Tretten teser om globalisering

Asbjørn Wahl

1.    Om globalisering
I utgangspunktet vekker ordet globalisering hos meg positive assosiasjoner. Som internasjonalist setter jeg pris på at verden integreres, vokser sammen, at
menneskelig og kulturell utveksling tiltar osv. Dagens utvikling i internasjonal
økonomi er imidlertid i ferd med å bringe begrepet i vanry. Det er altså ikke 
globalisering som sådan som er problemet, men den særegne formen for
globalisering som i dag foregår fullstendig på premissene til finanskapitalen og de multinasjonale konsernene.

2.    Om debatten
Skal vi ha en fornuftig debatt om «globalisering», betinger det at aktørene
definerer hva de legger i begrepet. I dagens debatt vektlegger folk høyst ulike 
saksforhold når de snakker om globalisering. Hensikten med debatten må være å
ta opp de problematiske sidene ved globalisering, dem det hersker uenighet
omkring. Eksistensen av pizzaer i landsens frysedisker, eksotiske krydder i urbane restauranter og nærbutikker - eller dette fantastiske at vi fra vår sofakrok kan se 
levende, direkteoverførte bilder fra alle verdens hjørner, har jeg ikke funnet en
eneste globaliserings-skeptiker som er motstander av. Å fokusere på dette 
representerer med andre ord en fordumming eller tilsløring av debatten.

3.    Om kapitalens internasjonale offensiv
Det som bekymrer meg, og - så vidt jeg har forstått - en økende andel av verdens befolkning, er den pågående økonomiske globaliseringen som er basert på politisk besluttet fri flyt av kapital, deregulering og liberalisering og en stadig overføring
av makt fra demokratisk valgte organer til markedets blinde lovmessighet. Denne utviklingen har gjennom de siste par tiårene gitt kapitalinteressene såvel på
nasjonalt som på internasjonalt nivå en enorm maktposisjon. Det er altså en
massiv internasjonal offensiv fra kapitalkreftenes side vi står overfor. De to 
hovedpilarene i denne offensiven utgjøres av finanskapitalen og de multinasjonale selskapene - med den rike verdens regjeringer som velvillige døråpnere.

4.    Om de multinasjonale selskapene
Det foregår for tida en voldsom konsentrasjon av makt og ressurser i hendene på
de multinasjonale selskapene. Jevnlig får vi meldinger om nye fusjoner som
overgår  alle tidligere i størrelse og verdier (eksempel Daimler Benz - Chrystler og
BP - Amoco). I løpet av fjoråret var for første gang i historien et flertall av de 100 
største økonomiske enhetene i verden selskaper og ikke stater. 2/3 av
verdenshandelen er enten internhandel i de multinasjonale selskapene eller
handel mellom dem. De 200 største multinasjonale selskaper kontrollerer over ¼
av verdens bruttoprodukt. Verdens 20 største selskaper har en årlig omsetning 
(15 billioner kr) som er større enn de 80 fattigste landene i verden til sammen - og 
den blir produsert av en samlet arbeidsstokk på bare 4,5 millioner ansatte.

5.    Om finanskapitalens rolle
På samme måten har det vært en helt dramatisk vekst i internasjonale finanstransaksjoner de siste 10-15 årene. Omsetningen er mer enn tidoblet siden
1985. Daglig omsettes det for verdier tilsvarende to ganger de totale
valutareserver i verden, eller åtte ganger det norske brutto nasjonalprodukt.
Bare 2-3 prosent av transaksjonene går med til å kjøpe og selge varer og
tjenester - altså det vi realøkonomisk har bruk for. Denne turbokapitalismen eller kasinoøkonomien opptrer mer og mer som om den er frikoplet fra realøkonomien - samtidig som den virker sterkt og destruktivt tilbake på realøkonomien. Den har
skapt økende uforutsigbarhet og sårbarhet i verdensøkonomien, den bidrar til
både å skape og utdype omfattende kriser i økonomien.

6.    Om den ideologiske offensiven
Et massivt propagandaapparat er satt inn for å overbevise oss om at dette er en nødvendig og uavvendelig utvikling - den er bundet til irreversible teknologiske og økonomiske utviklingstrekk, heter det. Det finnes ingen alternativer!
Sammenbruddet av kommandoøkonomiene i Øst-Europa ble brukt til ikke bare å
avskrive ethvert alternativ til markedsliberalismen, men også til å erklære alle
ideologier døde og historien slutt. I denne politisk-ideologisk offensiven framstilles kapitalkreftenes internasjonale offensiv nærmest som en naturlov.

7.    Om forskjells-Norge og forskjells-verden
En av de mest påtakelige konsekvenser av denne «nye økonomiske verdensorden»
er en massiv forskjellsutvikling. Forskjellene øker på alle nivåer i
verdenssamfunnet - mellom de fattige og de rike land, mellom de fattige og de
rike i de rike land og mellom de fattige og de rike i de fattige land. Den helt
bisarre situasjonen har oppstått at de rikeste 358 enkeltindivider i denne verden disponerer like store verdier som de fattigste 2,5 milliarder mennesker - altså
nesten halvparten av verdens befolkning. Næringslivsledernes dans rundt
gullkalven de siste årene er et av uttrykkene for denne utviklingen. Den
reflekterer i siste instans endrede maktforhold i samfunnet og lar seg dermed
ikke stanse av velmente, moralske oppfordringer.

8.    Om fleksibiliseringen av arbeidsmarkedet
Den oppjagede konkurransen og de voldsomme avkastningskravene som denne økonomiske utviklingen har ført med seg, fører til et umenneskelig press på store 
grupper av arbeidstakere. Arbeidsgivernes hovedstrategi i denne kampen kan
samles under begrepet fleksibilisering. Det vil si svekking av det lov og avtaleverk
som beskytter arbeidstakerne i arbeidslivet - slik som sykelønnsordning,
arbeidsmiljølov, arbeidstidsordninger og jobbsikkerhet. Gjennom «out-sourcing», konkurranseutsetting, oppsplitting og kontraktørvirksomhet søker arbeidsgiverne
å unndra seg arbeidsgiveransvar og svekke fagorganisasjonene. Å jobbe på
individuell kontrakt for markedslønn er tydeligvis idealet.

9.    Om kapitalens verdensregjering
Det vi er vitne til er at finanskapitalen og de multinasjonale selskapene er i ferd 
med å omskape verden i sitt bilde. Alle internasjonale avtaler og institusjoner som bygges opp i dag gjenspeiler nødvendigvis det svært skjeve styrkeforholdet som 
har utviklet seg mellom arbeid og kapital, mellom markedet og det sivile samfunn. 
Det ypperste og hittil mest vidtgående eksempel på dette var forslaget til 
MAI-avtale (Den multilaterale investeringsavtalen), som representerte et forsøk 
på å “grunnlovsfeste” markedsliberalismen som “verdens økonomiske system”. Avtaleforslaget gjorde for første gang i historien selskaper og ikke stater til de grunnleggende enheter i verdenssamfunnet, det foreslo en ny rettsorden til 
ensidig fordel for de multinasjonale selskapene og en helt ny og eksepsjonell 
utvidelse av ekspropriasjonsbegrepet. Etter at disse forhandlingene brøt sammen innenfor OECD, forsøkes det nå å overføre dem til Verdens handelsorganisasjon 
(WTO), som de siste årene har vokst fram som det viktigste instrument for kapitalinteressenes internasjonale ekspansjon – som ”kapitalens 
verdensregjering”.

10.Om interessekampen
Under globaliseringens ideologiske røykteppe foregår det imidlertid en
omfattende interessekamp, en intens kamp om makt og om hvem som skal
kontrollere ressursene i verden. Visse krefter i samfunnet presser denne
utviklingen fram fordi de økonomisk og politisk er tjent med det. Den sterke 
omfordeling som for tida foregår fra offentlig til privat og fra arbeid til kapital
forrykker styrkeforholdet mellom samfunnsgruppene. Ettersom så godt som
enhver reform i retning utvidet demokrati og bygging av velferdsstaten i vårt
århundre har skjedd i konfrontasjon og kamp med kapital- og høyrekreftene i 
samfunnet, medfører denne utviklingen en trussel mot nettopp disse verdiene.
Kampen representerer imidlertid ikke noe nytt. Fag- og arbeiderbevegelsen - med alliansepartnere - har slått markedsliberalismen tilbake en gang tidligere i dette århundret.

11.Om norske særegenheter
Norsk økonomi er sterkt integrert i denne nye økonomiske verdensorden. Likevel
står vi i en gunstigere stilling enn mange andre land - på grunn av omfattende oljeinntekter som demper virkningene av kapitalens offensiv. Om enn svakere, så
er tendensene imidlertid de samme også i vårt land, og høstens turbulens i rente- 
og valutapolitikken har vist hvor lett man blir gjort til hjelpeløst offer for
finanskapitalens aktører. På den andre siden har oljerikdommene og oppbyggingen
av oljefondet også gjort viktige private og offentlige interesser i vårt land til
aktører i den internasjonale kasinoøkonomien - med de økonomiske og politiske konsekvenser det har. Illustrerende er Statoils rolle, i sin tid etablert som et
redskap for statlig oljepolitikk, nå en internasjonal aktør der andre lands ønske
om tilsvarende nasjonal kontroll utgjør et problem. Norge har med andre ord
mistet den uskylden som mange har trodd vi har hatt.

12.Om mobiliseringen av motkrefter
Konklusjonen på dette blir at vi står overfor en omfattende samfunnsmessig kamp. Denne kampen er allerede i gang. Den utkjempes blant annet av fattigbønder i
Afrika, av de arbeidende masser i tigerøkonomiene i Sørøst-Asia, av de sterkt
utbyttede og undertrykte arbeiderne i de økonomiske frisonene i Latin-Amerika,
av miljøorganisasjoner i kamp mot rovdrift av ressursene, av lastebilsjåfører i
Frankrike og av de 139 renovasjonsarbeiderne i Miljøtransport i Oslo, som fikk oppsigelser etter å ta tapt et anbud til et selskap av kontraktører. Kampen er
sosial - ikke nasjonal. Det er med andre ord kapitalkreftene som må tøyles, ikke grensene som skal stenges. Løsningene ligger i framtida - ikke i fortida. Det er
imidlertid ikke lenger et spørsmål om hva vi skal mene om den økonomiske globaliseringen vi opplever i dag. Oppgaven består nå i hvordan vi skal bygge breie allianser og mobilisere tilstrekkelige motkrefter til at vi igjen kan begynne å tøyle kapitalkreftene - å humanisere økonomien gjennom politiske reguleringer og demokratisk, folkevalgt styring.

13.Om fagbevegelsens rolle og strategi
Kapitalens offensiv har presset fagbevegelsen på defensiven verden over. Likevel framstår den som den viktigste potensielle motkraft, fordi den organiserer dem
som gjennom sitt arbeid skaper verdiene i samfunnet. Mobilisering nedenfra, demokratisering av fagorganisasjonene på alle nivåer, politisering av den faglige
kampen, utvikling av enhet innad i fagbevegelsen og allianser med miljøbevegelse
og andre folkelige organisasjoner og styrking av den internasjonale solidariteten
må være sentrale pilarer i en motstrategi. Kampen må konsentreres omkring
forsvar for normalarbeidsdagen og faglige rettigheter, velferdsstaten og miljøet, 
avvisning av privatisering og «out-sourcing» og begrensning av finanskapitalens
globale herjinger. Ideologisk opprustning, skjerpet systemkritikk og en ny visjon
om et samfunn basert på frihet, likhet og solidaritet er avgjørende for å kunne 
bekjempe apati og oppgitthet. Franske offentlig ansatte, australske havnearbeidere, UPS-arbeidere i USA og norske bussjåfører har vist at det nytter å kjempe.

(Dette er en bearbeidet versjon av en innledning som ble holdt på et seminar om globalisering i regi av Utenriksdepartementet den 27. oktober 1998.)