Verdensregjering for den globale kapitalen

Asbjørn Wahl

Verdens handelsorganisasjon (WTO) framstår for tiden som den viktigste kamparena for de internasjonale kapitalkreftene. Gjennom den såkalte Tusenårsrunden (Millennium Round) presser de på for å gi WTO omfattende nye fullmakter og dermed kapitalkreftene enda større friheter i internasjonal økonomi. Gjennom alle de krav som er reist, skimter vi konturene av en global regjering for de internasjonale kapitalkreftene.

Dette føyer seg inn i den utviklingen vi har opplevd de siste par tiår, der en omfattende liberalisering av verdensøkonomien har ført til en dramatisk styrking av kapital- og markedskreftene verden over. Særlig foregår det en voldsom konsentrasjon av makt og ressurser i hendene på de multinasjonale selskapene. Jevnlig får vi meldinger om nye fusjoner som overgår  alle tidligere i størrelse og verdier. I løpet av 1997 var for første gang i historien et flertall av de 100 største økonomiske enhetene i verden selskaper og ikke stater. 2/3 av verdenshandelen er enten internhandel i de multinasjonale selskapene eller handel mellom dem. De 200 største multinasjonale selskaper kontrollerer over ¼ av verdens bruttoprodukt.

Alt er handel
WTOs forgjenger, GATT (Generalavtalen om toll og handel), arbeidet gjennom etterkrigstiden med å redusere toll og andre handelshindringer - særlig på industrivarer. Det nye WTO har satt seg langt mer ambisiøse mål. Stadig større deler av samfunnslivet defineres nå inn i WTOs mandatområde. Fordi institusjonen har vist seg som et tjenlig redskap for mektige kapitalinteresser, brukes den nå som et instrument for å liberalisere verdensøkonomien og styrke de private kapitalinteressene på alle samfunnets områder.

For å oppnå dette søker sterke aktører i WTO å definere stadig nye temaer som «handel» eller «handelsrelaterte». En lang rekke prosesser og spørsmål som tidligere har vært definert som et område under nasjonalstaten, blir forsøkt underlagt et overnasjonalt forpliktende regelverk i WTO. Slik har det gått til at Verdens handelsorganisasjon for tiden ikke bare er opptatt av handel, men også av investeringer, offentlige innkjøp, konkurranseregler, åpning av den offentlige tjenestesektoren, inkludert helse og utdanning, for private kapitalinteresser, samt spørsmål som patent på liv. Dette vil representere en omfattende utvidelse av området for frikonkurranse og markedsmakt.

Eget rettsapparat
Tre avgjørende forhold har gjort WTO attraktivt som redskap for de internasjonale kapitalkreftene. For det første at den er frikoplet fra demokratisk kontroll og innsyn. Folkesuverenitetsprinsipp og maktfordelingsprinsipp er fremmedelementer i den nye, globale økonomiske verdensorden som sterke krefter er i ferd med å etablere.

Organisasjonen har blant annet opparbeidet solide tradisjoner for hemmelighold, utøving av makt bak kulissene og en beslutningsprosess som entydig tjener de rike landenes regjeringer. Hittil har heller ingen regjeringer - de norske inkludert - gjort noen innsats av betydning for å informere sitt folk om de dramatiske planer de sysler med - det er det i all hovedsak skeptiske frivillige organisasjoner som har gjort.

For det andre har WTO i praksis fått gjennomslag for at de økonomiske interesser overordnes alle andre grunnleggende internasjonale avtaler, enten det nå gjelder FNs menneskerettighetskonvensjon, FNs retningslinjer for forbruksvern, Charteret om økonomiske rettigheter og statenes forpliktelser, Rio-erklæringen om miljø, m.v. Kapitalen har forkjørsrett.

For det tredje har organisasjonen vært i stand til å etablere sitt eget rettsapparat - i form av et tvisteløsningssystem for å sikre retten til fri handel, rettighetene til multinasjonale selskaper. Det er gjennom dette tvisteløsningssystemet at de økonomiske interesser i praksis overordnes alle andre, ettersom menneskerettigheter, miljølovgivning og sosiale standarder ikke har noen annen plass i dette systemet enn som mulige handelshindringer.

Det er tvisteløsningssystemet som utgjør den store forskjellen, som gjør WTO til en institusjon overordnet mange andre i dagens verden, ettersom den gjør det mulig å iverksette økonomiske straffetiltak mot land som blir funnet skyldig i å bryte med WTOs regelverk.

Verdensregjering
WTO samarbeider med to andre sentrale institusjoner innen den globale markedsøkonomien, Det internasjonale pengefond (IMF) og Verdensbanken. I forbindelse med Tusenårsrunden foreligger det forslag fra sentrale EU-land om å binde dem enda sterkere sammen.

Såvel IMF som Verdensbanken har gjennom de siste par tiårene markert seg som mektige instrumenter for markedsliberalismens offensiv. Særlig har IMF spilt en avgjørende rolle, ved at det trår til når hele lands økonomi kommer i krise - en krise som ofte utdypes og forsterkes av mektige finansspekulanter.

Når IMF går inn med sine lån, følger det med en etter hvert velkjent liste med betingelser; at offentlig sektor bygges ned, offentlig virksomhet privatiseres, landet åpnes for internasjonale kapitalinteresser, valutaen devalueres og det legges opp til en eksportrettet økonomi for å produsere seg ut av problemene. Først og fremst gjelder det selvfølgelig å skaffe valutainntekter, slik at lånene fra IMF og vestlige finansinstitusjoner kan betjenes.

Med et lovverk som gradvis øker i omfang, et eget rettsapparat og stadig sterkere tilknytning til finansinstitusjonene IMF og Verdensbanken ser vi altså konturene av en global statsdannelse for kapitalkreftene vokse fram. WTO er i ferd med å utvikle seg til en verdensregjering for de internasjonale finansinstitusjonene og de multinasjonale selskapene. Noen demokratisk legitimitet har imidlertid ikke organisasjonen.

Den viktigste mangelen for å kunne stå fram som et helstøpt statsapparat, er et eget fysisk maktapparat, et verdenspoliti i tillegg til de riktignok effektive økonomiske sanksjonene WTO allerede disponerer over. Her har imidlertid nye NATOs «out of area»-strategi kommet beleilig til. Den nye verdensorden er i ferd med å ta form.

Ny MAI-avtale
Det vi er vitne til er at finanskapitalen og de multinasjonale selskapene er i ferd med å omskape verden i sitt bilde - med den rike verdens regjeringer som velvillige døråpnere. Internasjonale avtaler og institusjoner som bygges opp i dag gjenspeiler nødvendigvis det svært skjeve styrkeforholdet som har utviklet seg mellom arbeid og kapital, mellom markedet og det sivile samfunn. Det ypperste og hittil mest vidtgående eksempel på dette var forslaget til MAI-avtale (Den multilaterale investeringsavtalen), som representerte et forsøk på å «grunnlovsfeste» markedsliberalismen som «verdens økonomiske system».
Etter at MAI-forhandlingene havarerte innenfor OECD i fjor, satses det nå sterkt på å få forhandlingene overført til WTO, særlig etter press fra EU og Japan. De lokker blant annet med at avtalen ikke skal være så omfattende denne gangen. Motstanden er imidlertid fortsatt stor, også blant mange utviklingsland, som en gang før har vendt tommelen ned for investeringsavtale i WTO.

Tilhengerne av MAI-avtalen hevdet at det var en avtale om felles regulering av investeringer internasjonalt. Alle som studerte tekstens innhold, oppdaget imidlertid at det ikke dreide seg om å regulere investeringer, men å regulere regjeringers mulighet til å gripe inn overfor investorer - altså en rettighetslov for de multinasjonale selskapene. At den norske regjeringen nå har sagt ja til å forhandle fram en investeringsavtale i WTO, representerer derfor en kapitulasjon overfor de internasjonale markedskreftene.

Forhandlingsstrategier
Øvrige områder som foreslås tatt inn i de kommende WTO-forhandlingene er offentlige innkjøp og anlegg, felles konkurranseregler, samt åpning av den offentlige tjenestesektoren for internasjonal konkurranse.

Etablering av felles, globale konkurranseregler dreier seg først og fremst om å likestille utenlandske og innenlandske selskaper. Fortrinnsrett for nasjonale selskaper, som de fleste land, inkludert vårt eget, har benyttet seg av i en oppbyggingsperiode, skal dermed ikke være tillatt. Utviklingslands egne selskaper står dermed i fare for å tape massivt mot de sterke multinasjonale selskapene. Illustrerende er Statoils rolle, i sin tid etablert som et redskap for statlig oljepolitikk, nå en internasjonal aktør der andre lands ønske om tilsvarende nasjonal kontroll utgjør et problem.

I mange utviklingsland utgjør offentlige innkjøp og anlegg større verdier enn hele landets import. Skal disse områdene åpnes for utenlandsk konkurranse, vil det med andre ord representere en omfattende utvidelse av området for frikonkurranse og markedsmakt.

Kravet om å åpne den offentlige tjenestesektoren for internasjonal konkurranse, det vil si omfattende privatisering, er det først og fremst USAs gigantselskaper innen helse- og sosialsektoren som står bak. På et i hovedsak privat hjemmemarked er det lite å hente i forhold til de enorme markeder som kan åpne seg i Europa og Japan, som begge står foran omfattende eldrebølger, og hvor de privat innslagene foreløpig er små. Skulle det skje at USAs regjering vinner fram med dette innen WTO, kan Europa vinke farvel til en offentlig helsetjeneste.

I sin tur vil forhandlingsstrategiene selv bli viktige. Særlig EU og Japan ser nå ut til å gå inn for at alle temaer skal forhandles under ett, slik at innrømmelser på ett område skal kunne kobles med krav på et annet. Eksempelvis kan EU koble større åpning for import av landbruksvarer fra u-landene med at de på sin side støtter en investeringsavtale.

Ideologisk offensiv
Et massivt propagandaapparat er satt inn for å overbevise oss om at dette er en nødvendig og uavvendelig utvikling - den er bundet til irreversible teknologiske og økonomiske utviklingstrekk, heter det. «There Is No Alternative» (kjent som TINA i den internasjonale debatten) er kjernen i det ideologiske budskap som skal forme massenes holdning. The International Chamber of Commerce (Det internasjonale handelskammer - ICC) er den globale kapitalens fremste redskap på dette området.

På ICCs hjemmeside, ført i pennen av generalsekretær Maria Livanos Cattaui, kan vi lese: «Globalisering er en realitet. Lik det eller ikke, utviklingen mot en verdensøkonomi er et ugjendrivelig faktum. En gang i løpet i 90-årene nådde prosessen sin kritiske masse, og folk begynte å merke seg hva som skjedde. Mange følte seg utrygge. I dag er nesten alle klar over at våre liv formes av en gjensidig avhengig verdensøkonomi der varer, investeringer og teknologi flommer over grensene. Innerst inne skjønner vi at det ikke finnes noen vei tilbake.»

Under dette globaliseringens ideologiske røykteppe foregår det imidlertid en omfattende kamp om makt og om hvem som skal kontrollere ressursene i verden. Kapital- og høyre-kreftene i samfunnet presser denne utviklingen fram fordi de økonomisk og politisk er tjent med den. Den sterke omfordeling som for tiden foregår fra offentlig til privat og fra arbeid til kapital forrykker styrkeforholdet mellom samfunnsgruppene.

Kapitalkreftenes ideologiske offensiv har hittil klart å sette sterke spor. I store deler av det politiske liv heter det at «globaliseringen har kommet for å bli», den «lar seg ikke stoppe». Hva er det så som har kommet for å bli? Er det den omfattende spekulasjonsøkonomien? Er det den voldsomme forskjellsutviklingen i verden? Er det de massive angrepene på faglige rettigheter? Er det de multinasjonale selskapenes enorme maktkonsentrasjon? Er det den systematiske undergravingen av demokrati og politisk styring? Eller hva annet består dette almene begrepet globalisering av, som ikke lar seg stoppe?

Frihandel - for hvem?
Så langt er det lite som tyder på at full liberalisering av handel og investeringer gavner utviklingslandene og de fattige. Snarere tvert imot. I en verden med svært skjeve maktforhold ser det ut til at fri verdenshandel på formelt like vilkår først og fremst tjener de økonomiske stormaktene og de store multinasjonale selskapene.

Det er eksempelvis en almen oppfatning såvel blant utviklingslandene selv, som blant mange økonomer og organisasjoner i den rike del av verden, inkludert sjeføkonom Joseph Stiglitz i Verdensbanken, at resultatene av den forrige forhandlingsrunden i GATT/WTO, Uruguay-runden, først og fremst har tjent de rike landene. En utvidet WTO-avtale i den retning som nå avtegner seg, vil styrke denne utviklingen ytterligere.       

I utviklingslandene er det derfor en voksende skepsis til opplegget foran de nye WTO-forhandlingene. I økende grad erkjenner de at ubegrenset frihandel og frie kapitalbevegelser forsterker skjevhetene i verdensøkonomien. Land som India, Pakistan, Indonesia, Malaysia og Egypt vil ha endringer av nåværende avtaleverk heller enn ytterligere liberalisering. Re-kolonialisering kaller mange i utviklingslandene det som nå foregår.

Mange utviklingsland frykter imidlertid økonomiske straffereaksjoner dersom de avviser forhandlinger. Derfor er det usikkert hvor hardt de vil stå imot når avgjørelsene skal fattes. På et symposium arrangert av WTO i Geneve 15.-18. mars i år, truet eksempelvis USAs talsmann, Fred Beckstein, med at dersom ikke utviklingslandene kom til forhandlingsrunden, ville de risikere å miste selv den markedsadgangen de har i dag - på tross av at dette ville være i strid med dagens WTO-regler. Det er makta som rår.

En het høst
WTO framstår altså i dag som det viktigste kampavsnittet for kapitalkreftenes globale offensiv. Dermed blir det den viktigste kamparenaen også for motkreftene, for dem som ønsker å forsvare demokrati, menneskerettigheter, faglige rettigheter, miljøet og undertrykte grupper verden over.

De spekulasjonsbølgene vi har opplevd de siste årene, tyder på at det trengs mer og ikke mindre styring av internasjonale kapitalbevegelser. Det er tiltak som for eksempel avgift på valutatransaksjoner (såkalt Tobin-skatt) som trengs i denne sammenhengen - ikke ytterligere friheter gjennom WTO.

Fra de multinasjonale selskapenes såvel som fra de rike lands regjeringers side hersker det reell bekymring for at fiaskoen omkring MAI-forhandlingene kan bli gjentatt ved de kommende WTO-forhandlingene. MAI-forhandlingene ble som kjent tropedert av verdensomspennende og velorganisert, folkelig motstand. Til nå har enda flere folkelige organisasjoner sluttet seg til det internasjonale nettverket mot de foreslåtte WTO-forhandlingene, og det mobiliseres massivt til Seattle i slutten av november, der forhandlingsopplegget skal bankes gjennom. Det kan dermed bli en het høst og vinter omkring Tusenårsrunden.

(Artikkel i Klassekampen xx.xx.99.)