ØMU i et sosialt (og globalt) perspektiv

Asbjørn Wahl

Introduksjon
Da Renault-arbeidere i Belgia, Frankrike og Spania her i vår demonstrerte i Paris mot flytting av en fabrikk fra Belgia til et noe mer EU-subsidiert område i Spania, var et av slagordene som ble brukt “Un Europe sociale”, “Et sosialt Europa”. Da de tyske fagorganisasjonene året før mobiliserte i Bonn mot Kohl-regjeringas sosiale nedskjæringer, bar de også paroler med krav om “Ein soziales Europa”. Det samme skjedde da de ansatte innen offentlig sektor beleiret gatene i de franske storbyene i tre uker høsten 1995, da det beveget seg på grensa av allment sosialt opprør før den mektig upopulære Juppé-regjeringa kapitulerte og trakk sine massive nedskjæringsforslag tilbake.

I storby etter storby og på stadig flere av Europas tungemål lyder nå dette kravet når fagorganisasjonene igjen har begynt å røre på seg etter mange års demoralisert maktesløshet: “Et sosialt Europa”. Og for å gjøre det klart, det dreier seg ikke om demonstrasjoner til fordel for Maastricht- eller Dublin-avtalene, det er ikke støttedemonstrasjoner for EU-kommisjonen eller Rådet for å forsere integrasjonsprosessen. Det er protest-demonstrasjoner mot ei utvikling de i stadig økende grad bokstavelig talt føler på kroppen - i form av massearbeidsløshet, nedskjæringer innen sosialsektoren og angrep på lønns- og arbeidsforhold. Kravet om “Et sosialt Europa” blir reist som en reaksjon mot, eller som et alternativ til, det reelt eksisterende EU-prosjektets konkrete utvikling.

Når jeg har blitt bedt om å innlede om EUs eller ØMUs utvikling i et sosialt perspektiv, mens Tore Thonstad skal ta for seg det økonomiske perspektiv, så vil jeg gjerne si at det er svært vanskelig å skille de to. Slik jeg ser det er de sosiale konsekvensene av ØMU nært og direkte knytta til, ja, de opptrer nærmest i forlengelsen av, eller som en side av, de økonomiske konsekvensene. Ettersom han er økonom, og ikke jeg, skal jeg imidlertid ikke prøve å gå ham i næringa. Jeg har derfor valgt en annen innfallsvinkel. Jeg skal også si litt om økonomi, men kun i forbindelse med internasjonale utviklingstrekk i det mange nå kaller globalisering, eller kapitalens internasjonalisering. Så vil jeg sette EU-prosjektet inn i et slikt globalt perspektiv i et forsøk på å si noe - ikke bare om hva som skjer på det sosiale området, men også om hvorfor det skjer. Til slutt vil jeg streife innom den videre kampen mot EU og EU-utviklinga.

ØMU - en sterkere spiller i det globale triangel
For å forstå EUs utvikling tror jeg det er nødvendig å sette den inn i en større sammenheng. Bak oss har vi en av de mest stabile og langvarige utviklingsperioder i vår historie, med jevn økonomisk vekst, velstandsutvikling for alle, sterk utvikling av velferdsstaten, sterk statlig regulering av økonomien. På slutten av 70-tallet stansa dette opp. Arbeidsløsheten begynte å øke igjen. Det ble hevda at skattenivået var blitt for høyt, at det offentlige stakk av gårde med for stor andel av økonomien, at offentlig drift var ressursødende, at politiske reguleringer var ineffektive i forhold til markedets rasjonelle egenregulering.

Dette dramatiske tidsskiftet henger sammen med viktige utviklingstrekk i den internasjonale økonomien, som noen kaller globalisering eller kapitalens internasjonalisering. Den kjennetegnes av en sterkt økende bevegelse av varer, tjenester og kapital over grensene. Nasjonale økonomier blir stadig sterkere integrert i verdensmarkedet og dette skaper nye rammebetingelser for den nasjonale politikken. Utviklinga av stadig mer avansert datakommunikasjon, lave transporttjenester og grenseløs frihandel har vært viktige forutsetninger for denne utviklinga, men det forklarer ikke drivkreftene bak den.

To vesentlige endringer i den internasjonale, kapitalistiske økonomien har vært avgjørende for den situasjonen vi står overfor i dag - sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet (Bretton Woods) i begynnelsen av 70-åra og en massiv styrking av finanskapitalen på bekostning av industri- og handelskapitalen. Viktige begivenheter som Vietnamkrigen, økte råvarepriser, oljekriser m.v. bidro til denne rystelsen i verdensøkonomien. I motsetning til i mellomkrigstidas krise valgte maktelitene i de viktigste industrilandene denne gangen ikke å ty til proteksjonisme. Snarere tvert imot valgte de en politikk for forsert økonomisk liberalisering og deregulering som har gått under betegnelsen nyliberalisme. Denne politikken fikk fullt gjennomslag fra begynnelsen av 80-tallet, med USA (“reaganomics”) og Storbritannia (“thatcherisme”) som viktigste pådrivere.

Det reises mange spørsmål internasjonalt om hvor global er den globale økonomien er. Riktignok underlegges alle land mer eller mindre denne “nye verdensorden”, men den voldsomme økninga i handel og utenlandsinvesteringer foregår i all hovedsak mellom de tre sentra i verdensøkonomien, USA, Japan og EU. De såkalte nyindustrialiserte landa i Asia er de eneste utenfor disse sentra som har økt sin andel av verdensøkonomien.

For det andre er globalisering er ikke noe nytt fenomen i økonomien. Ekspansjon er, og har alltid vært, en innebygd drivkraft i den kapitalistiske økonomien. Det kvalitativt nye i situasjonen i dag er finanskapitalens fullstendige dominans i verdensøkonomien. Kjøp og salg av aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer på tvers av landegrensene har økt voldsomt etter 1980. Penger i internasjonal sammenheng er jo ikke lenger først og fremst et betalingsmiddel for varer og tjenester som eksporteres og importeres over grensene. Dette utgjør kun 2-3 prosent av transaksjonene. De resterende vel 95% brukes i det som enkelte kaller kasino-økonomien, eller spekulasjons-økonomien. Finanssystemet har med andre ord kopla seg fullstendig fri fra den produktive delen av økonomien .

Et annet sentralt trekk i den globale økonomien er ekspansjonen og den økende dominans av de multinasjonale konsernene. I 1995 ble det anslått at de 200 største transnasjonale selskapene sto for over 25% av verdens bruttoprodukt. En slik tyngde i verdensøkonomien har disse selskapene oppnådd først de siste 10-15 åra, gjennom voldsomme økninger i utenlandske direkte investeringer. Det er særlig etter 1985 at disse investeringer har skutt i været - fra et nivå på om lag 50 milliarder dollar i året til over 250 milliarder.

Konsekvensene av dette er store. Den relative sosiale stabilitet som har eksistert i de fleste høyt industrialiserte land i etterkrigstida, rystes for tida i sine grunnvoller i mange land. Fag- og arbeiderbevegelsen er pressa over på defensiven verden over. “Velferdsstaten har blitt et framtidsbedrag, større sosiale forskjeller er uunngåelig”, i følge Frankfurter Allgemeine Zeitung (30.4.96).

Den nye fasen i kapitalismens utvikling har altså bidratt til ei massiv omfordeling fra fattige til rike verden over. Siden 1960 har avstanden mellom den rikeste og den fattigste femtedelen av verdens land blitt fordobla. Samtidig øker forskjellene også innen det enkelte land - i iland såvel som i uland. Tendensen ser vi også i vårt land, selv om den ikke så sterk som for eksempel i USA og Storbritannia. Massearbeidsløshet og nyfattigdom har vist seg å være en fast bestanddel av denne “nye verdensorden”. Deregulering og privatisering er andre byggesteiner i det som noen har kalt elitenes revolt eller de rikes revolusjon. På arbeidsmarkedet kalles det fleksibilisering - det vil si svekking av ansettelsesforhold, arbeidstidsreguleringer og faglige rettigheter.

Så hvorfor denne eksessen i den globale økonomien når temaet er de sosiale konsekvenser av ØMU? Jo, det er fordi ØMU; det indre marked og pengeunionen, er det politiske uttrykk for globaliseringsprosessen i Europa. Hva nå enn den opprinnelige begrunnelsen for EU var, i dag er det er den kamp om markeder og om hegemoni som utkjempes mellom de tre sentra i den internasjonale kapitalistiske økonomien - USA, Japan og EU - som er drivkrafta i utviklinga av EU. Hensikten er å styrke det europeiske hjørnet i det globale triangel, å skape en styrka hjemmebase for de “europeiske” multinasjonale konsernene.

Jeg har brukt tid på dette fordi med denne innfallsvinkelen blir det klarere å forstå de sosiale konsekvensene av EU. Det blir enklere å se at etableringa av den økonomiske og monetære unionen i Europa under dagens betingelser vil bety fortsatt deregulering, privatisering, subsidiekutt, markedsorientering, fleksibilisering av arbeidsmarkedet og nedskjæringer innen offentlig sektor. Dermed vil det bli lettere å erkjenne hvorfor det noen har kalt Europas sosiale markedsøkonomi er i ferd med å forvitre omkring oss.

Maastricht-traktaten og Stabilitetspakten som tvangstrøyer
Det er på denne bakgrunne vi også må forstå og analysere Maastricht-traktaten og den oppfølginga som skjedde gjennom Stabilitetspakten som ble vedtatt på toppmøtet i Dublin i fjor. For det første må vi konstatere at de såkalte konvergens-kravene, altså de fem kriteriene for å kunne delta i den europeiske valutaunionen fra januar 1999, kun dreier seg om økonomi. Det stilles ingen krav angående sysselsetting, sosiale rettigheter eller miljø. Det må man kunne si er en grunnleggende skjevhet i utgangspunktet.

Dette er i seg sjøl ille, men det er langt fra hele historia, for går vi på det konkrete innholdet i de økonomiske kriteriene, så er det ikke bare mangelen på sosiale kriterier som er problemet. Det er verre enn som så, fordi de økonomiske kravene er av en slik karakter at de i dagens situasjon direkte har som konsekvens en nedbygging av det sosiale Europa. Særlig kravene i tilknytning til budsjettunderskudd, gjeld og inflasjon har hatt en enorm virkning på regjeringenes politikk. Siden de fleste EU-land på 1990-tallet har ligget over disse nivåene, har det da også medført en bølge av nedskjæringer av offentlige budsjetter, privatisering av offentlige virksomheter og en slående “maktesløshet” i forhold til massearbeidsløsheten. Bare i løpet av inneværende år må EU-landa i gjennomsnitt kutte sine budsjetter med i overkant av en prosent av EUs BNP. Det sier seg sjøl at dette kun kan skje på bekostning av enda flere arbeidsplasser og ytterligere angrep på sosiale kostnader.

Det er jo dette som er grunnen til at allerede forventningene til Luxembourg-toppmøtet om sysselsetting i forrige uke var dempa betraktelig av EUs egne organer. Resultatet var da også uhyre tynt. Selv på de få punktene hvor man prøvde å konkludere positivt, henfalt man i denne sammenhengen til relativ tom retorikk. Man må sannsynligvis være profesjonell Ja-mann i Dagsavisen for å kunne juble over dette, selv om også vedkommende antydet at det var en svakhet at det ikke ble satt av penger til tiltaka. Gjennomføringa av de noe luftige tiltaka ble i tillegg gitt en i EU-sammenheng svært romslig tidsramme - til år 2002.

Gjennom Stabilitetspakten fra Dublin i fjor har medlemslanda pålagt seg sjøl fortsatt å gå med tvangstrøye også etter at ØMU er innført. Grensa på 3 prosent for budsjettunderskuddene skal beholdes og straffetiltak skal iverksettes dersom den overskrides. Om et lands økonomi kommer i krise og budsjettunderskuddet overstiger grensa, så skal det altså pålegges ytterligere kostnader, som selvfølgelig bidrar til å forsterke krisa. Når så i tillegg pengepolitikken skal overlates til en sentralbank med lav inflasjon som viktigste styringsmål, blir ikke armslaget stort for de europeiske regjeringene. Motkonjunkturpolitikk - eller keynesianisme - blir forbudt i Den europeiske unionen. Det er ut fra disse realitetene vi kan si at Maastricht-kriteriene og etableringa av ØMU betyr ei institusjonalisering av en høyreorientert monetaristisk politikk i Europa.

I denne forbindelse kan det være interessant i sitere fra lederen i Dagens Næringsliv i går. Der kommenterer de den aktuelle økonomiske krisa i Japan, og avslutter slik: “Japans offentlige underskudd er skremmende stort, i fjor var det på over syv prosent. Men det finnes tider da det kan være fornuftig å øke selv store underskudd. Nå er tiden for det i Japan.” Det de altså gjør i Japan og støtter på lederplass i Dagens Næringsliv, vil nå og i framtida være ulovlig å gjennomføre i Den europeiske unionen - også om nå tiden skulle være inne for det!

De beinharde kravene til budsjettpolitikken vil selvfølgelig på sikt tvinge fram ei nadadgående harmonisering også av skatte- og sosialpolitikken. Den såkalte skattekonkurransen mellom landene, altså konkurransen for å tiltrekke seg kapitalens gunst, mao. investeringer, vil selvfølgelig bidra til denne nedadgående spiralen. Med fri kapitalbevegelse og skjerpa konkurranse vil det jo i økende grad bli slik, at dersom ikke kapitalkreftene får det som de vil, trues det med kapitalflukt. De tiltak som da gjenstår for regjeringene, er skattelette for næringslivet, satsing på infrastrukturtiltak, nedbygging av velferdsstaten og lavere miljøkrav. Resultatet på det sosiale området kan bli samling på bunnen, en harmonisering ned mot det laveste nivå. Lønnstakerne må betale prisen - gjennom høyere arbeidsløshet, svekka sosiale ordninger, lønnsnedslag og mer fleksible, dvs. deregulerte, arbeidsforhold.

Det sosiale underskudd går med andre ord hånd i hånd med det demokratiske underskudd i EU, og jeg er redd de 20 millioner arbeidsløse og 50 millioner fattige i EUs medlemsland har lite å se fram til fra de offisielle EU-organenes side. Kan hende er det andre veier å rette blikket?

Sosial kamp på europeisk nivå
Jeg går ut fra at de fleste som er her ser med ulyst på mye av denne utviklinga - på utslaga av turbokapitalismens seiersmarsj verden over. At utviklinga innen EU sterkt vil påvirke Norge, er det ingen tvil om, ikke bare fordi vi er med i EØS, men fordi vi er sterkt integrert i verdens- og særlig EU-økonomien. Presset på de offentlige utgiftene, innflytelsen til de multinasjonal konsernene og angrepene på velferdsordninger, lønns- og arbeidsvilkår vil derfor mest sannsynligvis øke, selv om øljeøkonomien kan bidra til å lindre smertene ei viss tid.

Så hva kan vi gjøre for å bekjempe denne dramatiske utviklinga? Kan Nei til EU-alliansen hjelpe oss videre? Består oppgaven nå i å “forsvare seieren fra folkeavstemninga”, eller er det på tide å revurdere såvel mål som metoder i kampen? Jeg er tilhenger av det sistnevnte, noe jeg skal prøve å begrunne her på slutten av mitt innlegg.

Nei til EU er en organisasjon som hadde som oppgave å vinne folkeavstemninga. Det gjorde Nei til EU - i form av en brei allianse. Såvel plattform som strategi og taktikk avspeilet selvfølgelig denne snevert definerte, om enn krevende, oppgaven. Det som imidlertid er klart, er at EU-kampens perspektiv i sin kjerne var nasjonal - ikke sosial, eller klassemessig, for den del. For alliansen var kampen over da avstemninga var vunnet.

Kan vi likevel bruke Nei til EU videre - som en allianse i kampen mot arbeidsløshet, sosial utstøting, nyfattigdom, offentlige nedskjæringer osv., som altså er en innebygd del av EU-utviklinga? Erfaringene fra den forrige, såvel som fra den siste, EU-kampen har vist at det nasjonale perspektiv i EU-motstanden på ingen måte har holdt mål etter at “seieren” var vunnet - og EU-integrasjonen fortsatte for fullt. Alliansens imponerende styrke i å mobilisere nei-flertall har altså vist seg ikke å være lett omsettelig når det kommer til det å bekjempe drivkreftene bak utviklinga av Den europeiske unionen.

I dagens situasjon blir dette enda mer slående, ettersom turbokapitalismens seiersgang verden over, og den stadig råere konkurransen på verdensmarkedet, gjør at arbeid-kapitalforholdet, altså de rent sosiale motsetningene i samfunnet, står mer nakent og direkte fram enn vi har sett på årtier. Det situasjonen mer enn noe innbyr til i dag er derfor en sosial heller enn nasjonal kamp. Drivkreftene må konfronteres, i dagens situasjon i en åpenbar defensiv kamp. Samtidig blir selvfølgelig nasjonalstaten fortsatt et viktig rammeverk for den kamp som skal føres. Kampen må altså i stor grad føres innafor rammene av nasjonalstaten - men med et sosialt snarere enn et nasjonalt perspektiv. Det krever en ny politisk plattform, nye strategier og taktikk, nye allianser og andre arbeidsmetoder, samtidig som det etableres samarbeid og allianser med tilsvarende sosiale krefter i andre land - ikke minst innafor EU.

Et slikt perspektiv betinger at fagbevegelsen, eller de deler av fagbevegelsen som erkjenner situasjonen og ser nødvendigheten av å føre denne kampen, må utgjøre kjerna i en ny allianse. Innad i EU har vi de siste par åra sett tendenser til voksende sosiale konfrontasjoner - i økende grad knytta til de nedskjæringer som springer ut av konvergens-kriteriene. I Frankrike, Belgia, Spania, Tyskland og Italia har vi vært vitne til en begynnende revitalisering av fagbevegelsen, etter en periode med sterk demoralisering og svekkelse. Kanskje enda mer interessant har vi også kunnet iaktta at felles-europeiske faglige og sosiale aksjoner er i emning - f.eks. omkring nedlegginga av Renaults bilfabrikk i Belgia, da 70.000 fagorganiserte fra Belgia, Frankrike, Italia og Nederland marsjerte gjennom Brussels gater i mars i år. Og ropet om “Et sosialt Europa” øker i styrke.

Bare i løpet av de par siste åra har det vært en rekke felles faglige aksjoner i Europa. For cirka et år sia demonstrerte 15-20.000 europeiske jerbaneansatte i Brussel, i begynnelsen av juni i år sperret lastebilsjåfører grenseoverganger over en stor del av Europa i en endags felles-europeisk aksjon, Renault-kampen er allerede nevnt og omkring toppmøtene i Amsterdam og Luxembourg ble det arrangert omfattende, felles-europeiske demonstrasjoner i de to byene. Her ligger en viktig kime til kampen mot Den økonomiske og monetære unionens negative virkninger for Europas befolkning. Det er andre tider nå!

(Innledning på møte i Oslo Nei til EU, 27. november 1997.)