Norge mot EU - eller arbeid mot kapital?

Asbjørn Wahl

Med fare for å ødelegge noe av idyllen innen nei-bevegelsen tror jeg likevel det er nødvendig å utfordre en del av samfunnsforståelsen som ligger til grunn for EF-motstandernes kamp. Mitt utgangspunkt er følgende: Jeg er tilhenger av å utvikle en sosialistisk økonomi både i Norge og EF og vel så det. Jeg konkluderer med et nei til norsk medlemskap i EF, men finner meg ikke helt til rette i nei-sidas argumentasjon. Mitt perspektiv på EF-spørsmålet er et annet. Det innbefatter også at jeg finner deler av ja-sidas analyse vanskelig å avvise, uten at det nødvendigvis gir et ja som konklusjon.

Begrensa nasjonal handlefrihet
Det er lansert flere forklaringer på EFs opprinnelse - både av økonomisk og politisk art. Målet å redusere krigsfaren i Europa, ikke minst ved å binde opp Tyskland og tysk økonomi gjennom samarbeid, er sentralt i de fleste av disse forklaringer. Om dette er riktig for å forstå EFs opprinnelse, må vi imidlertid analysere dagens internasjonale situasjon for å kunne forstå de aktuelle utviklingstrekk i EF. Drivkreftene for utviklinga av EF i dag må derfor søkes i den kamp om markeder og om hegemoni som utkjempes mellom de tre sentra i den internasjonale, kapitalistiske økonomien - USA, Japan og EF. Utviklingsnivået i den internasjonale, kapitalistiske økonomien setter imidlertid rammer for alle økonomier som er integrert i dette systemet - og historia har vel etter hvert vist oss at kreftene og den samfunnsmessige “tvang” som ligger i dette systemet er usedvanlig sterke.

Norsk økonomi utgjør en sterkt integrert del av dette økonomiske systemet - først og fremst den vest-europeiske økonomien. Dette begrenser selvfølgelig mulighetene for å drive en sjølstendig nasjonal økonomisk politikk i Norge, selv om mulighetene er noe større enn det den sittende regjering ønsker å benytte seg av. Dette avspeiler selvfølgelig regjeringas uforbeholdne ønske om å gjøre Norge til en del av EF.

Likevel er det ingen tvil om at rammene for å føre en nasjonal økonomisk politikk, også om viljen til det hadde vært større, er svært snevre. Dette gjenspeiles ikke i NEI til EFs argumentasjon og propaganda, som snarere skaper store illusjoner om mulighetene for å føre en særegen, norsk økonomisk politikk. Det ble forsøkt noe tilsvarende i Frankrike i begynnelsen av 80-åra, og de nedslående erfaringene derfra kan vi ikke så lett avfeie.

"Sosialisme i ett land" illusorisk
Om vi blir medlem av EF eller ikke er derfor ikke så avgjørende som mange hevder. Utviklinga av det norske samfunn vil sannsynligvis bli noenlunde den samme enten landet blir EF-medlem eller ikke. Ikke minst gjelder dette når (hvis) EØS-avtalen innen overskuelig framtid blir gjeldende. Jeg er enig med dem som påpeker at dette betyr minst 80 prosent EF-medlemskap, eller medlemskap på det økonomiske området. Og hvis man fortsatt ser på økonomien som den dominerende drivkraft i samfunnsutviklinga, burde svaret være klart.

For sosialister burde det også være klart at det er meningsløst å snakke om å utvikle en sosialistisk økonomi isolert i Norge. Både historiske erfaringer og en viss økonomisk innsikt gjør det nå, mer enn noen gang, nødvendig å kaste parolen “sosialisme i ett land” på historias skraphaug. Enda sterkere gjelder dette når det dreier seg om et lite land som Norge. Enhver sosialistisk strategi i dag må nødvendigvis være internasjonal i sitt perspektiv. Fra et norsk synspunkt må en minste horisont for sosialistisk tenking i dag måtte innbefatte de europeiske kjerneøkonomiene. Alt annet vil være illusjonsmakeri og blind idealisme.

Arbeid mot kapital
I et sosialistisk perspektiv er selvfølgelig motsetninga mellom arbeid og kapital fortsatt den dominerende (selv om det visstnok ikke er helt “in” å bruke slike begreper i dagens samfunnsdebatt). Det betyr at tekstilarbeiderne i Portugal, transportarbeiderne i Frankrike og verftsarbeiderne i Dublin er viktigere allierte enn mange av dem som utgjør hovedtyngden i Nei til EF-fronten her i landet i dag.

Eller for å ta et nærmere eksempel. Når fagforeninger for eksempel innen aluminiumsindustrien her i landet går inn for norsk medlemskap i EF, fordi det på kort sikt sikrer deres arbeidsplasser best (redsel for dumping), så er det forståelig. Det bestrider selvfølgelig ikke deres plass som en viktig strategisk del av arbeiderklassen i Norge. Heller ikke subjektivt ser det ut til at deres EF-standpunkt svekker deres rolle i klassekampen, ettersom de i den daglige, faglige kampen ikke skiller seg ut i noen negativ retning i forhold til den øvrige fagbevegelsen.

Nasjonal kamp
I EF-kampen er det imidlertid ikke arbeid mot kapital som utgjør hovedmotsetninga (selv om den selvfølgelig ligger skjult under mange av konfliktene som oppstår). Nei, her gjelder det Norge mot (eller for) EF. Det er snakk om at “vi” mister sjølbestemmelsesrett  eller blir for små til å gjøre oss gjeldende blant alle EFs store, eller at “vi” får økt innflytelse ved å være med der beslutningene tas.

Dette “vi” er jeg ikke i stand til å identifisere meg med. Dersom “vi” skal få økt innflytelse ved å være med i EF, så forutsetter det at det finnes noen særegne, felles-norske interesser som skal føres inn i EF-systemet. I virkelighetens verden vil selvfølgelig interessekonfliktene i Norge bare bli flyttet inn i EF-systemet, og alliansepartnere vil være lettere å finne på tvers av landegrenser enn innafor egne nasjonale grenser.

EF-kampens perspektiv er med andre ord nasjonalt - ikke klassemessig - og det er ikke uvesentlig hvilken plattform man fører kamp fra. De perspektiver man baserer sin EF-kamp på, har stor betydning både for hvordan kampen kan føres i dag, og ikke minst hvordan den kan videreføres etter en eventuell nei-seier - enten kampen nå avgjøres gjennom ei folkeavstemning eller på annen måte. Erfaringene fra forrige EF-kamp viste at det snevre, nasjonale perspektiv i EF-motstanden på ingen måte holdt mål etter at “seieren” var vunnet - og EF-integrasjonen fortsatte for fullt.

Tilslørende
Jeg har møtt dem som er enige i mye av dette perspektivet, men som likevel mener at EF-kampen er en nasjonal, demokratisk kamp - hvor vi må dempe klasseperspektivet for å kunne bygge den nødvendige allianse mot norsk EF-medlemskap. Erfaringene fra forrige EF-kamp viste oss likevel at det er to grunnleggende svakheter ved et slikt standpunkt. For det første er det ingen fare for at den sterkest nasjonalt orienterte motstanden kan tapes for saken. De som befinner seg her, er jo for tida de mest militante EF-motstanderne. For det andre virker det snevre nasjonale perspektiv sterkt politisk tilslørende. Det skaper illusjoner omkring muligheten for nasjonal økonomisk styring og mystifiserer drivkreftene og styrken i den internasjonale kapitalistiske økonomien.

Vi opplever i dag at kapitalen er på offensiven såvel i EF som i Norge. Når alle angrep fra kapitalkreftene her i landet for tida blir kalt “EF-tilpasning”, virker det derfor tilslørende og underbygger en forståelse av at vi står overfor “det gode Norge” mot “det vonde EF”. Det virker mystifiserende på samfunnsforståelsen og bidrar til også å mobilisere fagbevegelsen på et nasjonalt heller enn et klassemessig - og dermed nødvendigvis internasjonalistisk - grunnlag. Både fra historia og fra dagens økonomiske og politiske utvikling har vi erfart at et snevert nasjonalt perspektiv kan virke ødeleggende i fag- og arbeiderbevegelsen. Det politiske innholdet i NEI til EF-bevegelsen er derfor langt fra uproblematisk.

Ulikt styrkeforhold
Hvis ikke forskjellen er så stor mellom å bli med i eller å stå utenfor EF, og hvis et sosialistisk perspektiv nødvendigvis i det minste må bli et europeisk perspektiv, hva er så grunnlaget for å si nei til norsk medlemskap i EF i dag? Er det ikke like greitt å bli med - å føre kampen på den arenaen hvor den også må avgjøres? Mitt aktuelle nei-standpunkt bygger på at styrkeforholdet mellom arbeid og kapital for tida er gunstigere i Norge (og Norden) enn i EF - sett fra arbeiderklassens synspunkt. Det er ingen grunn til frivillig å gå inn i en ny maktstruktur som umiddelbart vil måtte medføre en forskyvning av styrkeforholdet i feil retning her i landet. Da innser jeg samtidig at konsekvensene av EØS-avtalen allerede vil bidra til å svekke dette argumentet.

Det er imidlertid også andre sider ved EF som trekker i retning av et nei til medlemskap; som demokratisk underskudd i EF-systemet (som alle innen EF snakker om, og som visstnok bare vår egen statsminister benekter eksistensen av), unionsbygging, mulighetene for demokrati (hvor store kan styringsenhetene være?) osv. Det er mye som tyder på at utviklingen mot union i seg selv tjener få andre enn den europeiske kapitalens interesser. Det er i så fall ingen grunn til å akseptere at kapitalens behov i den grad skal avgjøre hvordan vi organiserer våre samfunn.

Gjenvinne politisk styring?
Likevel er jeg altså enig med dem som sier at vi er en integrert del av dette økonomiske systemet, at det setter rammer for vår bevegelsesfrihet uansett organisatorisk tilknytningform til EF. Men der stanser også enigheten. Jeg har nemlig ingen tro på JA-tilhengernes postulater om at den politiske styringen over økonomien skal gjenvinnes av dagens euro-politiske elite gjennom EF. Det er det to grunner til. For det første dette at EF ikke er alene i verden. Den argumentasjonen som i dag brukes mot mulighetene til å ta i bruk en rekke nasjonale økonomiske virkemidler i Norge - fordi vi da vil tape konkurranseevne i forhold til det øvrige Europa - vil bare bli hevet opp på et høyere nivå. Jeg ser allerede for meg Torbjørn Jagland som EF-kommisjonær begrunne for oss - fortsatt saklig, rasjonelt og med engasjement - hvorfor EF ikke kan innføre reguleringer av økonomien som gjør at “vi” taper i forhold til nord-amerikansk eller japansk økonomi. Argumenterer man innafor systemets rammer, blir det en logisk konklusjon.

For det andre er det ingen grunn til å tro at dagens politiske elite i Europa kan føre den kampen som skal vinne politisk kontroll over den stadig mer internasjonaliserte og uhyre sterke kapitalistiske økonomien. Ikke på grunn av dumhet, evneløshet eller manglende vilje for den del, men for det første på grunn av at rammene blir for trange og de strukturelle bindingene for sterke. Dessuten tyder jo for det andre alt på at den politiske og økonomiske elite i Europa er i ferd med å vokse sammen - til en ny samfunnsmessig nomenklatur, med materielle og karrieremessige interesser av å opprettholde dette systemet.

Et nøytralt instrument?
Jeg skulle så gjerne ha trodd på den lokale euro-svadaen om styring av kapitalkreftene gjennom EF-systemet, redusert arbeidsledighet, bedre miljøpolitikk, sikring av velferdsstaten, velstand vekst og fred, men det er ingenting i synsfeltet som kan underbygge denne lettvinte retorikken. Snarere tvert imot. Og kan hende er det også slik at den høyt skattede overnasjonaliteten ikke bare er til for å gi flertall for norske, radikale miljøforslag. Kanskje kan “vi” også bli påført noen uønskede overnasjonale vedtak. Det vil si at posisjoner som allerede er vunnet her i landet, kan bli reversert gjennom EF-vedtak - for eksempel på det sosiale området.

På denne bakgrunn øker selvfølgelig min skepsis når tilhengere av norsk medlemskap i EF, som sier de er sosialister, hyller de fire friheter og naivt ser på EF som et nøytralt instrument som kan brukes til hva som helst hvis bare den gode viljen er til stede. De underslår helt at EFs institusjoner, lov- og regelverk ikke er nøytrale rammer som det kan puttes hva som helst inn i. EFs institusjoner og regelverk avspeiler selvfølgelig styrkeforholdet mellom klassene innen EF-området. De får sin form ut fra at det er de dominerende kreftene - kapitalkreftene - som strukturelt befester sin makt gjennom den institusjonsbyggingen som foregår. På samme måte som kapitalens styrkeposisjoner har vært avgjørende for utviklingen av det norske statsapparatet.

Uttalelser som at “vi må samarbeide i EF for å løse ledigheten (eller miljøproblemene)” tilslører dette forholdet. Det er kapitalkreftene i Europa (såvel som i Norge) som må tøyles for å få løst ledighetsproblemet - og en kamp mot kapitalkreftene i Norge, som i Europa, forutsetter ikke noe norsk medlemskap i EF. Derimot blir det stadig viktigere med et internasjonalt perspektiv og økt internasjonalt samarbeid i kampen mot kapitalkreftene. Ikke minst innen fagbevegelsen er det viktig å styrke og utvide samarbeidet på europeisk nivå.

Ingen entusiasme
Det er ingen tvil om at det er best for den norske kapitalismen at Norge blir med i EF. For dem som har et politisk perspektiv som ikke rekker ut over kapitalismens rammer, er det derfor høyst forståelig at de kjemper for et norsk medlemskap i EF. Innen fagbevegelsen er det imidlertid sjelden å treffe JA-folk som med noen særlig grad av entusiasme vil inn i EF. De fleste har som standpunkt at “vi må”, “det er ingen vei utenom” osv. Dette trenger ikke bare være et utslag av oppgitt fatalisme. Det kan også bygge på en realøkonomisk innsikt som langt på veg samsvarer med min situasjonsforståelse, slik jeg har gitt uttrykk for den ovenfor.

Man kan ikke gå inn i to forskjellige EF, sier mange når ulike grupper i samfunnet argumenter på ulike måter for EF-medlemskap. Det er selvfølgelig riktig, men vi skal ikke underslå at det er mulig å gå inn med (minst) to forskjellige perspektiver. Det ene kan være styrt av den norske kapitalens behov for ikke å bli satt utenfor i den kampen om markeder som foregår mellom de tre sentra som kjemper om hegemoniet i den internasjonale kapitalistiske økonomien. Et alternativt perspektiv kan bygge på en innsikt om at epoken med nasjonal økonomisk styring er over, og at den videre kampen i alle fall må foregå på et europeisk nivå. Det er et perspektiv med mye realisme i, selv om det sannsynligvis undervurderer at kampen mot EF-medlemskap i seg sjøl er en kamp mot kapitalens interesser av å bygge en EF-union.

Kapitalens offensiv
Det sistnevnte perspektivet må likevel ikke forveksles med holdningene til de EF-positive som har markert seg i partiet SV. Fra dem har det ikke kommet noen argumenter i den retning jeg her har prøvd å få fram. De har ikke gitt uttrykk for at de verken har noen klasseforståelse av dagens Europa (eller Norge, for den del) eller noen imperialisme-forståelse. De tilhører i all hovedsak en “internasjonal politikk”-tradisjon i SV, med nær kontakt med det statlige norske utenriks- og uhjelps-byråkrati og med internasjonal veldedighet og ideologisk freds-retorikk som viktige kjennetegn. De har derfor først og fremst gitt seg helt over for euro-skvalderet om “EF som fredsbevegelse”.

Min konklusjon blir: EF-medlemskap eller ikke er ikke så avgjørende for den økonomiske og politiske utviklingen i Norge som mange vil ha det til - til det er norsk økonomi allerede for sterkt integrert i EF-økonomien. Kampen mot EF-medlemskap må derfor i større grad innordnes kampen mot kapitalens offensiv - såvel i EF som i Norge. Kapitalens angrep på fagbevegelsens posisjoner er ikke et resultat av EF-tilpasning. Tvert imot, det er EF og EF-tilpasningen som er et resultat av kapitalens utvikling.

(Dobbeltkronikk i Klassekampen, 25.-26.8.93,
Jernbanemanden nr. 9/93 - forkortet versjon.)