Om globalisering
Kommentar til Hans-Peter Martin

Asbjørn Wahl

Som kommentator er det så vidt jeg forstår ikke meningen at man først og fremst skal erklære sin støtte til innlederen. Hensikten er vel at man skal forsøke å ta opp problematiske sider ved temaet og bidra til å videreutvikle debatten. Likevel vil jeg først få lov til å takke Hans-Peter Martin og hans kollega Harald Schumann for boka Globaliseringsfellen. Gjennom den har forfatterne ytt et stort bidrag til å sette denne debatten på dagsordenen i store deler av verden.

Bokas store fortjeneste er at den gjennom utallige eksempler, solid dokumentasjon og helhetlig framstillingsform på en enkel og illustrerende måte får fram sentrale - og ikke så lite skremmende - utviklingstrekk i dagens verdensøkonomi. Boka er ikke et tungt teoretisk verk. Dens sterkeste sider er altså ikke analyser av årsakssammehenger eller utviklingen av løsninger eller motstrategier. Det er ingen grunn til å kritisere boka for dette - med andre ord kreve at forfatterne skulle ha skrevet en annen bok enn det de har gjort. Boka står seg godt som det den er, som et bredt tilgjengelig dokument - som inspirasjon til debatt såvel som til samfunnsmessig engasjement.

Såvel boka, som Martins innlegg her i dag, åpner imidlertid for mange debatter ut fra de underliggende analyser og strategier som presenteres. Jeg skal særlig ta for meg tre punkter i denne kommentaren. Det er for det første globalisering som interessekamp, for det andre motstrategier mot de destruktive konsekvensene av dagens globaliseringsprosess og for det tredje EUs rolle i denne kampen.

Først imidlertid et par ord om begrepet globalisering. I utgangspunktet vekker ordet globalisering hos meg positive assosiasjoner. Som internasjonalist setter jeg pris på at verden integreres, vokser sammen, at menneskelig og kulturell utveksling tiltar osv. Dagens utvikling i internasjonal økonomi er imidlertid i ferd med å bringe begrepet i vanry. Det er altså ikke globalisering som sådan som er problemet, men den særegne formen for globalisering som i dag foregår fullstendig på premissene til finanskapitalen og de multinasjonale konsernene.

Sånn sett er jeg enig med dem som mener at man ikke kan si ja eller nei til globalisering som sådan. Derimot har jeg ingen forståelse for at dette blir brukt som unnskyldning for ikke å ta konkret standpunkt til den globaliseringsprosessen som i dag drives fram av regjeringene i noen av verdens rikeste land, samt av sterke internasjonale kapitalkrefter. Jeg har en ond følelse av - ja, en sterk mistanke om - at de som stadig påpeker at man ikke kan være for eller mot globalisering er de samme som også påstår at dagens globaliseringsprosess er uavvendelig - drevet fram av den teknologiske utviklingen, nærmest som en naturlov, og at det eneste vi kan gjøre er å tilpasse oss. Når de dertil kaller denne prinsippløse tilpasningen til kapitalkreftenes internasjonale offensiv for modernisering, bidrar det først og fremst til å tilsløre de reelle drivkreftene og utviklingstrekkene i dagens internasjonale økonomi.

Globaliseringsprosessen må analyseres i sin konkrete historiske og samfunnsmessige sammenheng. Samfunnsmessige prosesser har samfunnsmessige årsaker. Teknologien må gjerne spille en rolle for den form globaliseringsprosessen i dag tar, men den er ikke drivkraften. Teknologi eksisterer heller ikke i et tomrom. Teknologisk utvikling avspeiler i siste instans samfunnsmessige forhold og maktforhold i samfunnet. Den teknologideterminisme som så mange politikere i dag åpenbart bekjenner seg til, fungerer først og fremst som en ideologisk overbygning for dem som ønsker å forsvare dagens maktforhold i samfunnet eller som ikke har evne eller vilje til å forandre disse forholdene.

Dagens globaliseringsprosess må i denne sammenhengen forstås som en interessekamp - en økonomisk og politisk kamp om markeder, om hvem som skal kontrollere ressursene i samfunnet og om hvordan verdiskapingen skal fordeles. Fra finanskapitalen og de multinasjonale selskapenes side er globalisering en bevisst og velutviklet strategi som de forfølger i den hensikt å øke sine markedsandeler og avkastningen av investert kapital.

Denne kortversjonen av en analyse av dagens globaliseringsprosess er avgjørende for hvilke motstrategier som kan utvikles. Enhver strategi må med andre ord baseres på at det er kapitalkreftene som skal tøyles. Dette er et spørsmål om makt - økonomisk og politisk makt. Kampen må forankres i de sosiale grupper som rammes av den globale kapitalens offensiv. Alle utredninger og forslag om alternative samfunnsmodeller må ha dette i seg. Uten dette blir det fort illusjonspolitikk og ren idealisme.

Det er på dette området at eksempelvis David Korten, som var her for et par uker siden, faller gjennom. I sin bok «Når storkonsernene styrer verden» og på andre måter har denne dypt konservative personen tatt et oppgjør med den globale kapitalismen som knapt noen marxister kan gjøre etter ham. Hans løsningsforslag, derimot, bærer nettopp preg av at de ikke er forankret i de samfunnsmessige motsetninger som det rådende økonomiske systemet produserer. Hans - unnskyld uttrykket - noe naive forestillinger om gjennom dialog å overbevise næringslivslederne om nødvendigheten av å endre kurs, samt å vende tilbake til privat småskala-produksjon begrenset til lokale markeder, kan neppe bli annet enn nostalgi og idealisme. Der er jeg faktisk enig med Kåre Willoch i hans kronikk i Aftenposten mandag, der han på sin sedvanlig sublime måte antyder at Kortens forslag dreier seg om et nostalgisk ønske om å komme tilbake til et stadium som er forbi. Og veien fram går vel neppe tilbake – på dette området heller.

Dette fører meg over til EU. I sin bok fokuserer jo Martin og Schumann på EU som en viktig potensiell motkraft mot frikapitalismens herjinger verden over. Det er noe med deres innfallsvinkel og fokus jeg finner problematisk på dette området. Nå kan jo EU være så mangt. Det er et geografisk område, det er et overnasjonalt, institusjonelt byggverk og det kan også ses på som en kamparena, der de samfunnsmessige motsetninger utspiller seg. Det er åpenbart at det ikke er dagens EU Martin mener kan være en motpol mot de frie kapitalkrefter, for som meg mener han tydeligvis at dette EU karakteriseres av såvel demokratisk som sosialt underskudd. Det er et annet EU han ønsker utviklet, og som så kan virke som en demper på spekulasjonsøkonomien og storkonsernenes makt, slik jeg forstår det, et EU mer i tråd med det Europas fagorganisasjoner ofte kaller «et sosialt Europa».

Problemet er at dagens EU, med sitt indre marked og pengeunionen, er Europas svar på den globale økonomien. EU er det politiske uttrykk for globaliseringsprosessen i Europa. Hva nå enn den opprinnelige begrunnelsen for EU var, i dag er det er den kamp om markeder og om hegemoni som utkjempes mellom de tre sentra i den internasjonale kapitalistiske økonomien - USA, Japan og EU - som er drivkrafta i, eller den viktigste ytre rammebetingelsen for, utviklinga av EU. Hensikten er å styrke det europeiske hjørnet i det globale triangel, å skape en styrka hjemmebase for de “europeiske” multinasjonale konsernene.

Det noen har kalt Europas sosiale markedsøkonomi, eller en kapitalisme med et menneskelig ansikt, er jo i ferd med å forvitre også innenfor Den europeiske unionen med sine nær 20 millioner arbeidsløse. Såvidt jeg kan se betyr etableringa av den økonomiske og monetære unionen i Europa under dagens betingelser fortsatt deregulering, privatisering, markedsorientering, fleksibilisering av arbeidsmarkedet og nedskjæringer innen offentlig sektor. At EU og ØMU skapes for bedre å kunne løse sysselsettings-, miljø- og de sosiale problemene i Europa, blir lett til tom retorikk når de økonomiske drivkreftene bak utviklinga av EU ligger på kollisjonskurs med nettopp disse målene. Da må vi tross alt fastholde økonomiens forrang framfor retorikken som samfunnsmessig drivkraft.

Igjen kommer jeg altså tilbake til at det ikke kan være EU, like lite som Tyskland eller Norge eller USA, som utgjør kjernen i en motstrategi. Motstrategiene må forankres i de sosiale krefter som rammes av turbokapitalismens herjinger - enten de nå hører hjemme i EU, Indonesia, USA eller Norge. Det var slik den versjonen av markedsliberalismen som vi kjenner fra omkring forrige århundreskiftet, i sin tid ble tøylet. Fagbevegelsen vil måtte gå i spissen - nå som den gang. I dagens situasjon vil imidlertid miljøbevegelsen utgjøre en avgjørende tilleggskraft. Dessuten vil situasjonen kreve en langt høyere grad av internasjonal samordning og koordinering - fordi motkreftene er internasjonalisert. Dette er i ferd med å skje, og her har den moderne telekommunikasjonen vist seg å være et velsignet redskap. Bare tenk på hva dette har betydd for det internasjonale nettverksarbeidet mot MAI-avtalen.

Vi må ikke glemme at det som har legitimert den kapitalistiske økonomien i våre samfunn i de stabile etterkrigstiårene, er at den vekst og produksjonsøkning dette systemet førte med seg, i stor grad ble fordelt til beste for samfunnet og alle samfunnsborgerne. Dette skjedde fordi fag- og arbeiderbevegelsen gjennom sin kamp klarte å humanisere kapitalismen. Dersom vi nå skal oppleve, og det er allerede tilfellet i mange deler av verden, at økonomisk vekst, høyere produktivitet og større effektivitet ikke fører til forbedring av livssituasjonen for folk flest, så blir selvfølgelig konklusjonen at det ikke er noen grunn til å støtte en slik utvikling - systemet mister med andre ord sin legitimitet. Da kan veien være kort til det sosiale opprør, slik vi nå ser tendenser til i flere land i de kriserammede tigerøkonomiene i Sørøst-Asia, og som vi så gjennom den tre uker lange og massive streikebevegelsen i Frankrike høsten 1995, da Juppé-regjeringas dramatiske innstrammingspakke ble slått tilbake av de franske arbeiderne.

Det er altså en sosial og ikke en nasjonal - eller for den saks skyld, regional - kamp vi står overfor. Nasjonal isolasjon er selvfølgelig ikke svaret på kapitalens globale offensiv, selv om nasjonalstaten fortsatt må stå sentralt som styringsinstrument i økonomien. Det er kapitalkreftene som skal tøyles - ikke grensene som skal stenges. På sikt ser ikke jeg annen løsning på disse problemene enn at systemtvangen i den kapitalistiske økonomien, det vil si akkumulasjonstvangen, må oppheves. Det betyr at også det økonomiske liv må underlegges demokratisk styring og kontroll - og det kan kun realiseres gjennom sosial kamp, neppe gjennom en sosial fredsbevegelse, hvor edelt og ønskelig dette enn måtte være.

(Debattmøte i regi av Forum for systemdebatt, Sentrum Scene, Oslo, 25. november 1998.)