakerne klarte å organisere fram.

Arbeidstakernes styrke materialiserte seg imidlertid ikke bare gjennom regulering av arbeidsmarkedet. Enda viktigere var det at markedskreftene som sådan ble temmet. Kapitalens makt ble innskrenket til fordel for politisk styring. Konkurransen ble dempet gjennom politiske inngrep i markedet. Kapitalkontroll ble innført og finanskapitalen ble underlagt strenge restriksjoner. Gjennom en sterk utbygging av offentlig sektor og velferdsstaten ble en stor del av økonomien unntatt fra markedskreftene og underlagt politisk styring. Redusert fysisk og psykisk press på arbeidstakerne var en viktig konsekvens av denne utviklingen.

Denne utviklingen nådde sin topp på 1970-tallet. Av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på i denne artikkelen, mistet arbeiderbevegelsen mye av sin kraft og energi, kapitalkreftene gikk på offensiven og den nåværende markedsliberale fasen tok til. Over de siste tjue årene har vi dermed vært vitne til en omfattende endring av politikken, med avskaffing av kapitalkontroll og faste valutakurser, avregulering og liberalisering av markedene, privatisering av offentlige tjenester, økt bruk av konkurranseutsetting og ”outsourcing”, økt arbeidsintensitet gjennom nedbemanning og fleksibilisering av arbeidslivet. Kort sagt, en omfattende endring av styrkeforholdet mellom arbeid og kapital har funnet sted – og denne gangen til fordel for kapitalkreftene. Dette er hovedårsaken til den brutalisering av arbeidet og den undergraving av faglige rettigheter vi nå står overfor – så vel i utviklede som i utviklingsland. Det er først og fremst et spørsmål om makt. Forholdene kan ikke endres bare gjennom innføringen av et formelt regelverk

For et par måneder siden arrangerte aksjonen For velferdsstaten en stor konferanse i Oslo om brutaliseringen av arbeidslivet. Der holdt professor Michael Quinlan fra Universitetet i New South Wales i Australia en hovedinnledning, hvor han refererte resultatene av en omfattende gjennomgang av mer enn 150 forskningsrapporter fra hele verden om hvilke virkninger de nyliberale arbeidsmarkedsreformene har på arbeidsmiljøet. Hans konklusjon var uvanlig klar. Mer usikkert arbeid og mer fleksibelt arbeid, slik idealet har blitt under markedsliberalismen, viser seg å ha omfattende negative virkninger på arbeidsmiljøet – på folks helse og sikkerhet.

Hva har så alt dette å gjøre med Verdensbanken? Jo, nettopp dette at den nyliberale politikken som har vist seg å ha så negative virkninger på arbeidsmiljøet og på de faglige rettighetene, også er Verdensbankens politikk. Det er faktisk så enkelt som det!

Som svar på kritikken insisterer Verdensbanken på at den nå har styrket dialogen med internasjonal fagbevegelse – og det er riktig. Den insisterer også på at konsultasjon med fagbevegelsen nå har blitt en fast bestanddel av deres politikk når de lanserer nye prosjekter i ulike land – og jeg har ingen grunn til å tvile på det. Endelig insisterer den på at den støtter ILOs kjernekonvensjoner om faglige rettigheter. Selv om fagbevegelsen påstår at dette knapt kan erfares i praksis, så la oss være storhjertede og godta Verdensbankens påstander.

Hva er da problemet? Jo, problemet er at all denne påståtte, fagforeningsvennlige politikken forblir kosmetiske endringer på overflata så lenge Verdensbanken, gjennom sin markedsliberale politikk, styrker de kreftene i samfunnet som nettopp er drivkreftene bak brutaliseringen av arbeidet og undergravingen av faglige rettigheter. Jeg benytter ofte følgende bilde for å illustrere dette forholdet: Å tro at man kan liberalisere og deregulere markedene, og så sikre de faglige rettighetene gjennom å innføre formelle arbeidstakerstandarder, er som å åpne demningen i ei elv, for deretter å forby vannet å renne. Det er i sannhet ingen særlig vellykket øvelse.

Med andre ord, Verdensbankens påståtte intensjoner i forhold til faglige rettigheter blir umulige eller selvmotsigende. Verdensbankens mål og Verdensbankens midler går ganske enkelt ikke sammen – og de faglige rettighetene utgjør den tapende part. Gode intensjoner representerer beklageligvis svært liten makt når de konfronteres med markedsliberalismens økonomiske jernlover.

Dette leder meg også til en viss kritikk av store deler av internasjonal fagbevegelse, som jeg har hatt den fornøyelse å være engasjert i gjennom de siste ti årene. Det snevre fokus som denne har hatt – og har – på krav om formelle arbeidstakerstandarder i WTO så vel som i Verdensbanken og IMF, baserer seg åpenbart på den oppfatning at formelle rettigheter i seg selv vil bedre arbeidsforholdene. Svært ofte hører vi internasjonale (og nasjonale) faglige leder si at de kun kan godta en videre liberalisering av det ene eller det andre området dersom arbeidstakerstandarder (eller sosiale klausuler, som det også ofte blir kalt) blir inkludert. Dette er en illusjon, det blir helt galt, og det en farlig veg å gå for fagbevegelsen. Det bidrar til å føre den faglige og politiske kampen på avveier, og resultatet blir stadig mer forverrede arbeidsforhold og svekkede faglige rettigheter.

Hvis fagbevegelsen i nord virkelig ønsker å støtte fagbevegelsen og faglige rettigheter i sør, burde vi heller kjempe for å begrense makta til ”våre egne” multinasjonale selskaper og gjenerobre den politiske kontrollen over finanskapitalen. Dersom vi lykkes med det, vil det ha langt mer positive virkninger på arbeidsforholdene og de faglige rettighetene enn den svært så snevre kampanjen som hittil har vært drevet for formelle minimums arbeidstakerstandarder – i stor grad basert på byråkratisk dialog og lobbyvirksomhet fra en liten gruppe faglige ledere. Den har da også svært få positive resultater å vise til fra det virkelige arbeidsliv.

Ikke misforstå meg, kampen for arbeidsforholdene og for faglige rettigheter er selvfølgelig viktig – ikke bare viktig, den er avgjørende – men bare som del av en virkelig kamp – en kamp for å styrke arbeidstakerne og deres organisasjoner, en kamp som er rettet inn mot å endre styrkeforholdene mellom arbeid og kapital. Det betyr å bekjempe markedsliberalismen, ikke å akseptere den i bytte for formelle arbeidstakerstandarder.

Markedsliberalismen er helsefarlig og en trussel mot fagbevegelsen og de faglige rettighetene – og Verdensbankens nyliberale politikk er ikke en del av løsningen. Den er en del av problemet.

(Innledning på en motkonferanse i forbindelse med Verdensbankens ABCDE-konferanse i Oslo i slutten av juni 2002.)