Stans narrespillet om GATS!

Asbjørn Wahl

Vil en ny sentrum-venstre regjering innebære en ny kurs når det gjelder den norske handelspolitikken? Mange av oss både krever og forventer det. Vi ble til og med oppmuntret da vi for en måned siden kunne lese (Klassekampen, 8.8.05) at Jens Stoltenberg hadde uttalt på AUFs sommerleir at en ny regjering ville trekke krav om privatisering av velferdstjenester overfor utviklingsland.

Dermed sluttet han seg til krav som støttes av hele den internasjonale fagbevegelsen sammen med hundrevis av andre organisasjoner, samt LO, Handelskampanjen, Attac, For velferdsstaten og mange andre organisasjoner her i landet, som ser GATS som en trussel mot offentlige tjenester.

Politisk gobbledygook
Etter Stoltenbergs tale på Utøya kom imidlertid Arbeiderpartiets næringspolitiske talsmann, Olav Akselsen, på banen (Nationen, 17.8.05) og helte kaldt vann i blodet på oss som motarbeider at markedet skal overta de offentlige tjenestene. Akselsen klargjorde at Arbeiderpartiet ikke har noen planer om å endre på Norges forhandlingskrav i Verdens handelsorganisasjon (WTO). AUFs leder, Gry Larsen, var en av dem som reagerte sterkt på dette, og mente (Klassekampen, 18.8.05) at Akselsen ”ikke har lest partiprogrammet”. Hun fastslår, forståelig nok, at dersom ”det skal være noe mening med punktet i partiprogrammet, må alle krav som er stilt, trekkes.”

Deretter rykket Stoltenberg ut med et leserinnlegg (Klassekampen, 20.8.05, Nationen, 23.8.05) som innholdsmessig presenterer et gobbledygook som kan tolkes i alle retninger, fra å videreføre nåværende regjerings aggressive markedsliberalistiske linje i WTO-forhandlingene, til å trekke norske krav. I Nationen opplyses det imidlertid at det fra Arbeiderpartiet er presisert at det ikke er noen motsetning mellom Akselsens uttalelser og Stoltenbergs leserinnlegg – altså ingen løfter om å trekke krav. Trond Giskes siste, svært dempede uttalelser (Nationen, 25.8.05) trekker i samme retning.

Med denne utviklingen kan vi altså frykte at det uverdige narrespillet omkring GATS, som den sittende regjeringen har bedrevet de fire siste årene, kan bli videreført med en ny regjering. Det var ikke akkurat det vi ventet med ”ny kurs”. Det er derfor nødvendig å avsløre dette narrespillet.

Privatisering som konsekvens
For det første, ingen land fremmer krav om privatisering i GATS-forhandlingene. Det er ikke slik det foregår. Privatisering kreves ikke direkte, men følger som en nødvendig konsekvens av at en tjenestesektor liberaliseres. Dette medfører fri etableringsrett, åpen konkurranse og likebehandling av offentlige og private aktører, inkludert utenlandske selskaper.

Eller for å sitere fra en GATS-rapport fra Svenskt Näringsliv (NHOs søsterorganisasjon) fra januar 2002: ”En fremgangsrik ny GATS-forhandling kommer gjennom reduserte barrierer for tjenestehandelen rent generelt til å øke det indre og ytre trykket på Sverige, slik at de offentlige monopolene på sikt må åpnes for konkurranse.” (Svensk Internationell Tjänstehandel – nuläge och möjligheter, s. 5)

Dersom Arbeiderpartiet ikke vil trekke norske GATS-krav overfor utviklingsland, fordi de ikke åpent krever privatisering av offentlige tjenester, så kan de altså snevert, formalistisk argumentere med det. I så fall vil narrespillet fortsette. Alternativet er å forholde seg til de reelle konsekvensene av de norske kravene.

Offentlige tjenester beskyttet?
For det andre, den sittende regjering argumenterer hardnakket for at offentlige tjenester er beskyttet i GATS-avtalen. Ingen fare, med andre ord. Det er vi, kritikerne, som ser spøkelser på høylys dag. De viser til Artikkel I 3 i avtaleteksten, der sentrale begreper i avtalen defineres. I punkt (b) heter det at ”med ’tjenester’ menes enhver tjeneste i enhver sektor unntatt offentlige tjenester”. Dette høres jo tilforlatelig ut. Offentlige tjenester hører altså ikke inn under GATS-avtalen!

Man kan forbli i den troen inntil man leser videre i samme artikkel, der det i punkt (c) heter at ”med ’offentlige tjenester’ menes tjenester som verken ytes på kommersiell basis eller i konkurranse med andre tjenesteytere”. Da innser vi fort at definisjonen er så snever at knapt noen offentlig tjeneste faller inn under den – for hvilke offentlige tjenester er det som ikke opererer ”i konkurranse med andre tjenesteytere”? I vårt eget land finner vi konkurrerende tjenesteytere innen så vel helse- som omsorgs- og utdanningssektoren.

Jeg har til dags dato ikke funnet en eneste uavhengig jurist som vil hevde at dette gir noen effektiv beskyttelse av offentlige tjenester. For folk flest som kan lese innenat, er dette like klart. For utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, utenriksminister Jan Petersen og UDs handelsbyråkrater framstår imidlertid denne Artikkel I 3 som et bastant vern av offentlige tjenester. Dette utgjør en sentral del av narrespillet omkring GATS.

Samtidig er vi, som påstås å se spøkelser på høylys dag, i godt selskap. Den sørafrikanske utdanningsministeren Kader Asmal reagerte slik på de norske krav om å legge landets høyere utdanning inn under GATS-avtalen: ”Vi kan ikke akseptere en omfattende markedsretting og kommersialisering av høyere utdanning.” (Business Day, 5.3.03.)

Utdanningsministrene i Argentina og Brasil har underskrevet den såkalte Brasil-erklæringen, der det kreves at utdanning tas ut av GATS-avtalen – ikke minst på grunn av faren for kommersialisering og muligheten for å miste nasjonal suverenitet på denne sektoren. De understreker at utdanning skal være en sosial rettighet – og ikke en vare.

Den norske regjeringen, derimot, har fremmet krav om liberalisering innen utdanningssektoren, ikke bare til Sør-Afrika, men også til Australia, Brasil, Bulgaria, Canada, Chile, Kina, Egypt, India, Japan, New Zealand, Pakistan, Filippinene, Romania, Sveits, Tyrkia og USA. At ikke Arbeiderpartiet umiddelbart kan si at disse skal trekkes, er mildt sagt bekymringsfullt.

Ulandsvennlig retorikk
For det tredje, så har den sittende regjering lagt seg til en helt spesiell, ulandsvennlig retorikk i måten de omtaler sine aggressive krav om markedsadgang i andre lands tjenestesektorer på. Særlig overfor uland hevder regjeringen at den ikke har lansert ’krav’, men ’anmodninger’, og at de norske interessene først og fremst går ut på å bistå disse landene til å utvikle sine egne tjenester. Utviklingsminister Frafjord Johnson har stått i fremste rekke når det gjelder å utvikle denne tilslørende retorikken. Ingen snevre næringsinteresser fra norsk side, med andre ord, vi er som et offervillig lam i internasjonale handelsforhandlinger!

Hvert enkelt land avgjør selv hvilke tjenestesektorer det vil legge inn under GATS-avtalen. Forhandlingene foregår ved at medlemsland reiser krav overfor hverandre om hvilke tjenestesektorer de ønsker adgang til for sine egne næringsinteresser. Mye av forhandlingene foregår bilateralt, men dersom forhandlingene fører til at et land åpner en eller flere tjenestesektorer, så skjer ikke dette bare i forhold til det landet som reiste kravet, men overfor alle WTOs medlemsland. Det sørger det såkalte bestevilkårs-prinsippet for. Dette slår ganske enkelt fast at fordeler gitt til ett land i WTO, også må gis til alle øvrige medlemsland.

Det finnes altså ingen egen avdeling eller prosedyre for mor godhjertas Norge, med sin hemningsløse omsorg for ulandenes ve og vel, innenfor dette forhandlingssystemet. Dette at alle krav fra og til Norge i GATS-forhandlingene holdes hemmelige, gjør det selvfølgelig lettere for regjeringen å drive denne typen retorisk røyklegging av sine aggressive krav. Vi har imidlertid sett flere av de norske kravene (lekket ut fra kilder i utviklingsland, som i liten grad setter pris på dem), og de ser til forveksling ut som krav fra alle andre land.

Ingen ting tyder da heller på at mottakerlandene ser på de norske kravene som spesielt vennligsinnet. Sør-Afrikas sterke reaksjon understreker snarere at de har en helt annen oppfatning av de norske ’anmodningene’ enn den Frafjord Johnson og Petersen prøver å spre i ulandsvennlige kretser her hjemme.

Trukket krav til Sør-Afrika?
I forhold til det nevnte krav overfor Sør-Afrika om å liberalisere høyere utdanning, ble de åpne og høylydte protestene etter hvert så pinlige for den norske regjeringen, at de måtte trekke klørne til seg. Kravet vil bli trukket, ble det sagt fra en representant for den norske regjeringen på en konferanse i Bergen for to år siden (6.10.2003), der utdanningsminister Asmal nok en gang tok et rivende oppgjør med de norske kravene.

Så viste det seg etter hvert at kravet ikke ble trukket likevel. ”Anmodningen til Sør-Afrika er ikke trukket, men sørafrikanske myndigheter er informert om at kravet ikke vil bli forfulgt”, heter det nå (pressetalskvinne i UD, Anne Lene Sandsten, i Klassekampen, 2.8.05). Dette er ”..i praksis jevngodt med at kravet ble trukket”, hevder politisk rådgiver i UD, Marit Berger Røsland (Klassekampen, 4.8.05). Vi tviler ikke på at det er realiteten, men er det jevngodt?

Da det i sin tid ble opplyst at regjeringen etter press ville trekke sitt krav overfor Sør-Afrika, informerte vi forståelig nok den internasjonale GATS-kampanjen om dette. Det førte blant annet til at våre samarbeidspartnere i New Zealand, som er et av de tre andre landene som har stilt tilsvarende krav til Sør-Afrika, fulgte opp med å kreve at også deres regjering gjorde som den norske. Etter kort tid fikk de til svar at den newzealandske regjering hadde vært i kontakt med den norske, som avsannet at den hadde trukket sitt krav. Det gjorde det i alle fall vanskeligere for våre samarbeidspartnere å vinne fram med sitt krav.

Sånn sett er det altså en forskjell på å trekke et krav og å unnlate å forfølge det. Hvorfor trekkes så ikke kravet? Det kan vel ikke være at den norske regjeringen ikke tør vise ”svakhet” overfor sine markedsliberalistiske venner i GATS? For oss blir dette nok et merkelig bidrag til narrespillet.

Stans narrespillet

Dette narrespillet må stanses, og det kan ikke være noe ublu krav overfor en eventuell ny regjering at den sørger for det. Vi setter i den sammenhengen pris på stortingsrepresentant Trond Giskes kritiske syn på utdanning i GATS (Klassekampen, 29.07.05.): ”Dette vil få dramatiske konsekvenser, også for Norge. Hvis man først inkluderer utdanning i GATS-forhandlingene, kan også utenlandske selskaper kreve å få etablere seg i Norge, og kreve statsstøtte på lik linje med den offentlige skolen..”.

Det er likevel oppsiktsvekkende at landets forrige utdanningsminister her uttaler seg på en måte som tyder på at han ikke er orientert om at Norge la hele sin utdanningssektor – fra grunnskole til høyere utdanning – inn under GATS-avtalen allerede i 1994, da avtalen ble til. Det var under Gro Harlem Brundtlands regjering, med Gudmund Hernes som utdanningsminister. For øvrig var det bare fire andre land som gikk like langt som Norge: Tsjekkia, Slovakia, Sierra Leone og Lesotho!!! Forstå det den som kan.

Stoltenberg viste i sitt leserinnlegg til deres vedtak, som sier at partiet vil ”at nasjonale myndigheter ikke tvinges til å privatisere offentlige velferdsgoder for eksempel innenfor sektorene utdanning, helse, energi og vannforsyning, og at Norge ikke stiller slike krav til fattige land.” Vider understreker han at ”..dersom regjeringen Bondevik har lagt fram krav i strid med dette, så vil kravene kunne bli trukket..” Stoltenberg påpeker videre at ”Stortinget ikke er kjent med om Regjeringen faktisk har stilt slike krav”. (Nationen, 23.8.05.)

I ånden til den sittende regjeringens narrespill er det høyst mulig å hevde at ingen av regjeringen Bondeviks krav er i strid med APs krav. I virkelighetens verden er situasjonen helt annerledes. Det kunne ha vært nyttig å få en avklaring på dette fra Arbeiderpartiet før høstens stortingsvalg. Selv om heller ikke Stortinget formelt sett har fått innsyn i GATS-kravene, etter som de rammes av det samme hemmelighetskremmeri som alle oss andre, ja, så burde opplyste samfunnsmedlemmer nå vite nok til å ta et standpunkt. Stans narrespillet! Trekk kravene! Ny kurs!

(Artikkel i Klassekampen, 8.9.05.)